Politikerne diskuterer fremtidens skole, og det synes å gå, overraskende nok, i retning av at ungene skal lære noe igjen.

Men hva skal de lære?

Det finnes knapt en faggruppe som ikke mener at akkurat deres fag er for lite prioritert i skolen, og de har sikkert rett, alle sammen. Antallet timer kunne vært høyere, og det er skremmende at det teoretisk sett er mulig å gå gjennom skolen uten å møte en lærer med undervisningskompetanse i fysikk.

Det slår meg imidlertid at problemet egentlig, eller kanskje også, er et helt annet.

Selvsagt er konkret faktakunnskap svært viktig - og vi pugger for lite! Men - med fare for å lyde som en fotformet raddislærer fra tidlig 1970-tall: Det viktigste er faktisk å forstå, ikke å huske!

Og nøkkelen til å forstå? Vel … Kan du lære å sykle ved å studere en bruksanvisning? Kan du lære å forstå ved å lese fakta? Antagelig ikke, i hvert fall ikke med mindre du samtidig er noe over gjennomsnittet intelligent.

Vår påstand er derfor at nøkkelen til ekte forståelse ligger i det vi velger å kalle kritisk tenkning. Å tenke kritisk er et redskap, en metode som kan læres. Hvis vi ikke bruker dette redskapet, er kunnskap i bunn og grunn ubrukelig.

Dette betyr selvsagt ikke at det ikke er viktig å vite hva pi er, eller at gangetabellene ikke er noe man bør ha i hue.

Et solid grunnfjell av slik kunnskap utelukker ikke et annet.

Forskning.no kunne i går, onsdag 20. august, bringe nyheten om at astrologi ikke virker. En storstilt studie av 2 000 briter gjennom mer enn 40 år viser at astrologene ikke kan si noe som helst om vår fremtid.

Dette er vel og bra, men jeg sitter med et gnagende spørsmål om hvorfor i huleste det var nødvendig. Ethvert menneske med minimal evne til å tenke selv burde da ha forstått dette for evigheter siden?

Det har nemlig ikke vært mangel på tilgjengelig kunnskap. Undersøkelsen vi omtaler er slett ikke den første som kommer med et slikt resultat, selv om den kanskje er den største. Likevel går en stor andel av den norske befolkning rundt og mener at det nok “er noe i” astrologien.

Nå kan vi til folks forsvar si at de ikke akkurat har fått hjelp, verken av aviser, ukeblader, forlag eller bokhandlere. I en gjennomsnittlig norsk bokhandel skal du kjempe deg gjennom sumper av astrologi, mystikk og åndemaning før du - jeg snakker nå hypotetisk, særlig realistisk er det ikke - finner en bok om virkeligheten. Og VG og ukebladene på sin side trykker horoskoper så ofte de kan. Det er jo bare underholdning!

Min påstand er at folk ikke akkurat får hjelp av skoleverket, heller.

Du trenger ikke studere 2 000 mennesker i 40 år for å forstå at astrologi er tull. Lignende studier har som sagt vært tilgjengelige lenge, men det holder med vanlig sunn fornuft. Jeg nevner et par av en uendelighet med argumenter:

Hvis det er slik at planetene påvirker oss, hvordan gjør de det?

Hvis det er ved hjelp av tyngdekraften (noe man burde tro, ettersom det har svære astrologiske konsekvenser når planetene ligger på rad og rekke utenfor hverandre), hvorfor har ikke påvirkningen, for eksempel fra sykepleieren eller for den saks skyld radiatoren på fødestua mye større betydning - tyngdekraften derfra er langt større enn den fra Mars.

Og hvordan kan det ha seg at en astrolog aldri klarer å spå noe som helst? Tenk etter: De såkalt seriøse astrologene, de som bruker datamaskiner og vanskelig ord og tar deg på alvor og sånn - det eneste de snakker om er hvordan du har det - i svært generelle vendinger, og slett ikke hvordan du kommer til å få det.

Hvordan kan det ha seg at du egentlig ikke trenger å vite verken når du ble født eller unnfanget for å stille et vellykket horoskop? Prøv å lese horoskopet for et par andre stjernetegn - de er like gode, ikke sant?

Og sist men ikke minst. Hvorfor i all verden skal du tro at planetenes plassering skal ha mer å si for din personlighet og lykke enn jordiske faktorer som familiebakgrunn, personlighetsutvikling, genetikk og andre faktorer vi faktisk har gode teorier for?

Vi dropper astrologien her. Poenget mitt er et annet: Hvorfor blir vi ikke oppdratt til å tenke kritisk?

Jeg oppdaget det ikke før jeg var ferdig på Blindern, men egentlig er det jo litt av en bragd: Undertegnede presterte å gå gjennom 12 års skole og mer enn ti års universitetsstudier uten å lære noe som helst om vitenskapelig tenkemåte, metoder for kritisk tenkning og praktisk anvendelse av god logikk.

Jeg var derimot stappfull av detaljer om hemipternes og særlig miridenes og anthocoridenes liv og levned - hvilket selvsagt ikke er å forakte, det heller.

Men hvordan kan det ha seg at det ikke fantes noe fag på barneskolen, ungdomsskolen, gymnaset eller på universitetet som hadde som hovedmål å utstyre meg med et begrepsapparat og et tankesett som lett satte meg i stand til å avsløre de som påsto at Holocaust slett ikke fant sted, de som mente at vår kultur oppsto på en sunken øy i Atlanterhavet, de som påsto at kreft kan helbredes med håndspåleggelse, de som påsto at jordstråling finnes, og er skadelig, de som påsto at de kunne lese tankene mine og ellers snart ville lære å fly - og de som påsto at de kjente min fremtid, for den var skrevet i stjernene?

Eller for den saks skyld: de som påsto at det finnes en gud der oppe i skyene?

I Norge er det en dyd å være skeptisk mot vitenskap, det er nærmest et intellektuelt adelsmerke å være mistroisk mot alt fra genteknologi og skolemedisin til evolusjon og sosiobiologi. Dette blir vi oppdratt til, og vi har til og med utstyrt oss med en stats- og en helseminister som har flere ganger har gjort politisk mynt på slike holdninger. Resultatet har blitt at Norge er nær ved å melde seg ut av det vitenskapelige verdenssamfunn på flere viktige områder.

Dette er faktisk ikke riktig så galt som det høres ut. En ekte skeptiker skal selvsagt også være skeptisk til rådende vitenskap. Men ikke bare til den. Problemet er at det norske samfunn og skolevesen lærer oss at vi skal være kritiske - men ikke hvordan vi skal være det.

Dermed fremstår den norske vitenskapsskepsis som problematisk, fordi den ikke er en ekte kritikk, men snarere bare en form for simplistisk uvilje: Vi liker ikke naturvitenskap. Den fører til atombomber og nazisme og sånt.

En god skepsis, det være seg mot genteknologi eller astrologi, må være basert på ekte kritisk tenkning:

Virker dette virkelig?

Finnes det andre - og bedre - forklaringer på dette fenomenet?

Hvem er avsenderen av denne informasjonen?

Hva tjener han på dette?

Har noen andre funnet resultater som ligner?

Kan de etterprøves?

Hvis det virkelig er slik denne mannen sier, hva fører det til at absurditeter?

Og så videre.

Ved svenske universiteter finnes det kurs som tar høyde for akkurat dette. Det finnes krefter ved NTNU som forsøker å få i stand noe liknende, et seminar som skal gjøre studentene i stand til å skille god vitenskap fra dårlig, pseudovitenskap fra ekte vitenskap.

Ære være dem for det - men personlig ville jeg blitt adskillig mer fornøyd om denne undervisningen hadde kommet inn allerede i grunnskolen, under tvil så sent som siste år i videregående.

Jeg vil ha skepsis som skolefag! Det kunne kompensert for adskillige manglende fysikktimer.