Motvilje eller skepsis i forhold til evolusjonsteorien kommer stort sett fra to ulike grupperinger. Den ene finnes i intellektuelle miljøer som preges av det som litt løst kalles postmodernisme, og som har en dyp skepsis til naturvitenskap generelt.

For noen skrekkeksempler på hva denne typen tenkning kan føre til, se artikkelen Postmodernism disrobed av Richard Dawkins. Det er ikke så ofte postmodernistene angriper evolusjonsteorien direkte, men deres skepsis til vitenskap og rasjonell tenkning ser ut til å gjelde også evolusjonsteorien.

Den andre grupperingen består av dem som har innsigelser på religiøst grunnlag. En typisk representant er Aftenpostens spaltist Jon Kvalbein, som høsten 2003 har hatt flere evolusjonskritiske artikler på trykk i avisen. For eksempel artikkelen 'Den meningsløse darwinismen' den 20. november.

Kvalbein har i det siste gjort seg til talsmann for en relativt ny form for kreasjonisme som kalles Intelligent Design (ID). ID-bevegelsen hevder ikke at universet ble skapt på seks 24-timers dager for noen få tusen år siden, dens primære anliggende er å argumentere for at livet må ha blitt skapt av en intelligent designer, derav navnet.

Det er imidlertid delte meninger innen ID-bevegelsen om hvorvidt evolusjonsteorien (se forklaring nedenfor) kan aksepteres, men Kvalbein tilhører dem som forkaster denne. Det er argumentene fra den anti-evolusjonistiske delen av ID-bevegelsen jeg vil ta for meg i disse artiklene.

En av Kvalbeins hovedinnvendinger mot evolusjonsteorien er at den gir lite rom for religion, og at den dermed, etter hans mening, fjerner meningen med livet. Han hevder for eksempel at “Darwinismen etterlater mennesket som et blindt produkt, frembragt på slump, uten moral og mening.” Dag O. Hessen oppsummerte (Aftenposten 27.11.2003) Kvalbeins syn som “skapelse eller fortapelse”.

I tillegg mener Kvalbein at det foreligger tungtveiende vitenskapelige argumenter mot evolusjonsteorien. Hovedessensen i hans argumenter er, så langt jeg kan bedømme, at livet er for komplekst til å kunne være et resultat av tilfeldigheter og naturlover.

Og endelig mener Kvalbein at det er filosofiske problemer knyttet til de resonnementer evolusjonsistene legger til grunn for sine konklusjoner. For eksempel skriver han i Aftenposten 14. november (i et tilsvar til undertegnede): “Min påstand er at den evolusjonslæren som presenteres i norsk skole og ved norske universiteter i dag, er bundet til en positivistisk ideologi som avviser å referere uavklarte problemer, kritiske spørsmål og alternative tolkninger.”

Hva er så denne positivismen som Kvalbein mener ligger bak evolusjonsteorien? Følgende definisjon er hentet fra Ariadne-sidene ved UiO:

“Positivismen forholder seg til det positivt gitte, dvs til erfaringsmessige kjensgjerninger. All metafysikk avvises, den eneste måten å oppnå erkjennelse på er ved det empirisk gitte.”

Positivister vil altså bare forholde seg til det som kan erfares med sansene, og enhver henvisning til noe mer enn dette, for eksempel en bakenforliggende virkelighet, avvises som meningsløs. Det er derfor klart at positivisme står i motsetning til de fleste religiøse verdensbilder.

Men hva er sammenhengen mellom positivisme og evolusjonsteori? Kvalbein hevder at positivisme så å si er en forutsetning for at man i det hele tatt skal la seg overbevise av de (syltynne, slik han ser det) argumentene som benyttes til å argumentere for evolusjonsteoriens sannhet. Med andre ord tror han forskerne trekker gale konklusjoner fordi de ikke er villige til å ta en eventuell skaper med i betraktningen.

Det er en målsetning med denne artikkelserien å overbevise leseren om at Kvalbein tar feil på dette helt sentrale punktet. Jeg ønsker altså å argumentere for at selv en person som ikke kan gi sin tilslutning til et positivistisk grunnsyn, bør erkjenne at evolusjonsteorien er bevist “hinsides enhver rimelig tvil”.

Dette vil jeg forsøke å gjøre dels ved å forklare hvordan resultater fra de siste tiårs molekylærbiologiske forskning på ganske så spektakulært vis har gitt nye bekreftelser på det evolusjonistene har hevdet hele tiden. Dels vil jeg forsøke å vise at disse resultatene er temmelig vanskelige å bortforklare selv for en ikke-positivist.

Men før vi går igang med nevnte drøftelse, er det på sin plass med noen klargjørende bemerkninger om terminologi.

Klargjøring av begreper

Det er tydelig at det hersker en viss forvirring blant folk om hva som ligger i begrepene darwinisme, evolusjonsteori og utviklingslære. Jeg skal ikke forsøke å gi uttømmende forklaringer på disse tre begrepene, men vil i det minste presisere hvordan jeg selv bruker begrepene, slik at det blir klart hva som sies og ikke sies i fortsettelsen.

Noen bruker begrepene darwinisme, evolusjonsteori eller utviklingslære om en altomfattende verdensanskuelse som kan forklare både universets eksistens, livets tilblivelse og livets utviking. Jeg mener en slik bruk av begrepene er uheldig, da det fører til at i hvert fall følgende fire ulike spørsmål ikke holdes tilstrekkelig klart fra hverandre:

? Hvorfor eksisterer det noe som helst i det hele tatt? Dette er kanskje det største av alle filosofiske spørsmål, og det er neppe noen som kommer til å finne svaret med det første.

? Hvordan har universet utviklet seg? Dette er kosmologenes domene. De er opptatt av big bang, dannelsen av galakser, stjerner og planeter, og mye annet. Visst er det interessant å se universets og livets utvikling i sammenheng, men vi bør likevel holde de to spørsmålene klart fra hverandre.

? Hvordan oppsto livet? Her snakker vi om såkalt abiogenese, og det er ett av vitenskapens store uløste problemer. Jeg tror det vil bli løst etter hvert, men min tilslutning til evolusjonsteorien er uavhengig av dette.

? Hvordan utviklet livet seg etter at det først hadde oppstått? Dette er biologenes domene, og det er dette spørsmålet evolusjonsteorien forsøker å gi svar på.

Noen lesere vil kanskje protestere på at de to siste spørsmålene holdes fra hverandre, så la meg derfor kommentere dette. Biologi er vitenskapen om livet, og spesielt om hvordan visse typer informasjonsbærende DNA-strukturer (gener) gir opphav til ulike livsformer, og hvordan disse lever og utvikler seg.

Abiogenese handler derimot om hvordan livet kan ha blitt til, altså om hvordan disse informasjonsbærende DNA-strukturene (samt cellene de både beskriver og inngår i) i det hele tatt kan ha oppstått.

Når Kvalbein og hans likesinnede så ofte lar være å holde klart fra hverandre abiogenese på den ene siden og biologisk evolusjon på den andre siden, skyldes det formodentlig at de to fagområdene har så ulik status.

Man påpeker at forskerne ennå ikke har klart å løse gåten om livets opprinnelse, og så ønsker man at leserne skal trekke den konklusjon at det dermed er grunnlag for å trekke evolusjonsteorien i tvil.

Dette er, etter min vurdering, en dårlig argumentasjonsteknikk. Det er ganske enkelt ikke tilfellet at evolusjonsteoriens sannhet står og faller med om man er i stand til å forklare hvordan livet har oppstått.

En troende vil kanskje si at dersom forskerne ikke har peiling på hvordan i all verden livet oppsto, ja da må det være rimelig å postulere at det er Gud som har gjort det ved et overnaturlig inngrep. Det er ikke vanskelig å forstå at noen tenker slik, men mange av oss anser det som mer sannsynlig at det finnes en naturlig forklaring. Det å putte Gud inn i vitenskapens huller har historisk sett vist seg å være en heller dårlig strategi for trosforsvar.

Dessuten er det nok nærliggende for en troende å tenke at dersom det først var nødvendig for Gud å gripe inn i naturens gang for at livet skulle oppstå, da er det grunn til å tro at Gud også har grepet inn gjentatte ganger underveis i livets historie. Jeg har inntrykk av at mange finner en slik tanke oppbyggelig, men som argument i en saklig debatt, er den verdiløs. Dette er rett og slett en logisk kortslutning.

La oss derfor i den videre diskusjonen ta utgangspunkt i følgende (noe forenklede) definisjoner:

? Evolusjonsteorien: teorien om at alt liv på jorden har felles opphav (altså det som på engelsk kalles the theory of common descent). Med andre ord, dette er teorien om livets utvikling/evolusjon, verken mer eller mindre.

? Utviklingslæren: noen bruker evolusjonsteori og utviklingslære som synonyme begreper, andre ser ut til å bruke sistnevnte i en mer utvidet betydning. For å unngå uklarhet, vil jeg derfor stort sett la være å bruke begrepet utviklingslære.

? Darwinisme: Man kan i utgangspunktet tenke seg flere typer evolusjonsteorier, og de to mest kjente er nok Lamarckisme og Darwinisme. Lamarckisme kjennetegnes særlig av tanken om at tilegnede egenskaper kan gis videre til en organismes avkom. Darwinismen avviser dette, og kjennetegnes i stedet av at arv med tilfeldig variasjon kombinert med naturlig utvalg betraktes som sentrale drivkrefter i livets utvikling. “Arv med tilfeldig variasjon” skal her forstås som mindre enn hundre prosent kopieringsnøyaktighet for gener som overføres fra en generasjon til den neste, og “naturlig utvalg” betyr ulik grad av suksess i å videreføre gener. Darwinismen har tilnærmet total dominans innen moderne evolusjonsbiologi.

Oppsummering så lang

Etter denne forpostfektingen skulle det være mulig å kunne gå løs på de egentlige argumentene for og imot evolusjonsteorien. Den 23. november fikk Kvalbein støtte i et leserinnlegg fra Eivind Gjerde, som retorisk spør: “hvor er denne overveldende bevismengden?”. Svar: Deler av den har tidligere blitt fremlagt for eksempel her på forskning.no, og undertegnede tar altså sikte på å fremlegge ytterligere momenter i tiden som kommer.

For videre lesning, sjekk temaet kreasjonisme på våre sider.