I Norge og i mange andre vestlige land har vi den samme kalenderen – den gregorianske.

Det kan være vanskelig å forestille seg at et år ikke skulle være delt i 12 måneder og 365 dager. Men faktum er at det finnes mange kalendere, og det har ført til et spørsmål fra en leser.

– Hvor mange kalendere er egentlig i bruk i dag, og er det grunn til utfordringer for verdenssamfunnet?, spør Jørgen.

Vi har gitt spørsmålet videre til Leif Kahl, som er førsteamanuensis emeritus i fysikk og astronomi ved Aarhus Universitet i Danmark. Han har skrevet boken «Kalenderen», som nettopp avdekker kalenderens historie og funksjon.

Den første kalenderen

En kalender er ifølge Leif Kahl et system som skal strukturere hverdagen. Hvis ikke vi hadde kalendere, ville samfunnet vårt ha problemer med å fungere.

For hvordan skulle vi vite når det er valg? Hvordan skulle vi vite når vi skulle dra til sykehuset for å bli operert? Og hvordan skulle vi vite når vennene våre hadde fødselsdag?

Kalenderen oppsto da man gikk fra jeger- og sankersamfunn til bondesamfunn.

– Da man gikk over til bondesamfunnet, ble man også fastboende. Nå måtte folk ha kontroll på når de skulle møtes, og derfor var det plutselig behov for et system som en selv og naboene kjente til, sier Kahl.

Dermed oppsto det ulike kalendere verden over i takt med at ulike samfunn utviklet seg.

– Ulikhetene skyldes tradisjon, historie og religion, men også naturfenomener, som regntid, høststormer og fugletrekk, bidrar til mangfoldet, sier Kahl.

Astronomiens betydning for kalendere

Leif Kahl påpeker at utgangspunktet for de aller fleste kalenderne er bundet opp til astronomi. Det handler om hvordan himmelen ser ut. Er det dag eller natt, hvordan oppfører månen seg, og hvor befinner solen seg?

– Noen kalendere er basert på solen, andre på månen og noen begge deler, sier Kahl.

Kalendere som er regnet ut etter månen, har måneder på 29 og 30 dager. Det gjør man ifølge Kahl blant annet i de fleste muslimske land, som bruker den islamske kalenderen.

Månekalendere har i gjennomsnitt 29,5 dager i hver måned fordi de følger månens rytme. Derfor er for eksempel det islamske kalenderåret bare 354 dager, altså 11 dager kortere enn i vår egen kalender. Merkedagene flytter seg derfor fra år til år.

Man må huske på at de har sine egne merke- og helligdager, sitt eget system. Så det er derfor ikke et problem at nyttårsaften ut fra den islamske kalenderen i år var 10. august, og neste år er 30. juli.

I andre land, slik som Kina, har man «lunisolarkalender». Altså en kalender som både tar hensyn til månen og solen. Her er det iblant 13 måneder i stedet for 12.

– Stonehenge er derimot basert på solen, så den er en forløper for noen av de kalenderne vi har i dag, sier Kahl.

Solkalendere, som blant annet er utgangspunktet for den kalenderen vi bruker i Europa, passer derfor med årstidene med omkring 365 dager på et kalenderår.

Problemet med lage en kalender er imidlertid at man må forene dagen, måneden og året, og de passer ikke helt perfekt til hverandre. Døgn går nemlig ikke helt akkurat opp i måneder og år.

Det fikset Pave Gregor XIII i år 1582.

Den vestlige kalenderen

I år 46 f.Kr. innførte Julius Cæsar den julianske kalenderen som i de senere århundrene ble tatt i bruk over det meste av Europa. Det var her at skuddåret ble innført for å ta høyde for en forskyvning av årstiden.

I år 1582 bestemte Pave Gregor XIII imidlertid at man skulle gå over til en ny kalender.

Problemet var ifølge Kahl at den julianske kalenderen hadde en årslengde på 365,25 dager, så rundt år 1580 hadde det skjedd en forskyvning av kalenderen på omkring 10 døgn.

Det til tross for at Julius Cæsar hadde forsøkt å ta høyde for det med innføringen av skuddåret. Det kunne bli enda mer presist.

– Den gregorianske kalenderen endret litt på den julianske. Det ble innført en liten justering ved hvert århundreskifte, sier Kahl.

Ved århundreskifter der man kan dele årshundret med fire, skulle man beholde skuddagen. Dermed har man klart å fjerne forskyvningen som den julianske kalenderen ikke hadde tatt høyde for.

Derfor var år 2000 skuddår, mens år 1900 ikke var det.

Samtidig hoppet man over noen dager i kalenderen ved innføringen av den nye kalenderen slik at dagene igjen stemte overens. Dagen etter torsdag 4. oktober i 1582 ble dermed fulgt av fredag 15. oktober. Man endret altså ikke på ukedagene.

Først i år 1700 gikk Danmark over til den gregorianske kalenderen – med et sprang fra 19. februar til 1. mars – men i andre land tok det enda lengre tid.

– I Russland ville Lenin modernisere Russland i vestlig retning og helst avskaffe den gresk-ortodokse kirken, som var tilhengere av den julianske kalenderen. Han innførte derfor i 1918 den gregorianske kalenderen til sivilt bruk ved å hoppe over 13 dager over fra 1. februar til 14. februar, sier Kahl.

Kalendere verden over

Den gregorianske kalenderen er ganske ung hvis man sammenligner den med systemer fra andre land.

– En kalender som man fortsatt bruker noen steder i Afrika i dag – den egyptiske – er om lag 5.000 år gammel, sier Kahl.

Den egyptiske kalenderen har 12 måneder på 30 dager som hver består av tre dekader. Det vil si at ukene sine varer i 10 dager. På slutten av året legges det til fem tilleggsdager slik at året blir på nøyaktig 365 dager.

– I for eksempel Etiopia, som bruker den egyptiske kalenderen, tar man altså ikke hensyn til den kvarte dagen som mangler hvert år. Årstidene skifter derfor langsomt i kalenderen, sier Kahl.

I Iran og Afghanistan bruker man den persiske kalenderen. Den skiller seg fra mange andre kalendere ved å ikke ha spesielle regler, men blir i stedet fastsatt ved astronomiske observasjoner.

Det finnes altså et vell av ulike kalendere verden over, og ifølge Kahl er det vanskelig å fastsette et presist antall.

– Det kommer an på hvordan man spør. Et skudd fra hoften er 10 overordnede kalendere, men jeg har sett flere steder der man har angitt 40. Hvis man regner det slik at den protestantiske og katolske tilnærmingen til kalendere er ulike, er det jo hundrevis av ulike kalendere, sier Kahl.

Ulike kalendere stammet fra ulike samfunn og kulturers utvikling. Hvis man forestiller seg hvor mange ulike kulturer som finnes i verden, kan man få et lignende innblikk i hvor mange ulike kalendere det finnes.

Kahl påpeker dessuten at det finnes et utall av mindre utbredte kalendere fra stammefolk og religiøse sekter, og hvis man regner dem med, kan man finne tusenvis.

En kalender som standard

Så mange ulike kalendere kunne føre til utfordringer.

For eksempel når land som har ulike kalendere, skal handle med hverandre.

Ifølge Leif Kahl er det ikke et særlig stort problem.

– Det er vanlig å bruke engelsk språk. I hvert fall når det kommer til handel. Derfor tar man også utgangspunkt i den gregorianske kalenderen i internasjonale spørsmål. Alle må ha den samme standarden, sier Kahl.

På skips- og flyplasser bruker man ifølge Kahl alltid den gregorianske kalenderen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

Endret 12. 01. 2022, kl 14:16: Rettet feil i oversettelse.