Sist lørdag var det Thor Heyerdahl. Han brukte deler av sine siste år på å lete etter Odin. Var han egentlig en høvding fra Azov ved Svartehavet? Ble han og hans hoff jaget nordover av den romerske hær i år 63 f.kr. - og endte han til sist opp her i Skandinavia, for senere å få gudestatus? Kom altså æsene fra Azow?

Heyerdahl leste Snorre på en måte han kalte “bokstavelig”, og kom fram til denne varianten av vår forhistorie. “Fakta på lørdag” presenterte det hele i et nesten timelangt program, uten å bry seg med å servere et eneste faktum.

Men det spiller, som vi vet, ingen rolle. I det norske folks bevissthet er nå Odin en virkelig mann fra et virkelig sted.

Og kanskje var han det?

Men hvordan i all verden kan vi vite det? Jeg vet det i hvert fall ikke - verken etter å ha lest Heyerdahls beretning i boka “Jakten på Odin”, eller sett tv-programmet med samme navn.

Ett av problemene med Heyerdahls metode, er at selv om den tilsynelatende var “ydmyk” og “åpen mot kildene”, så fungerer den helt motsatt. (“Heyerdahl er åpen for nye tolkninger av grunnlaget for våre vedtatte sannheter.”, sa kommentatoren i “Jakten på Odin”. “Noen kaller det ydmykhet?”) Min påstand er at Heyerdahl, ved sin arbeidsform, snarere tilslørte virkeligheten.

Hvordan vet vi noe?

Det viktige spørsmålet her, er hvordan vi i det hele tatt vet noe som helst? Skal vi tro Heyerdahl, kan det umulig skyldes forskerne, som ifølge ham stort sett sitter nedgravd i sine hull, troende forsvarere av egne dogmer, uten evne til å se helheten. En litt pussig beskrivelse fra en mann som ellers var svært opptatt av å bli oppfattet som vitenskapsmann og akademiker.

Men hvilken nytte hadde Heyerdahl av å kolportere myten om den reaksjonære, sneversynte vitenskap? Nytten var vel den samme for ham som for Erich von Däniken og et utall andre selverklærte arkeologiske ikonoklaster; å så tvil om sine motstandere for dermed selv å fremstå som Den ekte søker av sannhet.

Vi går tilbake til spørsmålet over: Hvordan vet vi noe?

Jeg drister meg til et spissformulert svar: Vi vet noe, fordi vi vet at vi kan ta feil!

Stikk i strid med det populistiske bildet Heyerdahl forsøkte å male, akkumuleres viten gjennom vitenskapens nærmest masochistiske trang til å rive ned det den selv har bygget opp. Forestillingen om den sneversynte forsker som iherdig hegner om sin kjæleteori kan nok stemme i mange enkeltstående tilfeller, men vitenskapen som sådan fungerer fordi den gjør det motsatte: dens skarpeste våpen er viljen og evnen til stadig å revurdere de etablerte fakta.

Eller for å dra vulgærvariasjonen: Det beste er selvsagt å være Einstein. Det nest beste er å sørge for at naboen ikke er det!

Homøopati

Se for eksempel på forholdet mellom vitenskapelig medisin og homøopati. For 200 år siden, da C. F. Hahnemann oppfant homøopatien, var ikke hans vitenskap mye dårligere enn tidens vanlige medisin.

Men hva skjedde så? Medisinen er i dag en god, men for all del ikke perfekt, tilnærming til virkeligheten. Homøopatien ble stående igjen på stasjonen, og fremstår i 2002 i stor grad som den gjorde i 1825. Og grunnen? Jo: Mens medisinske forskere la fram og forkastet stadig nye teorier, ble Hahnemanns ord vurdert som nærmest uimotsigelige, som åpenbart sannhet, en slags alternativmedisinens hellige skrift. Homøopatien ble derfor ikke forsøkt endret?

(I det hele tatt: Forskere opererer ikke med ordet “sannhet”. Har du tenkt over hvorfor det sterkeste byggverk du finner i vitenskapen kalles en teori?)

Sammenfall av bevis

Men spørsmålet har flere svar:

Det er ikke ett utsagn fra Snorre som gjør at vi tror vi vet noe om Odin. Vi vet i det hele tatt svært lite om verden, basert kun på ett eller to indisier. Grunnen til at vi vet noe som helst, om historie, om biologi, om evolusjon, om fysikk, om kjemi - er at store mengder bevis, helst fra ulike vitenskaper, peker i samme retning.

Se på Snorre for eksempel. Greit - han skriver et sted ting som kan tyde på at Odin kan ha utvandret fra Svartehavet. Men, han skriver også, i Edda, og dette kan leses like bokstavelig som Heimskringla, at samme Odin kom fra Troja. Hvorfor tro på det ene, og ikke på det andre?

Men det finnes flere bevis å forholde seg til. Heyerdahl kunne for eksempel også tatt innover seg at Snorre skrev sine verk som en lærd kristen historiker, og ingen kristen mann måtte, som kjent, forledes til å tro på hedenske guder - de var jo bare mennesker fra fortiden. Kan dette forklare noe?

Han kunne også ha tatt med i sine betraktninger at det var en vanlig skikk for noble europeiske fyrstehus å føre sine aner tilbake til heltene fra Troja.

Og han kunne vært ydmyk overfor de hundreår med Snorre-forskning som ligger i bunn av det forskerne i dag mener å vite om mannen og hans verk.

Heyerdahl valgte i stedet å framstille situasjonen som om han nærmest jobbet på upløyd mark. Han spør om igjen og om igjen “hvordan kunne Snorre vite ditt - hvordan kunne Snorre vite datt” (som om Snorre var en utvandret viking uten tilgang til skritlige kilder) - og impliserer at her har vitenskapen sviktet sin oppgave. Hadde han giddet å sjekke, ville han funnet at de fleste av disse spørsmålene ble besvart allerede en gang på 1870-tallet.

Og så videre.

Rimi-vitenskap

Hva er det vi ser her? Jo, den ydmyke forsker har valgt å vise ydmykhet overfor de opplysningene som synes å understøtte hans egen lille kjæleidé - men viser overhodet ingen ydmykhet overfor de han ikke liker. Dette er Rimi-varianten av vitenskap: Du plukker litt i hyllene her og litt i hyllene der. Resten lar du ligge - enkelt og billig!

Det finnes ingen ufravikelig bruksanvisning på vitenskap - men den kan blant annet foregå omtrent som følger:

• Du henter inn data - for eksempel ved å lese Snorre
• Du formulerer en hypotese - for eksempel at Odin var fra Azov
• Du tester hypotesen - du graver, sjekker andres resultater, leser nye kilder osv, osv.
• OG: Du tar konsekvensene av det, hvis det viser seg at du tar feil!

Det er først i det siste leddet vi virkelig ser forskjellen på vitenskap og pseudovitenskap. En forsker som velger å bare forholde seg til resultatene han liker, en forsker som tolker alt til egen favør og som, fordi han “vet” at han har rett, aldri vil innrømme det motsatte - han bedriver ikke vitenskap.

For, selv om hypotesene og ideene kan være aldri så spennende, tankevekkende, utfordrende og nyskapende - så må vi vite at vi vet. Så lenge Heyerdahl hoppet bukk over mange formelle metodiske hindre, kan jeg slett ikke si at jeg vet - eller ikke vet - noe som helst om hvorvidt Odin kom herfra eller derfra eller i det hele tatt har eksistert. Heyerdahl ga meg ingen kunnskap.

Her finner du en grundig, faglig kritikk av Heyerdahls Odin-prosjekt