Peter J. Lu og Paul J. Steinhardt fra Harvard-universitetet mener de har funnet beviser på at muslimske arkitekter for et halvt årtusen kjente til matematiske prinsipper som vestlige matematikere først oppdaget på 1970-tallet.

De to mener dette er hemmeligheten bak en rekke karakteristiske mønstre man kan finne i muslimske praktbygg fra middelalderen.

Avansert kultur

- Disse mønstrene kan være bevis på at matematikk spilte en stor rolle i muslimsk byggekunst i middelalderen, men kan også bare være en måte for håndverkere å arbeide mer effektivt på. Men det ville vært utrolig dersom det bare var en tilfeldighet. I det aller minste, viser det oss at en kultur vi ofte ikke gir tilstrekkelig anerkjennelse, var langt mer avansert enn vi noensinne har trodd, sier Lu til tidsskriftet Science.

Lu har neppe helt rett, selv om fordommer mot fortiden alltids er noe som får oss moderne mennesker til å føle oss store - enten det er fordommer mot vår egen, eller andre verdensdelers, fortid. Men slike fordommer får ofte skudd for baugen, som da det nylig ble meldt om at de såkalte Damaskus-krumsablene hadde nanorør i bladene.

Eksempler på mønstrene kan du se i illustrasjonene til denne artikkelen.

Faste mønstre

Det er selvfølgelig mulig å få til slike vakre og kompliserte mønstre selv med enkle redskaper, men det ville være ekstremt vankelig å få det til uten at mønstrene “skled ut” etter hvert som de ble større. Men selv de mest avanserte mønstrene Lu så på hadde lite utglidninger. Dette tar Lu som et tegn på at det var avanserte teknikker med i bildet.

- Linjal og passer fungerer bra for de enkleste og mest symmetriske mønstrene, men det krevdes nok langt bedre verktøy for å forklare de avanserte tikantede mønstrene, sier Lu.

Lu og Steinhardt mener utsmykkerne brukte noe de to forskerne kaller en “girih-flis”, en slags mal forskerne sier å ha funnet spor av over hele den muslimske verden, fra Tyrkia til India. De har funnet mønstrene både i arbeidstegningene til middelalderens arabiske arkitekter og bygninger fra denne epoken som fremdeles står.

På noen av disse byggverkene fra middelalderen fant Lu mønstre med to forskjellige skalaer, noe som skaper et mønster som aldri gjentar seg selv. Dette ble først beskrevet i vesten på 1970-tallet av matematikeren Roger Penrose.

Muslimsk utsmykningskunst

Anders Bjørkelo er professor i historie ved Universitetet i Bergen og arbeider ved Senter for Midtøsten- og islamske studier.

- Det er innen utsmykning at muslimsk kunst har utmerket seg. Det er vanlig å mene at siden man i islamsk tradisjon ikke har lov til å avbilde mennesker eller dyr, har muslimenes kunstneriske impulser fått utløp i ornamentikken. Særlig ser du dette innen arkitektonisk utsmykning. Her det vanlig å bruke geometriske figurer og bilder fra planteriket, som stengler og roser, sier Bjørkelo.

- Du ser den samme kunstneriske impulsen få utløp innen den arabiske kalligrafien, som har nådd fantastiske høyder.

Bjørkelo minner om at bildeforbudet langt fra er absolutt.

- Dette praktiseres ikke like strengt over hele den muslimske verden. I den persiske kunsttradisjonen har man avbildet både mennesker og dyr.

Kristen-muslimsk arkitektur

- Til og med Profeten, som vi så under karikaturstriden?

- Ja, til og med ham, sier Bjørkelo.

- Når du betrakter de gamle moskeene består de av et intrikat system av buer og kupler som gir et mektig inntrykk. Så det er ikke vanskelig å forestille seg at byggherrene har fått hjelp av avansert geometri.

Bjørkelo understreker likevel at man ikke bør se på kulturer som lukkede systemer, og at den muslimske kulturen nok har lært av eldre tradisjoner. For eksempel er moskeenes karakteristiske kupler typiske for de eldre bysantinske og romerske byggetradisjonene.

- Da araberne begynte å bygge og utsmykke moskeene, hentet de inspirasjon og teknikk fra den kristne kulturkretsen. Det sies at da de første moskeene ble reist i Mekka og Medina, ble det hentet kristne arkitekter, sier Bjørkelo.