De antatt norske runene ser du som et bånd her på løvens høyre side. Legg også merke til alle skuddskadene løven har fått. Skytingen har delvis ødelagt runene.
De antatt norske runene ser du som et bånd her på løvens høyre side. Legg også merke til alle skuddskadene løven har fått. Skytingen har delvis ødelagt runene.

Vikinger tagget runer på den store løven i Venezia

VENEZIA (forskning.no): Hundrevis eller tusenvis av norske og svenske vikinger dro til Middelhavet på «sommerjobb» som leiesoldater. De etterlot seg hærverk.

«Åsmund risset runene sammen med Asgeir og Torleif og (...) Selv om grekerne forbød det.»

Vikinger satte for tusen år siden spor etter seg på vakker, gammel kunst fra antikkens Hellas. Noen mente det var hærverk de bedrev. Uten at vikingene lot til å bry seg mye om det.

Men hvordan havnet runene på den store løven i Venezia?

En oppmerksom svenske

Helt på tampen av 1700-tallet var den 36-årige svenske diplomaten og språkforskeren Johan David Åkerblad på besøk i Venezia. En dag er han ute og promenerer og kikker på kjente ting i den italienske byen innerst i Adriaterhavet .

Da legger han plutselig merke til noe.

På begge sider av den store løven som står utenfor Venezias gamle marinebase Arsenale, har noen risset inn det den kunnskapsrike Åkerblad straks er i stand til å gjenkjenne som skandinaviske runer.

Dro virkelig vikinger til Venezia for å tagge ned gamle kunstskatter?

Det gjorde de neppe, selv om byen eksisterte allerede på deres tid.

Forklaringen er at løven hadde stått et helt annet sted før den kom til Venezia:

I Atens havneby Pireus.

Norske vikinger

Forskere har helt siden Johan David Åkerblad sin tid antatt at svenske vikinger må ha stått bak taggingen som finnes på begge sider av løven.

Det har det vært god grunn til, siden runene på løvens venstre side faktisk forteller om «svear» og runesløyfen her ligner mye det vi kan se risset inn på runesteiner flere steder i Midt-Sverige.

Den islandsk-svenske runeforskeren Thorgunn Snædal undersøkte for noen år siden Pireusløven grundigere enn noen tidligere forskere har gjort.

Hun nevner i sin studie flere ting som peker i retning av at norske vikinger kan ha risset den vakre sløyfen med runer på løvens høyre side. Det er den du kan se på bildet øverst.

Runene på den tre meter høye Pireusløven ble risset på en tid med kjente norske middelhavsfarere som Harald Hardråde og Sigurd Jorsalfare.

Snorre forteller om Sigurd Jorsalfare. Han red inn gjennom «Gullporten» (byporten) da han var innom Miklagard (Konstantinopel) på reisen sin til Jerusalem i 1108‒1111. Denne illustrasjonen av Gerhard Munthe fra 1899 ble lagd til Snorres bok «Heimskringla».
Snorre forteller om Sigurd Jorsalfare. Han red inn gjennom «Gullporten» (byporten) da han var innom Miklagard (Konstantinopel) på reisen sin til Jerusalem i 1108‒1111. Denne illustrasjonen av Gerhard Munthe fra 1899 ble lagd til Snorres bok «Heimskringla».

Brukte løven til skyteøvelser

Midt på 1800-tallet sto Carl Christian Rafn, sekretær i Kongelige Nordiske Oldskrift-Selskab, for den oversettelsen av «de norske» runene på løvens venstre side som du leste over her. Oversettelsen er imidlertid usikker, da mange av runene ikke lenger kan leses.

Navnene Åsmund, Asgeir (Eskil) og Torleif er fortsatt leselige.

Runeinskripsjonene på Pireusløven i Venezia er i ferd med å forsvinne. Forurensninger i lufta, i kombinasjon med vær og vind, bidrar til at de sakte blir borte.

Men mer skade gjorde tyrkiske eller kanskje venezianske soldater da de brukte løven til skyteøvelser for snart 350 år siden. Kulehullene ser du godt på bildene av løven.

Den svenske forskeren Erik Brates gjengivelse i 1920 av de svenske runene på løvens venstre side.
Den svenske forskeren Erik Brates gjengivelse i 1920 av de svenske runene på løvens venstre side.
Formen på runene på Pireusløvens venstre side har Thorgunn Snædal funnet klare paralleller til på svenske runesteiner. I Sverige er det mange runesteiner som nevner væringene – vikingene og etterkommerne deres som dro til Bysants. Opphavsmannen til denne runesteinen i Ed, nord for Stockholm, forteller om da han tjenestegjorde i keiserens væringgarde i Konstantinopel: «Runene lot Ragnvald riste. Han var i Grekland, han var krigerfølgets høvding.» Runene i urnesstil (oppkalt etter norske Urnes stavkirke) viser at den ble lagd på slutten av 1000-tallet eller begynnelsen av 1100-tallet.
Formen på runene på Pireusløvens venstre side har Thorgunn Snædal funnet klare paralleller til på svenske runesteiner. I Sverige er det mange runesteiner som nevner væringene – vikingene og etterkommerne deres som dro til Bysants. Opphavsmannen til denne runesteinen i Ed, nord for Stockholm, forteller om da han tjenestegjorde i keiserens væringgarde i Konstantinopel: «Runene lot Ragnvald riste. Han var i Grekland, han var krigerfølgets høvding.» Runene i urnesstil (oppkalt etter norske Urnes stavkirke) viser at den ble lagd på slutten av 1000-tallet eller begynnelsen av 1100-tallet.

Væringer

  • Fra slutten av 900-tallet til begynnelsen av 1200-tallet dro et stort antall svensker og nordmenn til Konstantinopel (Miklagard) for å tjenestegjøre som leiesoldater hos keiserne av Bysants.
  • De ble kalt væringer eller varinger.

Vikingene var leiesoldater

Pireusløven kommer altså opprinnelig fra Atens havneby Pireus.

Den ble hugget ut av marmor i antikkens Hellas. Løven er snart 2.400 år gammel.

Det var i 1688 at venetianerne tok med seg løven fra Pireus, etter å ha fravristet tyrkerne i Det ottomanske riket kontrollen over Atens havneby.

Da hadde løven i godt over tusen år stått som et berømt symbol ved innseilingen til det som i middelalderen ble hetende Løvens havn i Pireus. Så kjent var altså løven at havnen i Pireus fikk navnet sitt etter den.

Vikingene som hadde tagget løven 700-800 år tidligere, var mest sannsynlig svenske og norske leiesoldater – væringer – i tjeneste for keiseren i Bysants.

Noen har forsøkt å lese den aller siste norske vikingkongen Harald Hardråde (1015-1066) sitt navn i runene. Men det er en tvilsom tolkning.

Keiserens garde av norske og svenske soldater

I Konstantinopel – byen som i dag heter Istanbul og som vikingene kalte Miklagard («Storbyen») – hadde keiseren i det bysantinske riket for tusen år siden en livvakt av skandinaviske leiesoldater.

Væringgarden var kjent som fryktløse, sterke og dristige soldater.

De var også kjent som hensynsløse.

Væringene fra Norge og Sverige var eksotiske skikkelser i Bysants. De virket sikkert også truende på mange. Keiserens garde av væringer skulle trolig avskrekke generaler og offiserer som ville gjøre opprør mot keiseren. Bysantinske kilder kan tyde på at de også ble brukt til «skitne» jobber.

For dette ble væringene godt betalt. Først og fremst i form av plyndringsgods («geld»).

– De var mange

Leif Inge Ree Petersen er forsker i senantikkens og den tidlige middelalderens historie ved NTNU i Trondheim. Når forskning.no spør hvor mange væringer som dro fra Norge og Sverige som leiesoldater til Bysants, svarer han:

– De var mange. Og vi vet faktisk navnet på flere hundre av dem.

– Bare Harald Hardråde skal ha hatt med seg 500 mann, ifølge sagaene. Vi vet ikke om det er riktig. Men det virker ikke urealistisk.

På den greske øya Chios, inntil dagens Tyrkia, ligger klosteret Nea Moni. En mosaikk her fra året 1043 skildrer de romerske soldatene som kommer for å arrestere Jesus etter at apostelen Judas har utpekt ham med et kyss. Da en gresk kunstner tusen år senere skulle framstille de brutale romerske soldatene, mener Leif Inge Ree Petersen det virker sannsynlig at han brukte norske eller svenske leiesoldater i tjeneste for keiseren av Bysants som modeller. Øksene til soldatene er mer nordiske enn romerske.
På den greske øya Chios, inntil dagens Tyrkia, ligger klosteret Nea Moni. En mosaikk her fra året 1043 skildrer de romerske soldatene som kommer for å arrestere Jesus etter at apostelen Judas har utpekt ham med et kyss. Da en gresk kunstner tusen år senere skulle framstille de brutale romerske soldatene, mener Leif Inge Ree Petersen det virker sannsynlig at han brukte norske eller svenske leiesoldater i tjeneste for keiseren av Bysants som modeller. Øksene til soldatene er mer nordiske enn romerske.

Gransket runene i 15 dager

Etter å ha gransket runene på Pireusløven i Venezia, er runeforsker Thorgunn Snædal ganske sikker på at runene på løven er blitt risset inn av tre helt ulike grupper med personer fra Skandinavia.

Tre grupper skandinaver som neppe kjente hverandre.

Vikinger fra nord kan altså ved tre helt ulike tilfeller ha gjort hærverk med runer på løven i Pireus.

Den eldste rissingen på løvens venstre side – som svenske vikinger ganske sikkert sto bak – er fra 1020-tallet, mener Snædal. Den yngste rissingen på løvens høyre side – som norske leiesoldater i tjeneste for Bysants kan ha stått bak – kan være fra en gang mellom årene 1070 og 1100.

Altså flere tiår senere.

Snædal brukte til sammen 15 dager på å granske runene på løven.

Tre ganger dro hun til Venezia på ulike deler av året, for å se hvordan lyset fra sola falt i forskjellige vinkler og ga varierende skygger på de nedslitte runene. Stående oppe på en gardintrapp jobbet hun i timevis med å studere løven med øyne og fingre.

I håp om å oppdage mer.

De svenske runene på venstresiden

Den eldste runeinnskriften på løvens venstre side gir oss et innblikk i leiesoldatenes farefylte liv.

En gang for rundt tusen år siden sto den norske vikingen Halfdan oppe på galleriet i den fantastiske Hagia Sofia-kirken i Konstantinopel – den gangen verdens største bygning – og tagget «alfdan risset disse runer».
En gang for rundt tusen år siden sto den norske vikingen Halfdan oppe på galleriet i den fantastiske Hagia Sofia-kirken i Konstantinopel – den gangen verdens største bygning – og tagget «alfdan risset disse runer».

Den er risset til minne om en kamerat av de svenske væringene. En mann ved navn Haursi, som er falt.

Døde han i krigen mot bulgarerne, som væringene var med på å vinne i 1018? Eller var det mens han trolig, lik mange andre væringer, tjenestegjorde om bord på et av skipene i keiserens flåte i Egeerhavet? Eller kanskje var det i krig mot araberne i Serkland han ble drept.

Teksten slår iallfall fast at «bonden Haursi» døde før han kunne innkassere sin rettmessige andel av et krigsbytte.

– For de nordiske leiesoldatene falt det seg naturlig å risse minneord med runeskrift om en nær venn eller krigskamerat gikk bort, sa Thorgunn Snædal til Sveriges Radio noen år tilbake.

«Svear gjorde dette på løven»

Runeforskeren mener også å kunne lese «Svear gjorde dette på løven».

Innskriften på løven kan dermed være den aller eldste teksten vi kjenner som nevner ordet «svear». Altså svensker.

Pireus og Aten var antakelig et mye brukt hvilested for væringer på vei mellom Konstantinopel og krigsmarkene i Bulgaria og i dagens Albania. Andre ganger var det mot soldater fra Serkland (arabere) at væringene kriget. Eller mot normannere på Sicilia. Eller de jaktet med keiserens velsignelse på sjørøvere og skattene deres på øyer i Egeerhavet.

Snædal vil ikke utelukke at de svenske væringene som risset runene på løvens venstre side til minne om den falne kameraten Haursi, kan ha vært soldater i Harald Hardrådes hær. De var neppe særlig vante runemakere, konstaterer runeforskeren. Av Erik Bastes tegning fra 1920 lenger oppe i artikkelen, framgår det hvordan de slet en del med å få til den ornamentale slyngen i minneteksten over kameraten Haursi.

De svenske runene på løvens venstre side, slik de framstår i dag.
De svenske runene på løvens venstre side, slik de framstår i dag.

De muligens norske runene på høyresiden

Den korteste runeinnskriften på løvens venstre bakpart er antakelig den mellomste i tid. Den sier kort og greit «drængiaR ríst rúnar» – «Unge (krigere) risset runene».

Enkelt og greit bare tagging for å si at man har vært der, vil nok mange mene.

Væringene som risset disse runene, behøver ikke å ha vært svenske, konkluderer Snædal ut fra runebokstavene som er brukt.

Var de norske? Eller kanskje islandske?

Den yngste av de tre runeinnskriftene på løvens høyre side består, som den eldste på venstre side, av rundt hundre runer. Den er risset i en flott runeslynge og forteller oss at personen bak hærverket på den gamle greske løven må ha mestret denne vakre skriftformen bra, mener Snædal.

Runeslyngen er det mulig å kjenne igjen i den dragelignende urnesstilen på den berømte portalen til Urnes stavkirke.

Urnes er den eldste av Norges bevarte stavkirker og er fra rundt 1130.

Dessverre er bare 50 prosent av de antatt norske runene på løvens høyre side lesbare, fastslår Snædal. Mot 80 prosent av de svenske runene på den andre siden av løven.

De norske runene er blitt rammet ekstra hardt av skudd på 1600-tallet.

Åsmund risset runene

Den muligens norske risserens navn er altså Åsmund.

Leiesoldaten Åsmund mestret vikingtidens vakre ornamentikk. Han må også ha vært dyktig på runer.

Runene og ornamentikken han har risset inn i løven, er kompliserte og velkomponerte, ifølge Snædal. Formen på runene her på løvens høyre side, forteller forskeren at denne rissingen må ha blitt lagd på siste del av 1000-tallet.

Var det de norske væringene som året 1081 deltok i forsvaret av byen Dyrrachion (dagens Durrës i Albania) mot angripende normannere fra Sicilia?

Eller var det de norske væringene som året 1092 dro ut i kamp fra Pireus for å slå ned opprør mot keiseren på Kreta og på Kypros? De kan da ha hatt følge av engelske krigere, på flukt til Bysants fra franskmannen Wilhelm Erobrerens okkupasjon av hjemlandet deres.

At det fantes dyktige runerissere blant de nordiske væringkrigerne som kjempet for Bysants, overrasker ikke Thorgunn Snædal. Hun har et håp om at det kanskje en gang blir funnet spor etter den samme dyktige Åsmund et sted i Norden.

Men hvordan kan det ha seg at svenske og norske vikinger med kanskje flere tiår mellom hver gang, hele tre ganger vandaliserte Pireusløven fra Alexander den stores tid med runer?

Det vet vi ikke.

Grekerne likte nok ikke hærverket deres på løven fra antikkens gamle Hellas. Men det var neppe noen som våget å stanse de tre gruppene med krigere fra Norden som med mange års mellomrom tagget på Pireusløven.

Sammen med Pireusløven tok venetianerne også med seg tre andre gamle greske løver da de i 1688 lyktes med å erobre byen Aten fra de ottomanske tyrkerne. Alle fire løvene står nå utenfor den venezianske flåtens hovedkvarter Arsenale i Venezia. Legg merke til byrepublikken Venezias symbol oppe på veggen, den bevingede Sankt Markus-løven med Bibelen i poten. Når venezianere var så opptatt av å få med seg løvestatuer hjem, så hadde det kanskje sammenheng med byens eget symbol.
Sammen med Pireusløven tok venetianerne også med seg tre andre gamle greske løver da de i 1688 lyktes med å erobre byen Aten fra de ottomanske tyrkerne. Alle fire løvene står nå utenfor den venezianske flåtens hovedkvarter Arsenale i Venezia. Legg merke til byrepublikken Venezias symbol oppe på veggen, den bevingede Sankt Markus-løven med Bibelen i poten. Når venezianere var så opptatt av å få med seg løvestatuer hjem, så hadde det kanskje sammenheng med byens eget symbol.

Rettelse 14.02 kl. 09.40: Vi skrev at Urnesportalen på Urnes stavkirke befinner seg på Kulturhistorisk museum i Oslo. Det er ikke riktig og nå rettet. Portalen befinner seg fortsatt på kirken i Sogn.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Referanser:

Thorgunn Snædal: «Runinskrifterna på Pireuslejonet i Venedig», Riksantikvarieämbetet, 2014

Omeljan Pritsak: «The Origin of Rus’», The Russian Review, 1977

Få med deg ny forskning

MELD DEG PÅ NYHETSBREV

Du kan velge mellom daglig eller ukentlig oppdatering.

Powered by Labrador CMS