Under diskusjonen etter mitt seminar i Utdanningsforbundet, Fagforum for geografi, 15. mars 2006, innrømte Reidar Trønnes at forskere flest er faglig fremmedgjort (!) i forhold til grunnleggende teori (som for eksempel, geofagenes platemodell).

Dette skyldes ikke minst den sterke tekniske spesialisering i vår tid. Det er denne faglige fremmedgjøring som gjør at etablerte forskersamfunn i realiteten er ute av stand til å diskutere grunnlagsteorier - både de som ligger til grunn for eget arbeid, så vel som alternative rammeverk. Man simpelthen styrer unna slike problemer (kfr. Storetvedt 2005).

Trønnes’ utbasunering om at min teori i stor grad er «i strid med det geologiske og geofysiske observasjonsgrunnlaget og er heller ikke i samsvar med fysiske og kjemiske prinsipper for planetær dynamikk og bergartsdannelse» representerer kun tomme anklager, strippet for vitenskapelige belegg.

Udokumenterte patroniserende utsagn har ingen plass i en virkelig vitenskapelig debatt - de er kun hjelpeløse forsøk på å redde forskermassens skjøre hegemoni. La oss ikke glemme at da drift- og platemodellvinden for alvor blåste over fedrelandet tidlig på 1970-tallet - en meningstrend som, sett i ettertidens klarere lys, egentlig var helt ute av faglig kontroll - hadde det norske miljøet knapt et ord med i laget. Men den bortimot “bevisstløse” massetilslutningen var snart et faktum!

Når platemodellen omsider har kjørt sitt løp, og en ny geovitenskapelig forklaringsmodell trenger seg på, vil det nye paradigmeskiftet foregå på samme uvitenskapelige viset - som da platemodellen i sin tid gikk som en farsott over verden og fikk allmenn tilslutning. Hovedaktørene i en ny vitenskapelig revolusjon vil, som alltid, kun bestå av en håndfull uavhengige forskere; resten av forskermassen vil følge med på lasset, når “faren-over-signalet” har gått (prosessen er godt beskrevet i Kuhn 2002).

Som ung forsker på 1960-tallet var jeg ivrig, men i realiteten uvitende, tilhenger av drift- og plateteorien. Problemene med denne jordmodellen ble imidlertid etter hvert så store at jeg, for bortimot 20 år siden, oppga den helt.

I senere år har jeg publisert mer enn 1000 sider vitenskapelig dokumentasjon om jorden, inklusive to større fagbøker (Storetvedt 1997, 2003).

Disse utgivelsene eksponerer ikke minst hulheten og det tankemessige kaoset som preger dagens geologisk-geofysiske rammetenkning (plateteorien), samtidig som de fremlegger et alternativt forklaringssystem (en ny global teori). De nye idéene er fremlagt på tallrike seminarer verden over, men den faglige motstanden har hittil vært minimal.

I tillegg har jeg nylig (Storetvedt 2005) utgitt en historisk-sosiologisk skildring av globalgeofysiske teoriers opphav og utvikling.

Min siste bok gir også en samtidsbeskrivelse av akademias modus operandi - en bekreftelse på den berømte vitenskapsteoretiker Thomas Kuhns utlegninger (Kuhn 2002), om at manglende faglig innsikt, gjentagelsesprinsippet, indoktrinerende påvirkning, myter, overtro, tilfeldigheter, makt og prestisjebehov utgjør tunge fornuftstridige elementer i vitenskapelig virksomhet.

Resultatløse diskusjoner?

Trønnes hevder at geoforskere (formodentlig mener han norske!) i mange sammenhenger har, både muntlig og skriftlig, forsøkt å diskutere min nye teori med meg, men at disse har vært uproduktive og uten resultat.

Denne påstander er feil.

Med meget få unntak, inklusive Reidar Trønnes selv, har det norske geomiljøet åpenbart foretrukket å føre debatten bak lukkede dører, uten min tilstedeværelse.

For noen år siden forsøkte tidsskriftet Naturen å få det norske geologimiljøet på banen med en motartikkel, men uten hell. Dersom de hadde hatt konkrete angrepspunkt ville de for lengst ha vært ute med sitt skyts.

De fåtallige verbale utspillene fra norske fagfolk har i hovedsak vært en blanding personangrep og følelsesladde forsvar for den platetektoniske modellen. Slike reaksjoner har ingen vitenskapelig verdi.

Trønnes’ hovedanliggende kommer klart til syne når han skriver: «Mange lærere og lektorer betrakter teorien [min globale torsjonsteori] som en ny og viktig modell for Jordas dynamikk og utvikling, og har inntrykk av at den er i ferd med å erstatte den platetektoniske modellen». Videre skriver han: «Det vil være meget uheldig om en teori som er i strid med betydelige deler av observasjonsgrunnlaget får innpass i skolen».

Hva er det konkret sikter til? Mener virkelig Reidar Trønnes at lærere ikke er i stand til å vurdere enkle argumenter på egen hånd, og derfor må “reddes” fra “uheldig” påvirkning?

Det sentrale i mitt budskap er at jeg trekker frem mange fremtredende fakta som ingen kan bestride, men som plateteorien ikke har kunnet gi fornuftige svar på.

Det vil si, plateteorien fungerer ikke etter hensikten.

For å komme ut av dette dilemma bygger jeg en erstatningsteori der en lang rekke problematiske observasjoner, både klassiske fakta og moderne data, finner sine naturlige forklaringer innenfor et nytt rammeverk - geologisk-geofysiske fenomener som tidligere ikke var koblet utgjør nå en sammenkjedet struktur.

Dermed synes det som om vi endelig har fått en funksjonell teori for jordens utvikling!

Jeg tror at mange pedagoger har fått med seg nettopp dette viktige budskapet. Men når trusselen fra nye paradigmatiske tankesett melder seg, vil ofte medlemmer av de etablerte fagmiljøene reagere irrasjonelt, med sinne og det som verre er. Slik har det alltid vært.

Uetisk forskningspraksis.

Når det gjelder spørsmålene om intellektuell undertrykkelse og ulike former for vitenskapelig uredelighet, som jeg har berettet om i min bok Når Grunnlaget Svikter, er jeg glad for at Trønnes erkjenner at i alle fall «noe av denne kritikken kan være berettiget».

Etter de store medieoppslagene de siste måneder om famøse tilfeller av forskningsjuks og uetiske forhold i universitetsmiljøene, burde ikke slike innrømmelser komme som noen stor overraskelse. Dessverre er det slik at byllen gjerne sitter dypere enn vi liker å tro.

Den naturvitenskapelige praksisen er i løpet av de seneste tiår blitt ekstremt dogmatisk og intellektuelt kneblende. Ukulturen har formelig eksplodert siden midten av 1980-tallet, i takt med pengegaloppen og masseproduksjonspresset.

Multigjesteforfatterskap og andre former for kameraderi er blitt nødvendige “tiltak” for å overleve i det såkalte tellekantregimet, og ikke minst for å få innpass i fagtidsskrifter som på ett eller annet vis har fått merkelappen “høystatus”.

Slike magasiner er imidlertid i stor grad blitt ideologiske sensurorgan.

I dagens geovitenskapelige klima vil arbeider som ikke støtter platetektonikkens argumentasjonsmønster ha små sjanser til å slippe gjennom den såkalte “kvalitetskontrollen”.

I platemodellens snart 40-årige historie har den vedvarende floraen av oppfinnsomme ad hoc løsninger tilsynelatende hindret modellens sammenbrudd. Det var nettopp denne uholdbare situasjonen som gjorde at jeg til slutt måtte oppgi platetektonikken. Observasjonene stemmer sjelden med forventningene, og dermed sitter vi tilbake med en kaotisk tilstand - ikke den begripelige oversikten som en funksjonell jordteori bør gi oss.

I tråd med dette vedgår Reidar Trønnes at «mange uoverensstemmende detaljer i den opprinnelige modellen er avdekket. Slike detaljer må fortløpende modifiseres slik at de er i samsvar med observasjonsgrunnlaget».

Det vil si, han hevder at fasiten er gitt og at det derfor er uproblematisk med justerende krumspring - slik at vi på en eller annen måte når land etter platemodellens “anvisninger”.

Men når en teori ikke fungerer vil teoritvungne sjongleringer i ett område vanligvis føre til enda verre komplikasjoner i andre områder. Med andre ord: problemene løses ikke, de bare flyttes rundt omkring. Dette er elementær vitenskapsforståelse. Men ikke desto mindre representerer dette problemkomplekset platetektonikkens situasjon i et nøtteskall.

Min nye teorikonstruksjon bygger i vesentlig grad på fakta akkumulert helt frem til våre dager. Altså, jeg bygger på detaljarbeidet til tallrike av fortidens og nåtidens forskere. I dette arbeidet har det imidlertid vært en stor utfordring å skille reelle observasjonsfakta fra manipulert informasjon, det vil si unngå data som har vært gjennom den platetektoniske ideologikvernen.

Nåtidens publikasjonsmasse er dessverre i altfor sterk grad av det sistnevnte slaget. For en teoribygger i våre dager er det blitt særdeles viktig å kunne kunsten å oppfatte det som står “skrevet” mellom linjene.

Over til Island

For Trønnes, og alle platetektonikkens støttespillere, er det en opplest og vedtatt sannhet at Island er et segment av den øst-vest rettede platespredning i Nordatlanteren.

På sin figur angir han til og med spredningshastigheten med to desimalers nøyaktighet, hinsides det som er geofysisk realisme.

I alt rasjonelt teoriarbeid er det nødvendig å se på de videre konsekvenser av det man påstår skjer i et visst område (som Island). En konklusjon i ett område må selvsagt være i samsvar med geofysiske og geologiske målinger i relevante kritiske områder andre steder på kloden.

For eksempel, en direkte konsekvens av den antatte øst-vest spredning langs Den nordatlantiske ryggen (inklusive Island), med Eurasia i påstått østlig bevegelse og Nord-Amerika i vestlig, ville automatisk føre til tektonisk sammenpresning (kompresjon) der skorpeblokkene angivelig kolliderer, i området ved Beringstredet.

Men den forventede sterke tektoniske aktiviteten mellom Alaska og nordøstre Sibir mangler helt. I stedet for kompresjon viser derimot Beringsområdet en mindre grad av utvidelse (ekstensjon).

Med andre ord, observasjonene går helt på tvers av forventningene. Eller sagt på annen måte, det må være noe grunnleggende galt med platemodellens bevegelsessystem!

Dette platetektoniske paradokset har (på samme måte som Afrika-Antarktis-paradokset) vært diskutert siden 1960-tallet og tidligere. Dessuten blir snakket om lateralt bevegelige plater ganske meningsløs når man nå vet at kontinentene har opptil flere hundre kilometer dype røtter ned i mantelen. Men i dagens autoritære meningsklima kan man bli uglesett hvis man snakker høyt om slike problemer.

Det finnes kun noen ganske få aktive vulkanøyer langs verdenshavenes midthavsrygger, og man kan godt hevde at Island er det eneste skikkelige eksemplet. De midtoseane rygger er uten nevneverdig vulkansk aktivitet, noe som samsvarer med en overraskende lav varmestrøm - i blant ti ganger under den verdien havbunnspredningsmodellen forutsetter.

Midthavsryggene er dessuten fulle av metamorfe og andre kontinentale bergarter.

Island ligger dertil på en mer enn 30 km tykk kontinentallignende skorpe - i platetektonisk sammenheng foretrekker man å kalle den “anomal” havbunnskorpe. Disse aspektene er gitt omfattende dokumentasjon i mine fagbøker, der havbunnstopografien og moderne maringeofysiske målinger er satt inn i et helt nytt tolkningssystem. Platetektonikken er blitt eliminert, av vitenskapelig tvingende grunner.

På basis av in situ stressmålinger, cirka 1970, konkluderte professor Nils Hast (1969, 1973) at Island representerer et gjennomgående NNØ-SSV orientert bruddsystem, og at øya er i ferd med å skjæres i to langs det “sentrale” vulkanbeltet.

Til støtte for denne idéen fant Passerini og medarbeidere (1990, 1991) geologiske evidenser for skjærbevegelser langs NNØ-SSV-orienterte bruddsoner i mer vestlige deler av øya.

GPSstudier av Hreinsdóttir og medarbeidere (2001) i det samme området er også i samsvar med idéen om at Island utgjør et tektonisk skjærsystem. Hvordan de sistnevnte forfattere har forsøkt å presse sine data inn i den platektoniske folden er her nokså uinteressant.

Vedlagte figur skisserer hvordan jordrotasjonens treghetseffekter fører til med-urviseren, “på-stedet”, dreininger på den nordlige halvkule, og mot-urviseren vridning på den sydlige halvkule (se Storetvedt 2003 for detaljer).

Disse bevegelsene er breddegradsavhengige - økende mot ekvator - noe som igjen ventelig er årsaken til at nordlige Atlanterhav har vifteform mot syd. I tillegg til det atlantiske skjærsystemet, er Island vulkansk aktivt i flere parallelle belter - en uvanlig situasjon på midthavsrygger. Sterk vulkansk aktivitet vil føre til regional hevning av området, en effekt som (superponert på det regionale skjærsystemet) lett vil reversere bevegelsen langs tversgående forkastninger - for eksempel, fra høyre-lateral til venstre-lateral.

Leserne bør for øvrig legge merke til at hastighetsvektorene langs hele Vest-Europa går systematisk i NNØ retning (se figur), i samsvar med med-urviseren torsjonen (dreiningen) av Eurasia.

Med andre ord, Europa beveger seg parallelt med midthavsryggen, ikke på tvers av den, i strid med et av platetektonikkens grunnleggende prinsipper. Det er dessuten en populær forestilling at geodetiske målinger fra satellitter har vist at avstanden mellom Nord-Amerika og Europa øker - dermed skal platemodellen etter sigende være bekreftet.

Men betrakt figurens bevegelsessystem, og velg to vilkårlige transatlantiske målestasjoner, i henholdsvis østlige USA og Vest-Europa. Det er åpenbart at landmassenes med-urviseren dreininger vil føre til at avstanden mellom de to transatlantiske stasjonene vil øke som funksjon av tiden. Det var den myten!

Avsluttende kommentarer

Både paleomagnetiske og romgeodetiske målinger dokumenterer at relative bevegelser har foregått/foregår både mellom og innenfor landmassene, bevegelser som i følge min nye teori skyldes treghetseffekter knyttet til jordrotasjonen.

For øvrig er min konklusjon at alle prinsippene i den nåværende ortodokse platemodellen for lengst er utgått på dato.

Reidar Trønnes bemerkning om at «Jorda er den eneste av planetene i solsystemet vårt med platetektonikk» er betegnende. Ytringen sier intet verken om jorden, de andre planetene eller platetektonikken.

Men den avslører manglende systemtenkning.

Jorden er en integrert del av solsystemet, og uten en helhetsforståelse av dette systemets utvikling ligger vi tynt an med å forstå vår egen planets historie.

For eksempel, hvorfor har jorden, som den eneste av de terrestriske planetene, et relativt sterkt magnetfelt, når magnetfelt er noe som først og fremst karakteriserer de ytre store gassplanetene? Hva kan dette fortelle oss om jordens indre struktur og sammensetning?

Og dessuten, hvorfor har alle planeter med magnetfelt en eller flere måner? Har sistnevnte forhold noe med planetmassenes utgangsrotasjon å gjøre, og hvis så er, hva vil det bety for vår jordforståelse? Disse helt grunnleggende spørsmål har jeg berørt i min bok Global Wrench Tectonics (2003).

Jeg ser frem til en videre diskusjon på faglig grunnlag.

Referanser:

Hast, N. 1969. The state of stress in the upper part of the Earth’s crust. Tectonophysics 52, 469-478.

Hast, N. 1973. Global measurements of absolute stress. Phil. Trans. Roy. Soc. London A274, 409-419.

Hreinsdóttir S. et al. 2001. Crustal deformation at the oblique spreading Reykjanes Peninsula, SW. Iceland: GPS measurements from 1993 to 1998. J. Geophys. Res. 106, 13.803-13.816.

Kuhn, T. 2002. Vitenskapelige revolusjoners struktur. Oslo: Spartacus, 232 s.

Passerini P. et al. 1990. Slickensides in western and southern Iceland: data from Langavatn, Burfell and Vørdufell. Ofioliti 15, 191-196.

Passerini P. et al. 1991. Strike-slip faults parallel to crustal spreading axes: data from Iceland and the Afar Depression. Terra Nova 3, 607-618.

Storetvedt, K.M. 1997. Our Evolving Planet. Earth History in New Perspective. Bergen: Alma Mater (Fagbokforlaget), 456 s.

Storetvedt, K.M. 2003. Global Wrench Tectonics. Theory of Earth Evolution. Bergen: Fagbokforlaget, 397 s.

Storetvedt, K.M. 2005. Når Grunnlaget Svikter. Om kreativitetens trange kår og livet bak de akademiske kulisser. Oslo: Kolofon, 255 s.