Det mener i hvert fall Lina Maria Arenas ved University of Exeter, ifølge en pressemelding.

Hun har undersøkt både fargedrakten og giften til fem ulike arter av marihøner, og konkluderer: Jo sterkere farger, jo verre gift.

En ærlig og redelig beskjed til sultne fugler, altså.

Mange typer

De fleste av oss forbinder nok marihøner med den røde og svart-prikkede varianten vi fanget på fingeren i barndommen. Men marihøneuniverset er mer mangslungent enn som så.

Det finnes flere titalls ulike arter, med hele spekteret av farger fra svart og signalrød til unnselig brun.

Sjekk kartet over marihøner i Norge her.

Slik er det også med de illeluktende, giftige stoffene som disse insektene bruker til å forsvare seg med: Noen har masse svineri på lager, mens andre er lite giftige.

• Les også: Harlekinmarihønas biologiske våpen

Siden vi vet at insekter ofte bruker farger til å advare bytteetere som at de er vonde og giftige, er det jo naturlig å tenke at de gifteste marihønene også er mest iøynefallende. Og det er altså dette Arenas og kollegaene hennes har undersøkt.

Farge = gift

Forskerne testet giftignivået i fem forskjellige marihønearter, og sammenlignet resultatene med fargene på skallet. I tillegg undersøkte de hvordan insektetende fugler reagerte på de ulike artene.

Og jammen viste det seg ikke at marihønene sendte ærlige signaler om hvor lurt det var å spise dem:

Den brunlige, avdempede Aphidecta obliterata var lite giftig, mens den fargesprakende toprikkede marihøna hadde mye guffent på lager for eventuelle angripere.

• Les også: Kan prikkene avsløre marihønas alder?

Det så også ut til at fuglene var minst interessert i de iøynefallende artene.

Finnes mange flere arter

Dermed kan det virke som om man virkelig kan skue marihøna på skallet. I hvert fall når det gjelder de artene som ble undersøkt.

• Les også: Marihøne vokter veps

For det hører jo også med til historien at det finnes mange flere varianter, både fargesprakende og med mindre prangende kostymer. Vi vet jo ikke om disse artene er like redelige i skiltingen som de som ble undersøkt.

Det finnes i hvert fall plenty av eksempler på at andre insektarter ikke tar fem øre for å ljuge om hvor farlige de er.

Referanse:

Lina Maria Arenas Chaves, Signal honesty and predation risk among a closely related group of aposematic species, Scientific Reports, juni 2015.