ADHD er en nevrologisk forstyrrelse som kjennetegnes ved impulsivitet, uro og vanskeligheter med konsentrasjon og oppmerksomhet.

– Hvis disse egenskapene bare var negative, så ville vel evolusjonen sørget for at de var mindre til stede enn det de er i dag, sier nevrolog David Barack ved University of Pennsylvania til avisa The Guardian.

Funnene fra hans nylig publiserte studie antyder at disse egenskapene er en fordel i enkelte situasjoner. Det kan forklare hvorfor ADHD er mer utbredt enn man kunne forvente ut ifra tilfeldige genetiske mutasjoner og hvorfor egenskaper som å bli lett distrahert og å være impulsiv er så utbredt, mener Barack.

Det antas at mellom tre og fem prosent av befolkningen har ADHD. Antallet diagnoser har økt de siste årene, særlig under pandemiårene 2020 til 2022, viser tall fra Folkehelseinstituttet.

Sanking av bær i dataspill

For å undersøke hypotesen sin, har Barack og kolleger testet et dataspill på 457 personer.

I spillet var deltakerne i ulike områder med busker der det vokste bær. Målet var å samle så mange bær som mulig i løpet av åtte minutter. Deltakerne kunne velge å holde seg på samme plass og plukke bær eller bruke tid på å bevege seg til nye plasser og plukke fra nye busker. Jo mer bær som ble plukket fra en busk, jo færre bær ble igjen å plukke fra denne busken.

Deltakerne ble screenet for ADHD-symptomer ved å svare på spørsmål. Hele 45 prosent av deltakerne screenet positivt for ADHD. Disse gikk raskere fra et område med bærbusker til et annet, sammenlignet med dem som ikke hadde symptomer. Strategien viste seg å gi uttelling: ADHD-gruppa samlet flere poeng i dataspillet enn de andre.

Forskerne tenker seg derfor at i et forhistorisk samfunn der jegere og sankere trengte å være i stadig bevegelse for å finne mat, var det nyttig å ha litt ADHD.

«Vi spekulerer i at ADHD fungerer som en tilpasset spesialisering for sanking, som dermed forklarer dens utbredelse og fortsatte tilstedeværelse i den menneskelige befolkningen», skriver de.

Åpenbare svakheter

– En åpenbar svakhet ved studien er at vi ikke vet om noen av deltakerne har ADHD, fordi dette ikke ble undersøkt, sier Jan Haavik, professor ved Institutt for biomedisin ved Universitetet i Bergen.

Å ha symptomer på ADHD, er ikke nok til å få en diagnose. Da må du også oppleve et «betydelig funksjonstap». Mennesker med ADHD-symptomer som ikke har funksjonstap, har ikke ADHD.

En annen svakhet er utvalgskriteriene, ifølge Haavik.

Foruten det at nesten halvparten av utvalget screenet positivt for ADHD, så har forskerne utelatt ti prosent av deltakerne fordi de ikke skåret høyt nok på oppmerksomhet.

– Da har de muligens også utelatt deltakerne som faktisk har ADHD, kommenterer Haavik.

Et tredje problem er i hvilken grad resultater fra et dataspill faktisk speiler virkeligheten.

Men Haavik synes det er interessant at personer som rapporterte at de har ADHD-symptomer, også valgte en litt ulik strategi for å sanke bær i dataspillet.

– Studien kan være relevant for å forstå hvordan høyt fungerende mennesker med noen «ADHD-trekk» kan ha nytte av slike egenskaper. I mange sammenhenger kan det være gunstig å være aktiv og impulsiv, sier professoren.

Genetisk studie ga motsatt konklusjon

Diskusjonen rundt evolusjon og ADHD, derimot, mener han er spekulativ og ikke basert på data.

– Det er klart at ikke alle mennesker er like godt tilpasset et moderne samfunn der man skal sitte lenge i ro på skolebenken og arbeidsplassen og ha kontroll på saker og ting. Det kan være ugunstig for mennesker med kort konsentrasjonsspenn og mye impulsivitet, det er «common sense», sier Haavik.

– Men forskerne har ikke gode argumenter og viser heller ikke til noen data som underbygger påstanden om at evolusjonen har favorisert disse genene. Her bedriver de åpenbar synsing.

Haavik viser til en studie publisert i Scientific Reports i 2020 der spanske forskere har analysert ADHD-gener fra forhistorisk tid og frem til i dag. De konkluderer med at evolusjonen har virket mot ADHD-genene i lang tid.

– Når vi gjør genetiske studier på mennesker med klinisk ADHD, så er det på gruppebasis en opphopning av ugunstige mutasjoner som er forbundet med dårlig helse og nedsatt reproduktiv evne, forteller Haavik, som selv har forsket på ADHD i over 20 år.

Farlig å snakke om superkraft

I 2004 startet Haavik et stort og tverrfaglig forskningsprosjekt med mål om å forstå blant annet de grunnleggende mekanismene i hjernen hos dem som har ADHD.

På gruppebasis har folk med ADHD økt risiko for å røyke, bruke rusmidler, få barn tidlig og dø i trafikkulykker, forteller Haavik. Samtidig understreker han at ADHD-pasienter er en veldig sammensatt gruppe.

– Noen fungerer godt, andre fungerer dårligere. Noen har ingen alvorlige sykdomsfremkallende mutasjoner, men mange vanlige genetiske varianter som til sammen disponerer for økt impulsivitet, hyperaktivitet og konsentrasjonsvansker.

– Men å si at man har en «superkraft» ved å ha ADHD, kan være litt farlig. De fleste mennesker, både med eller uten ADHD, har ikke superkrefter. De er bare helt vanlige mennesker.

Ikke en fordel for bønder eller jegere

Denne problematikken er ikke ny, påpeker Geir Øgrim, forsker og psykologspesialist ved Sykehuset Østfold.

Amerikanske Thom Hartmann har satt debatten på dagsordenen med bøker som «ADHD – A Hunter in a farmer’s world», og oppfølgeren om voksne med ADHD og hvordan lykkes som jeger i det moderne bondesamfunnet.

– Han har fått mye motbør, forteller Øgrim, som selv både utreder og forsker på ADHD.

– Det har vel aldri vært en fordel å ha en stor grad av disse symptomene om man er jeger eller bonde, og genetiske endringer skjer dessuten ikke over så kort tid, påpeker nevropsykologen.

Når det gjelder den nye studien, mener Øgrim den foretar noen kvantesprang fra dataspillet sitt og over til refleksjonene om at ADHD har vært utviklingsmessig nyttig.

– Dette med å si at hvis noe ikke var evolusjonsmessig nyttig, så burde det ha forsvunnet – motspørsmålet der er hva da med de mange sykdommene som har sterke genetiske komponenter som ikke er nyttige, men som ikke har forsvunnet. Vi har ikke utviklet oss til perfekte skapninger, resonnementet har klare begrensninger, sier Øgrim.

– Det forskerne egentlig finner her, er at personer som anser seg selv for rastløse og impulsive, raskere hopper fra den ene bærbusken til den andre. Og det er jo ikke så veldig revolusjonerende.

LES OGSÅ

Selvsikre foreldre kan gi ADHD-barn bedre liv

Ny studie: Barn med ADHD har sjeldnere et trygt forhold til mødrene sine