Når vitenskapelige artikler publiseres, publiseres de i de aller fleste tilfeller i tidsskrifter. De mest kjente og anerkjente av dem er Science og Nature. Tidsskriftene vurderes etter såkalt impact factor – en tallverdi som forteller noe om hvor viktig publikasjonen er. Målet for forskere er alltid å publisere arbeidet i tidsskrifter med høyest mulig impact factor.

Men trengs tidsskriftene, og rangeringen av dem, for andre enn forskerne selv?

Alma Swan, leder for organisasjonen SPARC Europe, som arbeider for å fremme åpen tilgang til forskning i Europa, mener svaret er nei. Hun mener det finnes alternativer til tidsskriftene.

– Vi beveger oss mot databasepublisering, og det vil gjøre det mulig for flere forleggere å legge om til åpen publisering, sa hun under en debatt om Open Access på en forskningskonferanse i Dublin i sommer.

Billigere databaser muliggjør forfatterbetaling

Tidsskriftene oppstod fordi trykking og utsending av papirhefter var den naturlige måten å dele vitenskapelig informasjon på før internett kom. Nå kan forleggerne imidlertid tenke annerledes, mener Swan:

– Databasene er billigere for utgiverne, fordi de ikke har trykkekostnadene, og fordi de ikke trenger å markedsføre alle de forskjellige tidsskriftene separat, sier hun til forskning.no.

Hun trekker frem Public Library of Science og Natures database Scientific Reports som to databaser som baner vei for en annen publiseringsmodell.

Et argument mot gratispublisering av forskning har lenge vært at tidsskriftene må tjene penger for å kunne gi den ut.

I tillegg til trykkekostnadene organiserer tidsskriftene fagfellevurderingen av vitenskapen, og de har en redaktørstab som redigerer aksepterte artikler før publisering. Det koster penger.

For Advances in Mathematics, et av de ledende mattetidsskriftene, koster det omtrent 16 500 kroner per år å abonnere for privatpersoner.

Det å eliminere trykkekostnadene fjerner ikke utgiftene med fagfellevurderingen og redaktørarbeid. Men det blir billigere, og dermed åpner det for andre muligheter. Databasene Swan holder opp som eksempler, har snudd forretningsmodellen på hodet.

De tar heller betalt i den andre enden av systemet – av forskerne selv.

– Databasene tjener masse penger, fordi de tar penger fra forfatterne for at de skal få studien vurdert og på trykk. Det er forskerne som får en tjeneste fra forleggerne, ved at de legger til merverdi på studiene gjennom redaktørjobben og fagfellevurderingen, og dermed er det naturlig at vi må betale for den tjenesten, mener Swan.

– Impact factor er intert og unyttig

Men hva så med impact factor? I et system der det all forskning publiseres åpent i noen få store databaser, delt på fagområder heller enn på tidsskrifter, vil den hierarkiske rangeringen av tidsskriftene forsvinne.

Ifølge Swan er ikke det noe stort tap.

– Tidsskriftene og impact factor er en intern greie for akademia, det gir et rykte og et hierarki, og man bruker systemet som en forkortelse for om forskningen er viktig eller ikke, sier Swan

– Men hvor studiene publiseres er helt irrelevant for den generelle befolkningen, for folk verken kjenner til, forstår eller bryr seg om det akademiske journalhierarkiet. Om du snakker med et ingeniørselskap som forsøker å lage et nytt materiale for rør, bryr de seg ikke om journaler eller hvor en studie er publisert. De vil ha en artikkel som gir dem informasjon om materialvitenskap.

– Naturlig at hierarkier oppstår

I Norge har Gunnar Sivertsen, forsker ved Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), arbeidet mye med vitenskapelig publisering. Han tror ikke tidsskriftene vil forsvinne, og det er på grunn av måten fagfellevurderingen fungerer på:

– Eksperter vil helst vurdere studier i kanaler der de selv kunne tenke seg å publisere. Det sikrer nemlig at deres eget arbeid blir vurdert av de kollegene som kan gi de best kvalifiserte kommentarene, hvis alle trekkes til samme sted, sier han.

Dermed tror Sivertsen forskningen naturlig tenderer mot en hierarkisk deling i form av tidsskrifter.

Han peker på at også databasene differensierer stoffet: Public Library of Science-databasen organiseres og utgis som en rekke elektroniske journaler. Blant dem finner vi PLoS One, som ansees som et viktig og bra sted å publisere, der forskerne helst vil ha resultatene sine.

– Det å publisere direkte i databaser har vært foreslått av de som ønsker å vri tidsskriftene ut av de store forlagene, og da med fagfellevurdering som kommentarer i etterkant av publiseringen. Men det er foreløpig ikke vist at det kan fungere bra i alle fag, forteller Sivertsen.

– Det fine med hierarkiet, er at hvem som er viktige forandrer seg over tid. Tidsskriftene er i konkurranse med hverandre, de konkurrerer om de beste studiene, de beste fagfellene og om ting som for eksempel å publisere raskt eller nå flest mulig, for eksempel gjennom åpen tilgang.

Om et tidsskrift bruker to år på å publisere en studie, blir det kjent blant forfatterne og tidsskriftet vil miste noe av sin tiltrekningskraft, sier Sivertsen.

– Dermed skjer det forandringer i systemet, men jeg tror likevel tidsskriftene vil bestå som redaksjonelle organisasjoner, sier han.

Forfatterbetalinger blir dyrt for humanioraforskere

Forfatterbetaling bør man være forsiktig med å innføre for raskt, mener Sivertsen. Det fungerer nemlig bedre for noen vitenskapelige disipliner enn andre.

Pengene forskerne betaler for å publisere i en database må nemlig komme fra et sted, og det naturlige vil være å beregne den kostnaden inn i den totale prosjektkostnaden. På den måten er det forfatterne som betaler direkte, men i praksis er det finansieringsinstitusjonene – gjerne forskningsrådene – som til slutt sitter med regningen.

– Forfatterbetaling vil derfor fungere for naturvitenskap og medisin, det er dyr forskning som søker ekstra midler, og da kan den kostnaden regnes inn i prosjektsøknaden, sier Sivertsen.

– Men forskere som arbeider med humaniora og samfunnsfag forsker gjerne på grunnlag av sin egen lønn. De trenger ikke ekstra midler ut over det til eksperimenter og lignende. De har altså ofte ingen prosjektmidler, og da vil de måtte betale for publiseringen ut av egen lomme.

Spleiselag på Idunn

For NIFU-forskeren kan det i slike tilfeller være mer naturlig at forskningsinstitusjonene betaler.

I Norge kan for eksempel Forskningsrådet og forskningsinstitusjonene sammen betale for publiseringen av de humanistiske og samfunnsvitenskaplige tidsskriftene som vi i dag betaler for tilgang til gjennom Idunn, og som Forskningsrådet allerede subsidierer.

– Du får et spleiselag, der Forskningsrådet og institusjonene betaler mot at man tar bort abonnementsbetalingen. Det vil gi åpen tilgang for befolkningen til nesten halvparten av tidsskriftsartiklene som publiseres i humaniora og samfunnsvitenskap fra norske institusjoner, sier Sivertsen.

I dag betaler du 50 kroner per artikkel i Idunn, om du ikke har et abonnement.

– Jeg har foreslått et slikt system for Forskningsrådet og tidsskriftene det gjelder, og jeg har fått en del positive tilbakemeldinger. Kanskje kan et slikt finansieringssystem være på plass i løpet av to år, sier Sivertsen.