Annonse

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Havforskningsinstituttet - les mer.

Helst skal satelittmerket sitte på i seks måneder, før det løser seg ut og flyter til overflaten.

Forskere forfølger gravide haier

Fem gravide pigghåer er satelittmerket av forskere. Nå skal de finne ut hvor de vandrer og gyter.

Publisert

Pigghåen er en av de vanligste haiartene i våre farvann. Arten ble tidligere overfisket, og den er nå oppført som truet. Pigghåen er en mystisk hai.

– Vi vet at situasjonen heldigvis har bedret seg for bestanden i nordøstatlanteren de siste 20 årene. Men det er også mye vi ikke vet om pigghåen, sier haiforsker Claudia Junge.

For eksempel hvor den gyter. Det skal fem satellittmerkede, gravide haier nå avsløre.

Disse satellittmerkene er elektroniske sendere, en slags ferdskriver som logger data underveis. Merkene er programmert til å henge fast i bare seks måneder. Da løsner de, flyter opp til overflaten og avgir data og posisjon til satellitter som igjen sender dataene til forskerne. Dette kalles også pop-up-satellittmerking.

Sporer hai med termin i vinter

– Det er første gang jeg har hatt med ultralydapparat på fisketur, sier havforsker og merkeekspert Keno Ferter.

Bestillingen fra forskerkollegaen var klar: Finne og merke fem pigghåer i sluttfasen av svangerskapet.

Pigghå føder levende unger og går gravide med hvert kull i opptil to år.

Havforsker Keno Ferter har merket fem pigghåer i sluttfasen av svangerskapet.

Fant moderstimen

– Pigghåen kan være vanskelig å finne, men vi fikk uvurderlig hjelp fra publikum via fritidsfiskegrupper på Facebook, forteller Ferter.

Pigghåen opptrer i tette stimer fordelt på hunner, hanner og blanda ungfisk. Finner du én, finner du gjerne mange.

Etter noen bomturer var ett tips omsider gull.

Nord for Langenuen kom merketeamet over en stim av utelukkende godt voksne, gravide hunner. Agnet rakk aldri å nå bunnen en gang.

– For hver pigghå vi dro opp, fulgte titalls etter. Faktisk fanget jeg én med bare håven, sier forskeren.

Fakta om Pigghå

  • En av våre vanligste haiarter i Norge
  • Global utbredelse i tempererte områder på nordlig og sørlig halvkule
  • Vokser sakte og blir sent kjønnsmoden.
  • Føder kun 7–20 levende unger.
  • Går gravide med hvert kull i opptil to år.
  • Opptrer i tette stimer med hai av samme kjønn eller alder.
  • Pigghåbestanden var tidligere stor og ga grunnlag for et verdifullt fiskeri i over hundre år.
  • Frem mot 2000-tallet ble bestanden kraftig nedfisket.
  • Fredet i Norge og EU siden 2005 – med en jevn økning i bestanden.

(Foto: Erling Svensen / Havforskningsinstituttet. Les mer om pigghå på Havforskningsinstituttet.

Ingen nyheter er gode nyheter

De andre haiene ble fanget på sirkelkrok uten mothake, også en skånsom fiskemetode. I båten fikk haiene et vått håndkle over øynene. Da ligger de helt i ro.

Ved hjelp av ultralyd kunne forskerne bekrefte svangerskap før de festet merkene like bak ryggfinnen.

Ingen av merkene har flytt opp enda. Det betyr at haiene svømmer som normalt.

Forskerne Otte Bjelland og Keno Ferter undersøker hvor langt hai-ungene i morens mage har kommet i utviklingen. Med på merketeamet var også Jan Hinriksson og Victor González Triginer.

Ser frem til å bli klokere

– Nå er det bare å smøre seg med tålmodighet til senere i vår. Da får vi forhåpentligvis se noen interessante reiseruter, sier Claudia Junge.

Ved å finne gyteområdene håper Junge vi kan bli i bedre stand til å ta vare på de gravide hunnene og de nyfødte haiene.

– De er nøkkelen for å gjenoppbygge bestanden, avslutter hun.

Havforskningsinstituttet har nødvendige tillatelser til å fange og merke pigghå.

Fakta om satelittmerkene

  • Fungerer som en ferdsskriver.
  • Logger data om lys, trykk, klokkeslett og temperatur.
  • Løsner etter angitt tid og sender informasjon via satellitt.
  • Merkene inneholder mer data enn de klarer å sende - forskerne vil derfor gjerne finne dem igjen.
  • Et komplisert regnestykke gir den «mest sannsynlige» reiseruta.
  • Festet på pigghåene med en metode utviklet for ål av Finn Økland ved Norsk institutt for natursforskning (NINA).
Powered by Labrador CMS