- Småbyene er i ferd med å bli gjenoppdaget, sier professor Eliassen.

- Ikke bare var de aller fleste byer små i alle perioder og alle land. Men i lange perioder av historien har det bodd flere mennesker til sammen i små og middelstore byer enn i de store. Og et enda mye høyere antall personer har gjort sine primære og ofte eneste urbane erfaringer i en liten eller middelstor by, fortsetter han.

For noen år siden kom det flere internasjonale undersøkelser som viste at småbyer var den type bosted der folk trivdes best: Store nok til å ha det service- og kulturtilbudet folk flest ønsket seg, små nok til å være oversiktlige og identitetsskapende.

- Det er ingen grunn til å idyllisere småbylivet, verken i fortid eller nåtid. Men det finnes ikke lenger noen unnskyldning for å undervurdere de små stedenes rolle og betydning, verken for deres innbyggere eller for de større enhetene de var og er deler av, hevder professor Eliassen.

Småbyene er blitt oversett

Mange av Europas små byer er ifølge Eliassen blitt undervurdert.

- Ikke bare på grunn av sin beskjedne størrelse, men også fordi de har manglet enkelte kjennetegn som av historikere er blitt oppfattet som sentrale for byer, fortsetter professor Eliassen.

- Hva tenker du spesielt på da?

- I denne sammenhengen gjelder dette spesielle og omfattende rettigheter, særlig innenfor handel; selvstyre, i form av borgermester(e) og byråd, bymur, bysegl; og ikke minst selve betegnelsen: Civitas, stadt, borough, købstad.

Småbyene er blitt interessante

- Men hva er det som er skjedd, siden småbyene nå er blitt interessante?

- Ny forskning har vist at småbyer med begrensede rettigheter, få egne styringsorganer, uten bymur og segl, og til dels kjent under betegnelser som oppidum, Markt, Flecken eller köping, også har fylt viktige funksjoner i produksjon og handel.

De har fungert som knutepunkt i regionale, nasjonale og internasjonele nettverk og som sentra for et ofte overraskende stort omland, sier Eliassen.

Norske byer var også små!

- Dette var Europa. Hva med Norge?

- Forholdene var de samme her. De fleste av middelalderens kaupanger i Norge var små, og tidlig nytid (1500-1800) kan med rette kalles småbyenes storhetstid, slik jeg nylig har vist i verket Norsk byhistorie, opplyser han videre.

Rundt år 1800 hadde to tredeler av dem under 2 000 innbyggere, og en god del av dem var ikke kjøpsteder engang, men ladesteder, som i utgangspunktet bare skulle være eksporthavner for trelast eller fisk, og uten egne styringsorganer.

Noen av dem hadde til og med vært strandsteder, uten noen formelle handelsrettigheter, helt til de siste årene av 1700-tallet.

Fungerte på samme måte som større byer

- Likevel fungerte de på mange måter som byer?

- De hadde faktisk de samme sentralfunksjonene som større byer, og de fikk fulle handelsrettigheter seinest fra 1797 - noen også tidligere.

- Og selv om de manglet kjøpstedenes magistrat (embetsstyre), hadde de større ladestedene egne styringsorganer på en rekke felter, og samme samfunnsstruktur som de store. Noen ladesteder var også større enn flere av de minste kjøpstedene.

- At de små var like virkelige byer som de store, er nå et forlengst akseptert faktum blant byhistorikere i Norge, og i økende grad også i andre land, sier Eliassen.

Mange slags småbyer

- Og vi har flere trinn på rangstigen - om vi kan kalle den det?

- Vi finner en underskog av havner, handelssteder og små tettsteder utenfor bondesamfunnet, “under” og mellom byene. I Norge er de kjent som ladesteder, strandsteder, uthavner, fiskevær, verks- og brukssamfunn (bergverk, saltverk, sagbruk), markeder, militærleire osv.

- Vår tids forskere karakteriserer dem som anløpssteder, utvekslingssteder, sentralsteder og liknende. Dette var nylig tema for et symposium ved Midgard historiske senter her i Horten, sier Eliassen.

Mye å ta tak i

- Og her er det mye ugjort i forskningen?

- Faktisk er det slik at utforskningen av dem og deres funksjoner er ennå i sin begynnelse. Her er norske - og vestfoldske - forskere i forskningsfronten. Foruten meg selv gjelder det arkeologene Jan Brendalsmo og Terje Gansum.

- En fordel å være forsker fra Norden?

- Kanskje har byhistorikere og arkeologer på våre kanter, i Norge, Finland, Nord-Sverige og Island, en fordel, undrer professor Eliassen.

- Nemlig at vi lever i grisgrente strøk av Europa og ikke er “bortskjemt” med metropoler og storbyer. Så er vi kanskje mer observante for småskalafenomener, samtidig som småstedene også er lettere å få øye på hos oss enn mange andre steder i Europa.

- Og du mener norske byhistorikere har gjort seg bemerket her?

- Det er helt klart at nordiske forskere har spilt en viktig rolle i også å gjøre byhistorikere og arkeologer i andre land oppmerksom på småbyenes og småstedenes betydning i det førindustrielle Europa, slik at de nå er i ferd med å få den oppmerksomheten de fortjener.