Kronikk: Ikke kiropraktikk, takk

I motsetning til i mange andre land er kiropraktikk i Norge en del av det autoriserte helsevesenet og juridisk sett ikke ”alternativ”. Men denne autorisasjonen var en politisk beslutning og gjør ikke behandlingen mer vitenskapelig eller virksom.

Den politikere gir en profesjon, gir de også forstand?

Kiropraktor Sondre Langlie går i forsvar for sin profesjon i en kronikk på forskning.no 6. oktober. Måten han argumenterer på er til forveksling lik den som benyttes innenfor den alternative medisinen han ikke ønsker å være en del av.

Når Langlie argumenterer med at det han driver med er bra saker fordi ”Kiropraktikk er ikke en behandlingsform, men en autorisert helseprofesjon”, er det på linje med å hevde at den Gud gir et embete gir han også forstand. Selv om kiropraktorutdannelsen er på fem år med innslag av vitenskapelige fag blir den ikke virksom av den grunn. Man kan ikke lage gull selv om man har en aldri så lang utdannelse i alkymi og selv om studentene tar kurs også i skolekjemi.

Legevitenskap er også en profesjon, men alle deres ulike behandlinger blir ikke mer virksomme av det, dersom de altså ikke er basert på vitenskap.

Legeprofesjonen har imidlertid gjennom 1900-tallet fram til vår tid vært flinke til å kvitte seg med uvitenskapelig behandling som ikke virker. Det samme kan man ikke si om kiropraktorene som synes å holde fast ved sine tradisjonelle forestillinger fra slutten av 1800-tallet.

Har ikke lykkes med å bekrefte virkning

Det kan godt hende det har noen gunstige akutte effekter å rive og slite litt i vonde muskler i ryggen, men kiropraktorprofesjonen har et helt obskurt og mytisk opphav gjennom den amerikanske magnetterapeuten og mystikeren Daniel Palmer (1845-1913). Palmer hevdet hans innsikter var overlevert ham fra det gjensidige og at alle sykdommer skyltes forskyvninger i ledd.

Siden den gangen er profesjonens sentrale teser stort sett blitt tilbakevist, og selv om det har gått 100 år har man ikke lyktes med å få bekreftet at behandlingen virker noe særlig. Hadde kiropraktikk vært en del av ordinær medisin, tror jeg den ville ha havnet på historiens skraphaug for lenge siden sammen med årelating, kurbad, massasje, klysterer, miasmer og mye annet.

Kanskje har den overlevd nettopp fordi kiropraktorene har vært så flinke med profesjonskamp?

Verdiløse diagnoser

Langlie fremhever at kiropraktorene er gode på diagnoser. Mener han da diagnoser som er stilt gjennom den såkalt biomekaniske analysen av subluksasjoner observert på røntgenbilder? Denne tilnærmingen som har stått helt sentralt i kiropraktikken har dessverre vist seg verdiløs, og subluksasjonene finnes ikke.

Er det enda mer forskning på denne blindgaten Langlie vil hefte oss bort med? I så fall har jeg mange bedre mer moderne forslag til hvordan vi skal forske til beste for ryggpasientene.

Uriktigheter

Langlies artikkel inneholder også en hel del andre konkrete udokumenterte påstander og uriktigheter (gjengitt i kursiv):

1) Det er den teoretiske kunnskapen til kiropraktorer som gjør oss ledende i verden når det kommer til diagnostisering av muskel- og skjelettplager.

Dette er selvskryt, og jeg har aldri sett noen andre hevde at kiropraktorer er ledende i verden på noe som helst, tvert imot er deres virksomhet svært kontroversiell i de fleste land. Internasjonal forskning som jeg referer i min bok Snåsakoden – en kunnskapsbasert guide til alternativ medisin (Aschehoug 2013) har konkludert med at manipulasjonabehandling i beste fall virker like godt eller dårlig på akutte ryggplager som fysisk aktivitet og medikamentell behandling. Noen mener den ikke virker i det hele tatt.

2) Denne kunnskapen er svært viktig i det tverrfaglige samarbeidet med andre helseprofesjoner, og vil redusere samfunnskostnadene på 70 millioner årlig som er forbundet med slike plager.

Dette er uriktig. Tvert imot konkluderer internasjonale studier som jeg referer i Snåsakoden på at det er uklart om det er noen samfunnsgevinst ved  kiropraktor behandling i det hele tatt. En del av regnestykket er også at halvparten av pasientene opplever bivirkninger i form av økt smerte, og det må forventes flere tilfeller med alvorlige skader eller dødsfall i Norge hvert år som følge av de cirka 1.5 millioner behandlingene som utføres.

3) Et klart mindretall argumenterer ofte for at kiropraktikk ikke er vitenskapelig basert og mangler vitenskapelig forankring. Denne argumentasjonen faller til grunn da vi snakker om en profesjon.

Det må vel være innholdet i profesjonen som er viktig? Den utdanningen som nå planlegges i Norge er basert på en modell fra det Syddanske universitet. Denne er schizofren på den måten at selv om den inneholder vitenskapelige elementer hentet fra andre fag (inkludert mitt eget) forblir de kiropraktiske kjernefagene uvitenskapelige og basert forestillinger om fenomener i ryggsøylen som ikke har latt seg påvise gjennom forskning. Og hvilket klart mindretall er det snakk om? Kjenner Langlie til noen vitenskapelig avstemning? Tvert imot konkluderer altså uavhengige meta-studier med at effektene av behandlingen er svake og at det samfunnsøkonomiske regnskapet er uklart. Dette er sentralt for et helsevesen som må prioritere også når det gjelder anerkjent virksom behandling.

4) Per i dag er det gjort mye forskning som støtter opp under effekten av manipulasjonsbehandling på blant annet rygg-, nakke- og hodepinelidelser.

Ja, det har vært forsket mye, men altså med magert resultat. Som basalforsker innen nevro- og muskelbiologi ser jeg gjerne at det satses mer på et viktig helseområde som skjelett og muskelplager. Det vil imidlertid være synd å bygge det opp omkring en så obskur, uvitenskapelig og internasjonalt lite anerkjent tradisjon som kiropraktikk.

Det er også feilinformasjon når Langlie hevder at kiropraktikk virker mot hodepine, her har funnene vært negative. I en tidligere kronikk på forskning.no 13. April gjør Langlie seg til talsmann for at man skal kunne bruke kiropraktikk mot et bredt register av lidelser. Eksempler er spedbarnskolikk og ørebetennelse. Her er ikke bildet en gang uklart, det er temmelig gode beviser for at manipulasjonsbehandling ikke virker. Jeg har ikke sett noen vilje hos profesjonsutøverne for å rydde opp i den ulovlige markedsføringen av slik uvirksom behandling. Tvert imot ekspanderer den uvitenskapelige virksomheten.

Markedsfører behandling på barn

Noe som virkelig har opprørt meg som nybakt barnefar er at kiropraktorene gjennom markedsføring har begynt å nøre opp under vår angst for våre barns velbefinnende ved å påstå at de kan lide av såkalt KISS (nakkevirvellåsinger) som er en sykdom som for de fleste praktiske formål ikke finnes.

Mot dette foreskriver de så manipulasjonsbehandling, også profylaktisk for barn uten symptomer. Manipulasjonene de bruker er visstnok med en styrke som å lukke et øyelokk. At dette har noen virkning er naturligvis bare vås, men etter det jeg forstår har de sugerør i både foreldres lommer og statskassen i forbindelse med denne virksomheten.

Debatten om studium må baseres på kunnskap og data

Det er på denne internasjonale kunnskapsmessige bakgrunnen man må diskutere kiropraktorenes ønske om å bli et studium ved Norges fremste forskningsuniversitet.

For oss som har som yrke å være kunnskapens representanter i Norge er det et faresignal at kiropraktorene selv argumenterer med at de er ”autoriserte” snarere enn med substansen i det de driver med. Kunnskap handler ikke om diplomer på veggen, men om data og argumenter.

Les Sondre Langlies kronikk Positivt med ny kiropraktorutdanning.