Vi regner at i naturlig og urørt nordlig barskog er i snitt cirka 30 prosent av trevolumet død ved. I følge den statlige institusjonen Landsskogtakseringen (Lt), som overvåker de norske skogene, var ved årtusenskiftet ca 4,5 prosent av trevolumet i produktiv skog registrert som død ved.

Tallet er et snitt for Østlandet og omfatter både stående og liggende død ved, alt fra nylig døde stående trær til nesten formuldede stokker på bakken. Det er verdt å merke seg at også stubber etter hogst inngår, men ikke hogstavfall. Gjenliggende tynningsvirke over 5 cm er også inkludert. Med tynningsvirke forstås trær som er tatt bort for «å bedre» vekstforholdene for gjenstående skog.

Antagelig er tallet for høyt, av flere grunner. Et moment er at også verneområder er med i grunnlaget for beregningen. Lt´s prøveflater (nettverk av faste avgrensa områder i norsk skog) er jo jevnt fordelt, så 1,5 prosent av dem lå i verneområder ved årtusenskiftet. Alle forstår at mengden død ved i vernet skog er langt høyere enn i regulert og sterkt skjøttet skog. Det er derfor sannsynlig at data fra prøveflatene i fredet skog trekker opp snittallet.

Ikke hogstmoden skog hogges

Fortsatt fins også skogarealer med naturskogspreg som ikke er fredet, og som naturlig har høyere andel død ved enn gjennomsnittet, og data fra prøveflater i slik skog vil utvilsomt dra opp snittet. En må også regne med at noe tynningsvirke og vindfallsvirke, særlig det siste, har blitt tatt ut etter utførte registreringer. Tall fra produktiv fjellbjørkeskog som vanligvis er mindre skjøttet og har større andel død ved enn lavlandsskog, vil også dra opp snittallet.

Det er derfor trolig at prosenten død ved i produksjonsskog på Østlandet ligger godt under de 4,5 prosent som Lt oppgir for tiden rundt årtusenskiftet, antagelig er 3 prosent mer riktig.

Mye av den død ved som er registrert i produksjonsskogene er smått tynningsvirke som ligger nede uavhentet. Stående småfallent dødt virke er mangelvare i ”veldrevet” produksjonsskog, men vanlig i naturskog med naturlig sjøltynning. Rekruttering av grov død ved skjer naturlig først og fremst i overårig skog, men slik skog er uønsket i produksjonsskog, det hogges til og med mye ikke hogstmoden skog.

Ingen minstekrav til nøkkelbiotoper

Ny tilførsel av grov død ved skulle hovedsaklig ivaretas i nøkkelbiotoper (biologisk viktige områder), kantsoner (skogbelter langs vann, bekker og myrer) og i grupper av livsløpstrær ( gamle trær som aldri skal hugges). De to siste kategoriene har ikke noe juridisk vern mot hogst. Grove trær i kantsoner tas ofte ut ved slutthogst og får aldri anledning til å nå død-ved-tilstand. Livsløpstrær er fåtallige, – langt færre enn kravet på ett tre pr dekar i den nå avviklede Levende Skog standard (LSs). Dessuten kan de bli hogd når det avvirkes i nabobestand der de oftest er gjensatt.

Det er ingen lovfestede minstekrav til mengden nøkkelbiotoper (MiS-arealer). Kravet i den frivillige ordningen LSs – som altså ikke lenger fungerer – at minst 5 prosent av det produktive skogarealet skal forvaltes urørt, har vi ingen dokumentasjon på etterlevelsen av. (Det kan nevnes at ved en overgangsrevisjon av en sertifikatholder i LSs- ordningen nylig, viste det seg at det hadde vært ikke ubetydelig hogst i nøkkelbiotoper).

Landsskogtakseringen gjør et poeng av at de ikke har regnet inn hogstavfall i sine død-ved tall. Det er nå en rask utvikling mot å ta ut også avfallet ved slutthogst, så her blir det et udokumentert død-ved-tap.

Gammelskog uten død ved

Når det gjelder utviklingen for død ved, hevder Lt en økning på 3 prosent fra 7. til 8. landsskogtaksering (1994-1998). Det er trolig bare resultat av økt skogbruksaktivitet på prøveflatene, mer tynning og slutthogst. Det første gir både stubber og dødt småfallent virke, det siste gir stubber. Alt dette inngår i Lt´s død-ved registreringer.
Andelen ”gammelskog” skal ved årtusenskiftet i følge Lt være 6 prosent av det produktive skogarealet.

Lt´s definisjon på gammelskog er skog betydelig eldre enn hogstmoden alder. Dette er ingen garanti for at skogen har mye død ved. Den kan være skjøttet ”etter boka” gjennom hele sin levetid og være bortimot blottet for død ved. Kanskje er det bare halvparten av Lt´s ”gammelskog” som har større død-ved andel enn det som fins i gjennomsnittlig produksjonsskog. Uansett vil også slik skog fanges opp av registreringene på Lt´s prøveflater og inngå i den påståtte 4,5 prosent død-ved andelen. Utfra det som er diskutert over, overstiger volumandelen død ved neppe 3 prosent i produksjonsskog på Østlandet.

Den mangslungne døde ved som er følge av naturlig sjølregulering i fleraldret skog og den naturlige aldersdød hos gamle grove trær, er alt sammen mangelvare i produksjonsskogene. Det samme gjelder død ved som følger naturlige forstyrrelser (vindfellinger, brann m.m.) som får stå urørte.

Biologisk utarming

Det er langt fra 3 til 30 prosent. Det er lett å forstå at den stadig mer plantasjerte produksjonsskogen ikke kan herberge store og livskraftige populasjoner av arter knyttet til død ved. At arter vil forsvinne når populasjonene blir tynne og fragmenterte og kontinuiteten får avbrudd, er lett forståelig. Når vi regner at omtrent en fjerdedel av artene i skog er knyttet til død ved, må vi innse hvilken biologisk utarming vi står over for.

At rekrutteringen av død ved er dårlig i det norske skoglandskapet, skyldes både at skogbruk de facto drives, at driftsmetodene i liten grad rekrutterer død ved, at miljøstandardene/lovverket ikke overholdes og at arealet fredet skog er altfor lite.

Fredet skog er i øyeblikket 1,8 prosent av all produktiv skog, evigheter fra de 15-20 prosent som forskere mener er nødvendig for å sikre det naturlige mangfold som er avhengig av gammel skog og død ved.