Den flerstemmige sakprosaen

På skolen lærer vi tidlig å skille mellom sakprosa og litterær tekst. I boka “Den flerstemmige sakprosaen” går forfatterne ut mot dette skillet og oppfatningen om at sakprosaen, i motsetning til poesien, er klar og entydig.

Redaktør Johan L. Tønnesson refererer til litteratur- og språkforskeren Mikhail Bakhtin når han skriver: “…vi [ trur ] dei fleste tekstar inneheld mange stemmer og lag”. Tønnesson understreker poenget ved å vise til den etymologiske betydningen av ordet “tekst” som vev.

Boka tar opp ulike tekster og analyserer dem nettopp som vev av ulike betydninger. Sammen med medforfatterne Trine Gedde Dahl, Susanne Moen, Elisabeth Ringdal og Aslaug Veum tar Tønnesson for seg 16-åringers bruk av SMS, radioprogrammet Mamarazzi, en klamydiakampanje, en Illustrert Vitenskap-artikkel om blodpropp, journalistiske portretter av henholdsvis Ellen Horn og Per-Kristian Foss, ironi i journalistikken og læreplanen.

Boka byr på spennende lesing og mange aha-opplevelser underveis. Som litteraturviter Helge Jordheim kommenterte under bokas lansering, er sakprosaforskning en måte å skrive samtidshistorie på. I tekstene ser vi oss selv.

Mamarazzis mange lag

Som trofast lytter av det nå nedlagte radioprogrammet Mamarazzi har jeg ofte lurt på hva som gjorde programmet så hørbart. Det får jeg svar på i kapitlet “Viktig melding! Lytt på radio!”. Her viser Tønnesson hvordan programlederen taler på flere “bølgelengder” samtidig.

Tønnesson skriver: “Det er tale om vel forberedt, tilsynelatende improvisasjon basert på et høyt refleksjonsnivå. Under sendingene foregår det reell eller tilsynelatende dialog både i studio, mellom studio og produsent, mellom studio og innringere og mellom studio og “lytterne”. Dette er blant de faktorene som bidrar til at radioteksten får mange lag”.

I et utvalgt program er daværende stabssjef ved Statsministerens kontor, Jonas Gahr Støre, dagens gjest og “midtsidegutt”. Tønnessen deler dialogen opp i brokker og analyserer dem på ulike “bølgelengder”. Et eksempel er dette: Programleder Anne Sandvik Lindmo introduserer en ny spalte ved å si at “vi har nemlig tatt farvel med midtsidepikene og skal i stedet begynne med utbrettgutter”.

Tønnessen oversetter utsagnet til fire ulike bølgelengder: Klassisk folkeopplysning, erotikk, politisk avsløring og humoristisk distanse. På den erotiske bølgelengden vil utsagnet for eksempel høres slik: “Vi har lagt bak oss det der med midtsidepiker. Nå er det på tide å la mennene brettes ut. Hør her, jenter, her kommer noen sexy fyrer”.

SMS

Forskningen på kommunikasjonens vilkår i det nye medielandskapet har bare så vidt begynt. Elisabeth Ringdal gir et godt bidrag i denne boka når hun tar for seg 16-åringers bruk av tekstmeldinger. Metafunksjon er et sentralt begrep i denne sammenhengen. I følge Ringdal dekker tekstmeldingene i tillegg til behovet for informasjonsutveksling, et sosialt behov. Ungdommene uttrykker at de skriver tekstmeldinger for å holde kontakten og også for å få tida til å gå. Videre brukes tekstmeldinger til identitetsskaping: Ungdommene tekster på forskjellige måter til foreldre og venner.

Klamydia går rett i ballesteinene på deg…

Reklame- og kampanjetekster er tradisjonelle analyseobjekter. Susanne Moen velger et litt annerledes perspektiv når hun viser hvordan Ullevål sykehus sin informasjonskampanje mot klamydia fra 1996 konstruerer en mottager.

Moen påviser at teksten domineres av “konkrete materielle prosesser”, noe som underbygger et bilde av en mann som ikke takler abstraksjoner. Ekstra interessant blir det når hun setter denne konstruksjonen opp mot en tidligere kampanje, Helsedirektoratets “Sett dine egne grenser” fra slutten av 80-tallet, som var rettet mot unge jenter. Her finner Moen “mentale prossesser av kognisjonstypen”: teksten er full av føling, tenking og refleksjon.

Videre viser Moen hvordan teksten konstruerer en mottaker som har problemer med autoriteter. Ved å bruke et ikke-autoritært språk, med slangord og -uttrykk, som “går rett i ballesteinene på deg” og “pisse piggtråd”, lykkes senderen med å framstå som likeverdig til mottageren. At avsenderen mener unge menn ikke kan ta ansvar for seg selv eller andre kommer også fram i teksten. Det er ikke “du” som er aktør, det er “klamydiaen” eller “en dame”.

Moens motivasjon for analysen er å påvise hvordan gutter og menn også blir offer for fordommer og stereotyp tenkning.

Læreplanen

Det er med spenning jeg går løs på Trine Gedde-Dahls “Å lese læreplanen”. Et dokument om barns opplæring kan avsløre mye om et samfunns ideologi. Utgangspunktet er følgende: Året er 1994. Lektor Gedde-Dahl har planleggingsdag, men læreplanen vekker uro: Den er vanskelig å forstå.

Ett problem er at læreplanen ikke skiller mellom kunnskapsmål og oppdragelsesmål og heller ikke mellom kunnskapsformidling og verdiformidling. Hennes mål blir så å “(re)konstruere ulike meiningsskapande dimensjonar ved Læreplanen slik at han gir rimeleg meining”.

Her smitter Gedde-Dahls tilstand av uro over på undertegnede. Det er ikke helt lett å skjønne hvor hun vil hen.

Jeg gjør imidlertid et forsøk: Gedde-Dahl finner to “makrostrukturer” som kjemper om makta i teksten. Den ene har målet om “det integrerte menneske” som overordnet meningsskaping. Dette integrerte mennesket består av andre typer mennesker, som “det skapende”, det arbeidende”, osv. Hun konstaterer at den delen som forteller hvorfor, bygger på en felles forståelse av samfunnet, en ideologi, eller for den saks skyld, fordom.

Den andre makrostrukturen har målene for samfunnet som struktureringsprinsipp. Her er teksten organisert forklarende: Skolen er et vilkår for positiv utvikling i samfunnet. Målene for skolen og oppdragelsen er underordnet. Disse to sammenbindingssystemene konkurrerer altså om å “spille førstestemma”.

Etter noen gangers lesning føler jeg at uroen minsker noe, og at jeg får et visst tak på teksten, selv om den gir meg lite. Det blir mye teknisk og språkfaglig ekvilibrisme. Hva som gjør dette allment interessant, og hvilket resultat forfatteren kommer fram til, blir imidlertid noe uklart.

Kan vi kreve/forvente at vanlige lesere skal legge like mye energi i å forstå en tekst? En del av målgruppa for “Den flerstemmige sakprosaen” er elever i den videregående skolen.

At boka har som formål å finne flerstemmigheter rettferdiggjør ikke helt Gedde-Dahls bidrag. Å lokalisere ulike stemmer i en tekst er ikke interessant i seg selv: det er oversettelsen av innholdet i de ulike stemmene som gjør analysene viktige.

Til Gedde-Dahls forsvar kan vi si at hun svarer på problemstillingen om hvorfor læreplanen er en vanskelig tekst, men hun trekker det altså ikke opp på et nivå som er allment interessant.

Seinfeld-effekten

Alt i alt er “Den flerstemmige sakprosaen” imidlertid en morsom bok som kan anbefales alle som er interessert i samtidshistorie. På sitt beste gir den en Seinfeld-effekt: du oppdager ting du vet, men som du ikke vet at du vet. Andre må sette ord på fenomenet for at du skal se det. Gjennomgående analyserer forfatterne tekster slik de bør analyseres: Som et symptom på en større samfunnstilstand.

Johan L. Tønnesson (red.):
Den flerstemmige sakprosaen
Fagbokforlaget 2002
ISBN 82-7674-888-0