Denne artikkelen er produsert og finansiert av Sintef - les mer.

Taubanestasjonen i gruvebyen Hiorthhamn på Svalbard ble brukt til å laste kull på båter. Nå er den truet på grunn av erosjon.
Taubanestasjonen i gruvebyen Hiorthhamn på Svalbard ble brukt til å laste kull på båter. Nå er den truet på grunn av erosjon.

Er dagens vernekrav spikeren i kista for kulturminnene på Svalbard?

Raske klimaendringer i Arktis gjør at kulturminner på Svalbard forvitrer. Det kan tvinge fram en ny praksis for forvaltningen og kravene for vern.

Oppvarmingen i arktiske strøk skjer hele tre ganger raskere enn gjennomsnittet globalt. Dette har store konsekvenser for de unike kulturminnene på Svalbard.

Ingalill Johansen Seljelv har undersøkt hvordan kulturminner i Arktis blir ivaretatt.
Ingalill Johansen Seljelv har undersøkt hvordan kulturminner i Arktis blir ivaretatt.

Den gamle taubanestasjonen og smia i gruvebyen Hiorthhamn er blant kulturminnene som står i fare for å gå tapt. De forvitrer på grunn av rask erosjon ved kysten. Det kommer av akselererende klimaendringer.

– Midlertidige sikringstiltak fra 2021 viser at forvaltningspraksisen i dette tilfellet tilpasset seg i møtet med de klimatiske utfordringene, forteller Ingalill Johansen Seljelv. 

Hun har tatt sin mastergrad i kulturminneforvaltning ved NTNU i forskningsprosjektet PCCH-Arctic (Polar Climate and Cultural Heritage – Preservation and Restoration Management). Her undersøker forskerne problemstillinger om bevaring og restaurering av kulturminner i Arktis i lys av klimaendringene.

Gjennom feltarbeid, observasjon og analyse av dokumenter har Seljelv undersøkt hvordan eierne av kulturminnene og forvaltningen har håndtert vernearbeidet i Longyearbyen og omegn i 2003–2022.

Smia ble berget

Hun forteller at strakstiltak på smia ble utført få dager etter at det var gitt tillatelse. Det var kun med en minimal forsinkelse grunnet mangel på personell. 

Saksbehandlingen var kort. det kom trolig som følge av godt og tett samarbeid tidlig i søknadsprosessen.

Midlertidig erosjonssikring ved Taubanestasjonen ble også gjennomført få dager etter at tillatelse var gitt. Saksbehandlingstiden var i dette tilfellet uvanlig kort.

– Dette illustrerer hvordan forvaltningen er i stand til å håndtere en akutt fare forårsaket av klimaendringer, sier Seljelv.

Forvaltningspraksis preget av spesielle forhold 

Saksgangen for tiltak på bukkene til taubanen viser hvordan forvaltningspraksisen på Svalbard over tid har vært preget av flere ulike forhold. 

Eierne må forholde seg til spesielle faktorer når de skal utføre tiltak her. Det handler om både finansiering, vedtakets gyldighet og vilkår, sesong og logistikk.

Gruveselskapet Store Norske var forvaltere av kulturminnene i den undersøkte perioden. Nå ligger ansvaret hos bygningsvernsenteret på Svalbard museum på vegne av staten ved Nærings- og fiskeridepartementet.

Tiltakene har også i mange tilfeller vært avhengig av finansering fra Svalbards miljøvernfond. Fondet har to tildelingsrunder i året. Tildelingen er gyldig i tre år. Dette gir tidsbegrensninger for å utføre tiltak. Det er i tillegg begrensinger for hvilken sesong tiltakene kan utføres i.

– Dersom det skjer uforutsette hendelser, må man vente til neste sesong. Gyldigheten av vedtaket om tillatelse setter tidsrammen for hele utførelsen. Dersom tiltak ikke utføres før vedtaket blir ugyldig, kan man søke om forlenget frist hvis det foreligger særlige grunner. Hvis dette ikke er tilfellet, faller tillatelsen bort. Da må man starte søknadsprosessen på nytt, forklarer Seljelv.

Begrensningene er lite effektive og dyre. De kan ofte forverre tilstanden til kulturminnene.

Gamle taubanebukker vitner om fordums gruvedrift. Nå forfaller de raskt på grunn av klimaendringer.
Gamle taubanebukker vitner om fordums gruvedrift. Nå forfaller de raskt på grunn av klimaendringer.

Hvordan bør praksisen tilpasses et endret klima? 

Mange av dokumentene som Ingalill Johansen Seljelv har undersøkt uttrykker et sterkt ønske om at arbeidet med istandsetting må effektiviseres.

– Ikke bare med tanke på tidsbruk og økonomi, men også av klimamessige hensyn. Forvaltningspraksisen på Svalbard burde derfor tilpasses i lys av klimaendringene, sier hun.

En slik tilpasning trenger ikke å være i strid med regelverket. Den kan tvert imot tolkes som å være i tråd med både lovverk, stortingsmeldinger og Riksantikvarens klimastrategi.

– Jeg mener også at ordlyden i vedtaket om fredning av taubaneanlegget faktisk kan brukes for å tillate nye metoder for vedlikehold og istandsetting. Det har før har vært i konflikt med tradisjonell forvaltningspraksis, sier Seljelv.

Kan bli helt nødvendig å bruke ikke-antikvariske metoder 

Klimaendringene har hatt stor påvirkning på taubaneanlegget og forvaltningen av dette. Store Norskes første søknad om tiltak fra 2013 ble sendt etter undersøkelser som viste at tilstanden brått var blitt verre. Trolig som følge av et endret klima.

I årene etter dette fortsatte klimaendringene å påvirke bukkene på taubanen negativt. Flere søknader om tiltak har nevnt endringer i klima som en særlig viktig grunn for at de burde settes istand.

Klimaendringene påvirker kulturminnene på Svalbard

    • De siste 40 årene har Barentsregionen generelt, og spesielt Svalbard, opplevd en markant økning i lufttemperaturen. Vinteren er mildere. Det er mer nedbør og vind. Havtemperatur stiger, og det er mindre havis og sterkere bølger. Prognoser viser at utviklingen fortsetter.
  • På land påvirker klimaendringene permafrosten. Når det er oftere plussgrader, så tiner bakken. Dette kan påvirke historiske bygninger og strukturer som står på permafrost. De kan blant annet få setningsskader på grunn av bevegelse i terrenget. Slike endringer kan utgjøre en risiko for bygninger. Kulturminner kan gå tapt for alltid.
  • Langs kysten kan klimaendringene føre til sterkere kysterosjon. Slik erosjon kan utslette kulturminner på kysten fullstendig. Et varmere og våtere klima kan også føre til raskere råte av tømmer. Det mest brukte materialet i kulturminneobjekter.

Vil taubanen stå i framtiden?

Klimaendringene vil fortsette å ha stor betydning for forvaltningen av taubaneanlegget i fremtiden.

– Dersom vi har som mål å bevare det helhetlige kulturmiljøet i Longyearbyen og omegn, vil det være nødvendig å endre forvaltningspraksisen. Dette kan for eksempel innebære å utfordre den tradisjonelle praksisen gjennom bruk av ikke-antikvariske metoder, sier Seljelv.

Det kan blant annet innebære å ta i bruk nye teknikker for fundamentering og materialtyper. Det har det ikke har vært tradisjon for å bruke på Svalbard før.

Kartet viser kulturminner som er innarbeidet i det nasjonale kulturminneregisteret per 31.12.2012.
Kartet viser kulturminner som er innarbeidet i det nasjonale kulturminneregisteret per 31.12.2012.

– På denne måten er det større sannsynlighet for at man klarer å bevare flere kulturminner. Kombinasjonen av spesielle forhold på Svalbard og akselererende klimaendringer gjør en slik endring nødvendig.

Å fortsette arbeidet med istandsetting under en tradisjonell forvaltningspraksis er altså vanskelig å gjennomføre, både praktisk og økonomisk. Hun mener at det neppe vil være mulig å sette i stand taubanebukkene på en måte som bevarer helheten i anlegget uten å gjøre noen inngrep i det visuelle uttrykket.

Helhet eller autentisitet?

 Det finnes likevel flere argumenter mot en slik tilpasset praksis.

– Skal man bevare kulturminnene som de er eller skal man godta tiltak som griper inn i kulturminnene? I en slik diskusjon burde man stille spørsmål ved hva man ønsker at det overordnete prinsippet for forvaltning på Svalbard skal være, sier Seljelv.

Det blir et spørsmål om hva som er verst: at enkelte objekter og dermed helheten i anlegget går tapt, eller at kulturminner blir istandsatt etter det man anser som mindre antikvarisk korrekte metoder.

Dersom bevaringen av helheten er det viktigste, burde altså metodene for istandsetting være underordnet. Dersom autentisitet er det viktigste, vil helheten være underordnet.

– Skal forvaltningen av kulturminner på Svalbard være praktisk eller perfekt? Svaret er kanskje litt av begge deler – så perfekt som praktisk mulig, sier Seljelv.

Naturlig med videre forskning 

Seljelvs undersøkelser er kun en del av et større forskningsprosjekt. Hun mener det derfor er det naturlig at det forskes videre på resultatene fra undersøkelsen.

– Forslag til videre forskning kan for eksempel være knyttet til det nye bygningsvernsenteret i regi av Svalbard Museum, sier hun.

Senteret har i dag ansvaret for å forvalte de statseide kulturminnene på Svalbard.

– Det hadde vært interessant å undersøke hvordan denne overgangen arter seg, og hvordan bygningsvernsenteret etter hvert velger å forvalte disse kulturminnene.

Hun mener det også kan være interessant å se nærmere på kulturminneforvaltningens klimapolitikk, både på fastlandet og på Svalbard.

Seljelv mener hun har dokumentert begynnelsen på det som mest sannsynlig er et skifte i forvaltningspraksisen for kulturminner på Svalbard. 

Referanse: 

Ingalill Johansen Seljelv: Praktisk eller perfekt? Kulturminner og klimaendringer på Svalbard. Forvaltningen av taubaneanlegget i Longyearbyen og omegn 2003–2022. Masteroppgave ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), 2023.

Om prosjektet

Prosjektet PCCH-Arctic (Polar Climate and Cultural Heritage – Preservation and Restoration Management) skal bidra til å bevare den teknisk-industrielle arven i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Begge stedene er tidligere kullgruvesamfunn med mange verdifulle historiske kulturminner.

Prosjektet støttes av Norges forskningsråd og prosjektpartnerne under POLARPROG-programmet, som skal bidra til Norges særlige ansvar for å innhente forskningsbasert kunnskap om polarområdene til beste for samfunnet.

Hovedmålet med prosjektet er å bygge en kunnskapsbase for bærekraftig forvaltning av kulturarven i Arktis. Dette skal skje i nært samarbeid med prosjektpartnerne, som har ansvar for forvaltning og vedlikehold av kulturminner og bygninger.

Retningslinjene skal bidra med en objektiv og beslutningsstøttende forvaltningsmetodikk for kulturarv. Metodikken vil bli utdypet ved tilpasning av standard tekniske risikobaserte beslutningsmetoder for permafrost, støttet av etiske og kulturelle hensyn.

Datainnsamling om miljø- og permafrostforhold i Ny-Ålesund vil være basert på samarbeid med flaggskipprogrammene til Atmosphere and Terrestrial Ecosystems, siden permafrostparametere overvåkes i sammenheng med andre studier.

Forskningspartnere er SINTEF (prosjektleder), Universitetet i Oslo, Meteorologisk institutt, Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og Universitetet i Wien. Brukerpartnerne er Longyearbyen Lokalstyre, Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS, Kings Bay AS og Svalbard Museum. Referansegruppen består av representanter fra Sysselmesteren på Svalbard, Riksantikvaren og Visit Svalbard AS.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER

Powered by Labrador CMS