Uttrykket “konvergens” har ikke en helt fast betydning. I utredningen Konvergens - sammensmelting av tele-, data- og mediesektorene (NOU 1999:26) er fire aspekter skissert.

Tjenestekonvergens.
Tradisjonelt har vi kunne skille mellom for eksempel avis, radio og fjernsyn. Men elementer av alle disse blir smeltet inn i hverandre. På sidene til en nettavis finner vi artiklene fra dagens papirutgave, men dobbeltklikker lesere på bildet fra fotballkampen, får man se en kort sekvens med levende bilder som viser det avgjørende målet, og dobbeltklikker man på tittelen til ukens mest solgte populærmelodi, avspilles noen takter. Nettavisen er dessuten interaktiv, fra den samme arbeidsstasjon kan man sende e-post eller bruke IP-telefoni, det vil si at radio og samtaletelefonen på en måte smelter sammen. Den som leser forskning.no, kan selv se hvor likt, men samtidig forskjellig dette nettstedet er fra en bok eller avis.

Nettverkskonvergens.
Tradisjonelt hadde man ulike telekommunikasjonsnett for ulike medier. Typisk var det ett nett for kabelfjernsyn og ett nett for telefoni - det var til og med forbud mot å tilby telefoni i kabelnett. Ved digitaliseringen overføres innholdet i alle media på samme måte, derfor kan kabelfjernsynsnettverket bli et bredbånd for internettilknytning samtidig som det fremdeles overfører fjernsyn og i tillegg kan brukes til telefoni.

Terminalkonvergens.
Det samme sluttbrukerutstyret kan brukes til ulike media. Du kan godt se fjernsyn på den arbeidsstasjonen du bruker til tekstbehandling, kanskje lar du et lite fjernsynsbilde ligge i et vindu øverst i hjørnet under et spennende idrettsarrangement. Men naturligvis vil det fremdeles være en terminaldiversifisering ut fra brukerens preferanser: Egentlig ønsker du kanskje å se fjernsyn på en storskjerm foran sofaen sammen med familien.

Markedskonvergens.
De forskjellige operatørene i markedet slår seg sammen på nye måter. Et hovedeksempel fikk man da American OnLine, som hadde et nettverk som nådde frem til millioner av husstander, kjøpte opp Time Warner, som produserte film og musikk som nettopp var tjenester som disse husstandene ønsket. Eller man kan se på samarbeidet mellom Telenor og Canal Digital.

Rettslig sett skaper konvergensen en utfordring fordi lovgivningen i stor utstrekning har vært mediespesifikk. Det finnes for eksempel en kringkastingslov som regulerer Norsk rikskringkasting og annen kringkastingsvirksomhet, mens det er en annen lov (teleloven) som regulerer telefoni og annen telekommunikasjon. Teknisk sett er kringkasting en form for telekommunikasjon, konvergensen gjør dette tydelig ettersom “kringkasting” formidles i akkurat de samme nettene som annen telekommunikasjon. Teleloven angir (§ 1-1) at den ikke gjelder for kringkasting, men det blir stadig vanskeligere å trekke grensen.

Derfor er også kringkastingslovens definisjon av kringkasting stadig blitt revidert (jfr § 1-1, 1.ledd). Men det erkjennes at utviklingen vil føre til at en slik sektoriell lovgivning før eller siden må erstattes av en “horisontal” lovgivning. Her vil det være en felles regulering av telekommunikasjon og regulering av de ulike tjenester - og det skulle være nødvendig - som bygger på denne, som for eksempel tale- og mobiltelefoni, fjernsyn, radio og mange spesialtjenester.

I dag kreves det konsesjon for å drive kringkastingsvirksomhet (kringkastingsloven § 2-1). Radiofrekvenser er en knapp ressurs, så det må alltid være en frekvensforvaltning. Men utover det vil det være nærliggende å arbeide mot medienøytrale bestemmelser.

Reguleringen av medier er preget av at det første massemedium var trykt skrift. Dette ser vi allerede i Grunnloven § 100 som bestemmer at ” Trykkefrihed bør finde Sted”. For andre medier har en slik frihet ikke vært like selvfølgelig, tradisjonen med forhåndssensur av film er et hovedeksempel. Konvergens gjør det imidlertid vanskelig å opprettholde slike mediespesifikke bestemmelser. Hvorfor skal det være redaktøransvar for “trykt skrift” og “kringkasting”, men ikke for nettaviser? Eller er det slik at vi i våre dager må anta at nettbaserte medier er en form for “trykt skrift”, selv om de inneholder både levende bilder og musikk? Hvorfor er det momsfritak for bøker, men bare i begrenset grad for lydbøker? Hvorfor er det pressestøtte til lokalaviser, men ikke lokale nettaviser?

Hele lovgivningen er gjennomvevd av slike mediespesifikke kriterier. Et eksempel kan illustrere situasjonen. I dag sendes debatten fra Stortinget direkte. Vi kan tenke oss at det fra sammen mikrofon gikk en kabel til en lokalradio, en riksdekkende radiokanal, en lydtjeneste på Internettet (nettkasting) og til en teletorgtjeneste. Det er åpenbart at både lokal- og radiokanalen er tradisjonelle former for kringkasting. Etter dagens regler er det like klart at teletorgtjenesten - dvs. at man kan ringe et bestemt nummer og så bli koblet opp til strømmen av lyd fra talerne i Stortinget - ikke er kringkasting, ettersom teletorgtjenester reguleres av teleloven (§ 6 6), og teletjenester etter lovens system per definisjon ikke er kringkasting. Internettjenesten er kanskje kringkasting, men man viker kanskje tilbake for å trekke den konsekvens at man derfor må søke konsesjon for å gjøre lyden tilgjengelig på denne måten.

Man kan vanskelig hevde at systemet er logisk, det må forstås på grunnlag av den historiske utviklingen. Og i praksis kan vi leve med det inntil videre, vi må bare være forberedt på å flikke på reguleringen både titt og ofte.

Men målsetningen må være at man fjerner forskjellsbehandling av medier der dette ikke nettopp er begrunnet i et ønske om å behandle dem forskjellig. Hvis man skal formidle noe - nyheter, informasjon, underholdning, undervisning - så bør man velge medium etter hva som passer best for det man ønske å formidle. Så må man ta hensyn til de økonomiske rammebetingelsene for å etablere et levedyktig tilbud. Det bør ikke være slik at man velger medier for å unngå eller tilpasse seg til den rettslige reguleringen, for eksempel at man velger å gi ut en papiravis for å få pressestøtte dersom det ville vært lettere å nå frem til målgruppen med en nettavis, og denne også på en bedre måte kunne formidle det budskap man ønsker å få frem.

Derfor står vi ovenfor en stor og langsiktig dugnad hvor vi etter hvert vil fjerne ubegrunnete skiller mellom medier, og hvor vi nok kan vente oss mange kamper for å forsvare de skansene som gjeldende bestemmelser har skapt av økonomiske fordeler eller reserverte markeder.

Naturligvis vil det kunne være at et mediums egenart begrunner en mediespesifikk regulering - et eksempel er kanskje levende bilder i forhold til barn, som kan gjøre at man ønsker å beholde mulighet for en forhåndssensurering av film og lignende. Selv om det ikke blir en liten utfordring når de levende bildene kommer gjennom et bredbånd som ikke bare er knyttet til et lokalt kabelnett, men til hele den store og internasjonale verden som Internett gir tilgang til.