Bildet viser noe som er ekstremt langt utenfor noe vi kjenner til i vårt eget nærmiljø. Det supermassive sorte hullet i midten av galaksen kalt M87 er gigantisk.
Det er vanskelig nok å se for seg hvor stort solsystemet er. Sonden Voyager 1 ble sendt opp fra jorden på slutten av 1970-tallet og nå er den utenfor solsystemet. Siden den gang har sonden reist 23 milliarder kilometer, ifølge magasinet EarthSKy.
Dette er mye kortere enn bredden til det sorte hullet på bildet over. Det er rundt 38 milliarder kilometer på tvers. Det er så stort at det hadde slukt hele solsystemet. Og massen er like uforståelig. Estimatet ligger på rundt seks og en halv milliarder ganger vår egen sol.
Og det er ikke bare supermassivt. Dette sorte hullet er også en superstjerne.
Det første bildet av et sort hull noensinne ble publisert i 2019 av det sorte hullet i M87. Man kan egentlig ikke se et sort hull, så det du ser, er stråling fra svært varm materie som snurrer rundt hullet. På forskning.no kan du lese mer om hva dette bildet egentlig er for noe.
Dette er M87 sett av ESO-teleskopet, og det sorte hullet er midten av denne galaksen. Den er rundt 55 millioner lysår unna jorden, og et er en av de mest massive galaksene forskerne vet om.(Foto: ESO)
Og det sorte hullet snurrer rundt. En ny studie publisert i tidsskriftet Nature viser at astronomer som har undersøkt dette hullet i mange år, har målt noe som sannsynligvis er et tegn på rotasjon.
Kraftige jetstråler av stråling og partikler står ut av polene på det gigantiske sorte hullet. Radioteleskoper på jorden kan måle disse strålene, og i løpet av en omtrent 11 år lang periode har forskerne målt en vingling i denne jetstrålen.
Som de selv skriver i forskningsartikkelen i Nature er det ingen åpenbar forklaring, men at observasjonen stemmer med et snurrende sort hull.
Men de vet ikke hvor fort dette monsteret snurrer.
Det er kanskje ikke uventet at det sorte hullet snurrer, siden de aller fleste sorte hull bør snurre rundt, ifølge astronomen Ethan Siegel hos Forbes Magazine.
Det er fordi stjerner flest spinner. Når det sorte hullet dannes etter at en stor og massiv stjerne eksploderer, kollapser det som er igjen av stjernen ned til et sort hull hvis forutsetningene er til stede.
Et grunnleggende prinsipp i universet er at rotasjonsmengden blir bevart. Jo nærmere massen er rotasjonsaksen, jo raskere spinner tingen.
Det mest kjente eksempelet på dette er en roterende isdanser med utstrakte armer som roterer raskere og raskere etter hvert som danseren trekker inn armene.
Det betyr at en stor stjerne som roterer raskt, kollapser ned til et lite sort hull som roterer mye raskere.
Men det er svært mye forskerne ikke vet om de gigantiske og supermassive sorte hullene.
De spinner kanskje en del saktere enn mindre sorte hull, siden supermassive sorte hull kanskje blir til ved at mindre sorte hull kolliderer og vokser sammen. Dette kan forårsake forstyrrelser i rotasjonen som gjør at de snurrer tregere.
Annonse
Men det er mye som gjenstår før forskerne kan slå fast at sorte hull i den virkelige verden oppfører seg slik teoriene sier. Astronomer må måle hvor fort sorte hull av mange forskjellige størrelser snurrer for å komme nærmere et svar, ifølge Space.com.
Referanse:
Ciu mfl: Precessing jet nozzle connecting to a spinning black hole in M87. Nature, 2023. Sammendrag.
