Trusselen om dramatiske klimaendringer krever store endringer i de globale energisystemene. Hydrogen er en av de mest lovende energibærerne. Norge kan spille en viktig rolle i utviklingen, men det krever et sterkere engasjement fra myndighetene. En riktig satsing kan gi unike økonomiske muligheter for energinasjonen Norge.

Det regjeringsoppnevnte Hydrogenutvalget har nylig lagt frem sin NOU, der det pekes på nødvendigheten av en økt og målrettet satsing på FoU og andre tiltak for å få til en gradvis overgang til et energisystem primært basert på hydrogen og elektrisitet.

I visjonen om «Hydrogensamfunnet» er hydrogen og elektrisitet de viktigste energibærerne. Ved at begge disse bærerne kan fremstilles fra fornybar energi, danner de grunnlaget for nye, forurensningsfrie og bærekraftige energisystemer. Sentralt i slike energisystemer er bruk av brenselceller for å omdanne hydrogen til elkraft. En slik omlegging av energisystemet er ingen enkel utfordring. Det vil kreve utvikling av radikale teknologiske innovasjoner og tilhørende radikale systeminnovasjoner.

Å utvikle radikale innovasjoner innebærer stor økonomisk risiko og krever betydelig langvarig innsats. I Norge foregår det en viss aktivitet, men det er behov for en nasjonal, strategi for å utløse mulighetene i Norge og i samspill med andre nasjoner. Norge er generelt «god» på energi, men skal vi lykkes med hydrogen og brenselceller må vi samarbeide både nasjonalt og internasjonalt. I slike relasjoner er egen kunnskap og kompetanse en forutsetning for å utvikle unike konkurransefortrinn basert på ny teknologi og industri.

Norsk hydrogenteknologi

I en kartlegging gjort av NIFU-STEP for et år siden i regi av et OECD-prosjekt, ble det registrert ca. 100 aktive forsøksprosjekter og aktiviteter innen brenselcelle- og tilhørende hydrogenteknologi i Norge. De fleste av disse er små forskningsprosjekter, men det gjennomføres noen få, store demonstrasjons- og forsøksprosjekter i industriell regi, dvs. oljeselskap og energiselskap.

Det fremkom at totalbudsjettet for igangværende aktiviteter innen brenselcelle- og hydrogenteknologi i Norge er på cirka 570 millioner totalt (150-200 mill. årlig). Av dette finansierer næringslivet prosjekter for 440 mill. kroner, mens offentlige kilder (i hovedsak Norges forskningsråd) finansierer prosjekter for 130 mill. kroner. Den høye næringslivsandelen (ca. 77 %) skyldes at næringslivet finansierer noen få, store demonstrasjonsprosjekter, men i forhold til omsetningen i norsk energisektor, er næringslivsbidraget beskjedent - ca ⅓ promille eller mindre pr. år.

Norske innovasjonsaktiviteter innen brenselceller og relatert hydrogenteknologi utføres i hovedsak innenfor tre segmenter:

• Næringslivet: Stort sett noen få, store olje- og gasselskaper og elkraft-produsenter (Norsk Hydro, Statoil, Statkraft, etc.).
• Institutter og offentlige forskningsmiljøer (IFE - Institutt for energiteknikk, SINTEF, NTNU og Universitetet i Oslo er de største): Motiveres av en kunnskapsagenda innen forskningsfrontene de er interessert i (i praksis relativt snevre spesialområder). Kvaliteten på denne forskningen synes å være høy.
• Myndighetene: I hovedsak departementene - som har sektoransvar for områder som energi, industri og samferdsel, men også myndighetsutøvende etater og organisasjoner nært tilknyttet disse, som kjennetegnes av lav oppmerksomhet og lav prioritering av teknologiutvikling innen brenselcelle- og relatert hydrogenteknologi.

Det er påfallende få små og mellomstore bedrifter som forsker på dette feltet. Dette kan tolkes som at det i Norge ikke er noe gunstig klima for innovasjonsaktiviteter.

Hva kan gjøres - og hva kommer til å skje?

Norge har et svakt innovasjonsregime for utvikling av nye energiteknologier, til tross for store økonomiske ressurser innen energisektoren, sterke bedrifter (Statoil, Hydro, Statkraft, etc.) og en avansert kunnskaps- og kompetansebase. OECD-kartleggingen og andre data tyder på at det norske innovasjonssystemet kan øke effektiviteten - noe som vil kunne skape store verdier og gode fremtidsmuligheter.

Dessuten er det en statlig underinvestering i FoU-aktiviteter innen hydrogenteknologi; det trengs mer ressurser og folk med relevant kompetanse til disse utfordringene. I stedet for å vente på andres initiativ, må energinasjonen Norge nå ta saken i egne hender. Japan og USA håper å produsere flere millioner hydrogendrevne biler innen 2030. Norge bør delta i denne utviklingen på industri- og energiutviklingssiden.

En overgang til et energisystem basert på elektrisitet og hydrogen vil, i tillegg til stort potensial for verdiskaping, gi radikale miljøforbedringer (mindre utslipp av klimagassen CO2) og økt energiforsyningssikkerhet. Det vil kreve en betydelig FoU-innsats for å omsette dette til industriell aktivitet. Norges forskningsråd ønsker å bidra til å framskynde denne utviklingen.