1. mai er ikke bare rød på kalenderen. Opprinnelsen til denne kampdagen og fridagen, er stenket med blod.

Den 1. mai i 1886 streiket 200.000 amerikanske arbeidere. Fagforeningene krevde å få innført åttetimers arbeidsdag. På den tiden kunne arbeidsdagene vare i opptil 12 timer.

Generalstreiken varte i flere dager. Den 3. mai ble to streikende arbeidere drept i Chicago, i trefninger med politiet. Dagen etter skulle politiet oppløse en fredelig demonstrasjon, da en bombe eksploderte. Syv politimenn ble drept.

Politiet skjøt mot demonstrantene og drepte flere. Mellom fire og ti arbeidere ble drept, men det nøyaktige antallet er ukjent. Dette ble kjent som Haymarket-tragedien.

Nordmann til stede da 1. mai ble innstiftet

To år etter vedtok American Federation of Labor en generalstreik igjen for åttetimers arbeidsdag den 1. mai. Året etter møttes Den internasjonale arbeiderkongressen i Paris.

Den vedtok å gjøre 1. mai til en internasjonal demonstrasjonsdag fra 1890. Forslaget kom fra de fagorganiserte i USA. Datoen ble valgt for å minnes Haymarket-tragedien.

Siden 1890-tallet har dagen vært arbeideres kampdag i store deler av verden.

LES OGSÅ:

Sangen fra en dødsdømt 18-åring: «O kjære mor, kun fire timer har jeg igjen på denne jord»

Fra Norge deltok den unge Carl Jeppesen på kongressen. Han var en dansk-norsk politiker for Arbeiderpartiet, født i Danmark og oppvokst i Christiana (Oslo). Hjemme i Norge sørget han for at denne dagen ble valgt også i Norge.

Allerede året etter, i 1890, ble den første 1. mai-feiringen gjennomført i Norge.

Jeppesen ble senere formann i Arbeiderpartiet og redaktør for avisen Social-Demokraten.

Norges første 1. mai-demo i 1890

I 1890 ble det arrangert demonstrasjonstog både i Kristiania (Oslo) og Kristiansand. Hele 3.600 arbeidere deltok i 1. mai-tog fra Youngstorget.

Også i Fredrikshald (Halden), i Skien og Hønefoss ble dagen markert med møter og fester. Men mange steder ble markeringene utsatt til helgen 3. og 4. mai for å unngå konflikt med arbeidsgiverne.

Carl Jeppesen holdt foredrag om 8-timersdagen på Kongsberg og i Vikersund.

Ble offentlig høytidsdag etter krigen

I april 1935 ble 1. mai vedtatt som offisiell flaggdag.

I Norge innførte Vidkun Quislings regjering 1. mai som lovfestet fridag i april 1942. Dette ble opphevet i 1945.

Nazistene hadde gjort 1. mai til en nasjonal festdag, «arbeidets dag», i 1933. Samtidig ble den frie fagbevegelsen oppløst.

Men i 1947 ble 1. mai offentlig høytidsdag og igjen lovfestet fridag i Norge. Dagen blir regulert som bevegelig helligdag i en egen lov om 1. og 17. mai.

Imponerende samlet strategi

At den sosialistiske arbeiderbevegelsen klarte å samle seg om et felles mål er veldig interessant, mener Ole Martin Rønning.

Han er daglig leder ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek og har en doktorgrad i historie.

Rønning mener det er imponerende at sosialistene og fagbevegelsen på tvers av landegrenser entes om å sette av én felles dag, 1. mai, til å demonstrere for sine rettigheter.

Den sosialistiske bevegelsen var sterk i store industriland som Frankrike, Tyskland, Storbritannia.

– Men også Norge, Sverige og Danmark var med, selv om vi var få. Men felles for alle disse landene var at det var lov å organisere seg, sier Rønning.

Ved at de entes om en bestemt dag, 1. mai, som en felles dag for å kjempe for bedre rettigheter, vokste arbeiderbevegelsen frem med stor styrke i land etter land.

Ett mål: Åtte timers arbeidsdag

I starten var det bare ett mål, ett krav, en parole: Det var åttetimersdagen.

– Da fikk kravet større vekt, fordi alle de som gikk i tog, sto bak det samme målet, sier Rønning.

Generelt er det nok lurt å samle seg om få krav, mener han.

I Norge ble åttetimersdagen innført i 1919. Samme år ble dette innført i loven om arbeidervern. Selv om mange i vår tid vil si at målet ble nådd tidlig, allerede i 1919, tok kampen lang tid.

– Det tok tross alt 30 år fra de startet, til målet var nådd i de fleste europeiske landene.

Arbeidsgiverne og statsmakten aksepterte kravet om åttetimersdag, for å bremse de sterke revolusjonære strømningene etter den russiske revolusjonen i 1917.

Fyrstikkarbeidere og typografer

De som gikk i 1. maitog var typisk verkstedarbeidere, bygningsarbeidere og de som jobbet på fabrikker.

– Men også bakeriansatte og typografer i avisene deltok. Sistnevnte gruppe sto sterkt allerede da, sier han.

Kvinnene var også med. Fyrstikkarbeiderne fikk stor oppmerksomhet, også gjennom streik en i 1889.

– De fikk stor symboleffekt, fordi dette arbeidet var så helsefarlig. De fikk svovelskader, forteller han.

Det gir makt å ta byrommet

At arbeiderbevegelsen var en velstrukturert bevegelse, som gikk disiplinert i tog i ryddige former, markerte styrke. Det ga arbeiderbevegelsen stor makt å innta byrommet, mener Rønning.

– De la press på arbeidsgiverne på en myndig måte, sier han.

– Sosiologisk sett så markerer du stor styrke ved å ta plass i byrommet. Det gjør inntrykk at så mange marsjerer i takt om et felles mål, sier han.

Men det var en også en kamp om hvordan markeringene ble oppfattet. Avisenes dekning var preget av partitilhørigheten.

– Borgerlige aviser skrev at det var få deltakere i toget, at det var uryddig og preget av fyll, forteller han.

Mens sosialistiske aviser la vekt på at det var mange, disiplinerte deltakere.

Toget gikk etter arbeidstid

Før 1. mai ble regulert som offentlig fridag, gikk arbeiderne i tog etter arbeidstid. på ettermiddagen. Hvis 1. mai ikke falt på en søndag.

Det varierte fra sted til sted, men etter hvert ble det ganske vanlig at arbeiderne fikk fri halve dagen 1. mai.

Siden 1890-tallet har dagen vært arbeideres kampdag i store deler av verden.

Men i USA ble første mandag i september i stedet valgt som Labour Day i 1887. Det var for å distansere seg fra de radikale kreftene i Europas arbeiderbevegelser.

Etter 1919 har dagen gitt uttrykk for arbeiderbevegelsens krav og idéinnhold til enhver tid.

I 1924 lød parolen i Oslo: «Arbeidere ind i organisationene – det er vor redning».

Faner og sang

Fagforeningenes faner har vært et viktig samlingspunkt.

Fanene har også vært brukt til å demonstrere avsky for dem som ikke tok seg fri 1. mai.

På Notodden senket toget fanene forbi Tinfos fabrikker: «Som et tegn på den foragt, som man viser de arbeidere, som endnu ikke har fundet sin plads blant kamerater den 1. mai».

I 1904 ble kampsangen «Internasjonalen» oversatt til norsk: «Opp alle jordens bundne trelle». Den overtok som arbeiderbevegelsens viktigste kampsang.

I Norge har avdelinger innen Landsorganisasjonen i Norge (LO) og andre fagforbund vært hovedarrangør av dagen.

Men siden 2000-tallet har også andre politiske retninger markert dagen med taler og møter.

Også den politiske høyresiden har valgt å markere dagen på ulike måter.

Kilder:

Første. mai. Store norske leksikon.

Arbeidernes internasjonale kampdag. Wikipedia.

Carl Jeppesen. Wikipedia.

LES OGSÅ:

Senterpartiet støttet ikke Arbeiderpartiet da velferdsstaten skulle bygges før krigen

Arbeidernes kampdag. Wikipedia.