Mars, Jupiter og Venus. Store Bjørn, Lille Bjørn og Fiskene.

De fleste husker navnene på planetene i solsystemet, men det blir kanskje litt vanskeligere å nevne alle de 88 stjernebildene.

Når du ser opp på nattehimmelen, kan man se ufattelig mange stjerner, og for de mest kyndige vil man kunne få øye på flere stjernebilder. Hvis forholdene er gode, kan man også være heldig å få øye på en planet med sitt blotte øye.

Men hvor har planetene og stjernebildene fått navnene sine fra?

Dette spørsmålet står Ole, en av videnskab.dks lesere, bak etter å ha lest artikkelen Hvorfor heter det Karlsvognen? fra 2014.

«I forlengelse av artikkelen om Karlsvognen vil jeg gjerne vite hvorfor planetene er oppkalt etter guder, og månen ikke er det. Og hvor stammer navnene på stjernebildene fra?», skriver han i en e-post.

For å få svar har vi spurt en annen Ole, nemlig Ole J. Knudsen, som er kommunikasjonsmedarbeider ved Stellar Astrophysics Centre ved Aarhus Universitet i Danmark.

Vi skal også høre fra språkforskeren Adam Hyllested, som er ekstern førsteamanuensis ved Københavns Universitet.

Hvorfor er planetene oppkalt etter guder?

Ole J. Knudsen forteller at vi må mer enn 5.300 år tilbake i menneskets historie for å finne svarene.

– Så vidt vi kan se ut fra gamle historiske tekster, må vi tilbake til sumererne og babylonernes tid. De oppfattet planetene som konkrete guder, sier Knudsen. Han forteller videre:

– Det er jo på en måte en fantastisk religion der man hver dag kunne gå ut å se gudene med egne øyne. Den gangen ble det etablert en tradisjon med å knytte sammen guder med planetene. Den tradisjonen ble senere videreført av både egypterne, grekerne og romerne.

I dag bruker vi navnene fra de romerske gudene, utdyper han og understreker at vi må ta visse forbehold med fortolkningen av de gamle tekstene.

Adam Hyllested forsker på språkhistorie innen de indoeuropeiske og uralske språkfamiliene.

Ifølge ham er det to hovedkilder til den greske og romerske mytologien og de navnene som forekommer der. På den ene side kulturen hos de gamle indoeuropeerne, som både gresk og latin nedstammer fra, og på den andre siden nabokulturene i det gamle Midtøsten.

– Man kan se skjelettet fra den felles indoeuropeiske mytologien i de greske og romerske kulturene, og det er nok delvis derfor de kalte opp de fem planetene de kjente til, etter bestemte guder, forklarer Hyllested.

Disse planetene var: Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn.

På gresk hadde gudene imidlertid opprinnelig andre navn. Saturn ble kalt «Den Skinnende» og Mars «Den Sinte», men de ble likevel forbundet med gudene.

– Denne metoden minner mye om hvordan både sumererne og babylonerne navnga planetene. Så det er altså også innflytelse fra andre oldtidskulturer, forklarer Hyllested

Han legger til at folk i Øst-Asia, som i Kina, kalte opp planeter etter det denne kulturen oppfattet som naturens grunnleggende elementer: jord, ild, vann, metall og tre.

Månen er også oppkalt etter en gud

Leseren spør hvorfor månen ikke er oppkalt etter en gud slik planetene er, men ifølge Ole J. Knudsen er månen faktisk også det.

– Luna betyr måne på latin, men navnet kan også antyde til månegudinnen i den romerske mytologien. I antikkens Hellas tilbad man også Artemis, månegudinnen, forklarer Knudsen.

Ifølge Hyllested er navnet imidlertid opprinnelig et adjektiv med betydningen «lys» i de indoeuropeiske språkene. Det navnet vi bruker i de germanske språkene, er en avledning av roten som også finnes i verbet måle. Fordi månen har blitt brukt til å måle tidens gang med, noe som også avspeiles i ordet måned.

Hvorfor er ikke jorden oppkalt etter en gud?

Man kan også undre seg over at jorden ikke er oppkalt etter en gud, men det er det en ganske naturlig årsak til.

– Man hadde en gang et geosentrisk verdensbilde, noe som vil si at man ikke oppfattet jorden som en planet. I hvert fall ikke på samme måte som de andre. Det var en utbredt oppfatning at jorden var universets sentrum, og at sola og planetene gikk i bane rundt planeten vår, forteller Hyllested.

– Navnet jorden er betegnelsen for en bakke eller overflate, og det avspeiler hvordan man har sett på ting for tusenvis av år siden. Selv om det romerske ordet for jorden, Terra, endte med å inngå i navnet på gudinnen Terra Mater, «Moder Jord», betyr dette ordet opprinnelig «det tørre». Det vil si jordoverflaten i motsetning til vannet og himmelen.

Hvor stammer stjernebildene fra?

De gamle grekerne har hatt veldig stor betydning for den moderne verden, og de har også stått bak den offisielle navngivingen av mer enn halvparten av stjernebildene.

– Om lag 48 av stjernebildene har blitt navngitt av den klassiske greske vitenskapsmannen Ptolemaios i boken «Almagest, sier Ole J. Knudsen.

«Almagest» er et hovedverk i gresk astronomi og stammer fra rundt år 150.

Opprinnelig var tittelen «He megiste syntaxis», «Den største skrift», men en rekke oversettelser til arabisk rundt år 800 førte til tittelen «Al Majisti», av dette «Almagest».

– Verket kom til å få enorm betydning for astronomi i mer enn tusen år, og det tegnet opp stort sett alt det man visste innen feltet. Ptolemaios skrev også verket «Tetrabiblos», som handler om astrologi, som ble brukt i undervisningen ved universiteter fram til 1600-tallet, sier Adam Hyllested.

I det 16. og 17. århundret fant europeiske stjernetittere, blant annet nederlandske oppdagelsesreisende og franske astronomer, fram til resten av stjernebildene.

– Mange hadde ambisjoner om å danne sitt eget stjernebilde. Fram til begynnelsen av 1900-tallet var det tegnet opp mellom 360 til 400 stjernebilder, men det var mye overlapp. Derfor fikk International Astronomical Union ryddet opp. De endte med å offisielt godkjenne 88 stjernebilder, forklarer Knudsen.

Årsaken til at det plutselig ble oppdaget en rekke nye stjernebilder i det 16. og 17 århundret, var at de oppdagelsesreisende nådde den sørlige halvkulen, der mange nye stjerner åpenbarte seg.

– Derfor har de fleste stjernebildene på den sørlige halvkulen fått helt andre navn i Vesten, som ikke har noe med gresk mytologi å gjøre, slik som «Sjiraffen» og «Mikroskopet, forteller Adam Hyllested.

Hvem har fastlagt navnene?

International Astronomical Union (IAU) er en sammenslutning av foreninger fra 90 land. Sammenslutningen teller 12.155 medlemmer og er en anerkjent autoritet innen navngivingen av planeter, stjerner og diverse andre himmellegemer.

– IAU ble opprettet som en del av en internasjonal avtale mellom fagfolk. Akkurat som man har internasjonale organisasjoner som offisielt bestemmer reglene for bølgelengder, ble man i 1919 enige om å danne en organisasjon som fikk myndighet til å lage offisielle bestemmelser innenfor astronomi, forteller Ole J. Knudsen.

Men en ting er hvem som har bestemt hva navnene offisielt skal være. En annen ting er hvorfor stjernebildene heter det de gjør.

– Mange av de greske navnene har ikke oppstått i Hellas, men kan føres tilbake til enda eldre kulturer. Vi vet ikke nøyaktig hvorfor stjernebildene har fått disse navnene, men det har nok delvis vært av praktiske årsaker, slik at folk hadde noe å navigere etter som var lett å finne og huske. Den gangen hadde folk nesten ikke kunstig lys og heller ikke avanserte kart å navigere med, forteller Adam Hyllested.

– Samtidig har folk knyttet navn og myter til stjernebildene for å få verden til å gi mening. Så det er sannsynlig at vi skal regne med to hovedårsaker, en praktisk og en religiøs, og det er vanskelig å skille dem fra hverandre.

Kan en 'eks-planet' beholde navnet sitt?

Siden Pluto ble oppdaget i 1930 av astronomen Clyde W. Tombaugh, har den vært omgitt av kontroverser.

Frem til 2006 var Pluto en av solsystemets ni planeter, men etter en avstemning fastslo IAU at Pluto ikke lenger kunne klassifiseres som en planet.

– Da Pluto ble oppdaget, foreslo den astronomen som oppdaget den at den ble oppkalt etter en av de romerske gudene. Det blir hele tiden navngitt astronomiske objekter, men man kan si at det er på et annet nivå. Pluto var spesiell fordi det tok tid å finne ut om det var en planet. Selv om Pluto i 2006 ble degradert, bryr den seg jo ikke om hva den heter, avslutter Ole J. Knudsen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.