Gjennom tusener av år har vi som mennesker forsøkt å gjøre oss mindre sårbare. Vi bygger ly for vær og vind, behandler de syke, og stiller oss bak et samfunn som fordrer fred og rettferdighet. I en verden preget av forutsigbarhet og normalitet har vi full kontroll.

Historien har imidlertid vist oss at både naturlige og menneskeskapte katastrofer kan ramme oss på alle tenkelige (og utenkelige) vis. Naturen har vist sine krefter gjennom til dels uforutsigbare jordskjelv og orkaner. Tanker og ideer har ført til krig og folkemord. Velfungerende finansmarkeder har i på kort tid medført kriser som ikke lar seg forklare av økonomenes modeller.

Som nordmenn har vi den siste tiden fått føle katastrofer helt inn til hjerteroten: 22.07 har vist oss at enkeltpersoner kan utføre grusomme handlinger som påvirker en hel nasjon.

Retrospektets illusjon

Eksplosjonen i Regjeringskvartalet og massakren på Utøya slo ned som lyn fra klar himmel. Med eksperter fra media og akademia i spissen, gikk tankene umiddelbart mot islamistiske terroristgrupper.

I det gjerningsmannens virkelige identitet blir kjent, fremstår derimot de tidligste teoriene som forhastede. Momenter ved ugjerningenes karakter trekkes frem som å avvike fra jihadisters modus operandi, og hva vi kunne ha forstått tidligere blir brått åpenlyst. Kollektivt kan vi la oss overbevise om at denne erfaringen vil gi oss en bedre vurderingsevne for fremtiden.

En slik etterpåklokskap bør imidlertid møtes med en høy grad av skepsis. Effekten “hindsight bias”, som bygger på forskning av den anerkjente duoen Kahnemann og Tversky, påpeker en menneskelig tilbøyelighet til å vurdere inntrufne hendelser som mer forklarlige og predikerbare enn hva som var tilfellet før de fant sted.

Med økt informasjon rasjonaliserer vi oss frem til tilsynelatende valide sammenhenger og forklaringer, men hvorvidt disse kausale relasjonene er reelle kan det være vanskelig å etterprøve. Kontrasten mellom øyeblikkets opplevde usikkerhet og retrospektets oppfattede sikkerhet er trolig være vagere enn man tror.

Forståelsen verden ikke gir

I kjølvannet av Isaac Newtons formuleringer av klassisk mekanikk blomstret det for alvor frem en bevisst tro på evnen til å forklare og predikere. Verden var ikke lenger mørk og uforståelig, men forholdt seg til et enkelt sett naturgitte lover. Som et barn av sin tid skrev Pierre-Simon Laplace at “We may regard the present state of the universe as the effect of its past and the cause of its future.” Med stikkord som forutsigbarhet, likevekt og stabilitet, ville det snart ikke lenger være grenser for hva mennesket ville kunne forstå og utrette.

Snart 200 år senere bidrar disipliner som kvantefysikk og forskning på ikke-lineære dynamiske systemer til å tegne et noe annet verdensbilde, og stikkord som uforutsigbarhet, sannsynligheter og kaos, modererer Laplaces determinisme.

I en stadig mer hurtiggående og globalisert verden er det verdt å merke seg hvordan komplekse og høyt sammenkoblede systemer har vist seg kapable til å generere uforutsigbare sluttresultater som er svært sensitive for selv den minste endring i én eller flere inputvariabler. Verden er ikke mørk og uforståelig, men mye tyder på at en rekke fenomener er langt vanskeligere å predikere enn først antatt.

Evnen til å se sammenhenger kan bety forskjellen mellom liv og død, og vi er alle programmert til å lete etter svar. Hendelser og fenomener skal forklares og forstås, og kunnskapen benytter vi til å predikere. Konfrontert med det uforutsigbare kan imidlertid vår intuitive søken etter kausalitet lede oss på villspor, og ansvarlige beslutningstakere bør ta stilling til realismen i å kunne forutse destruktive individer (så vel som naturfenomeners) ferd mot tippepunktet. Nesten brutalt risikerer man å etterspørre en forståelse og forutsigbarhet som verden ikke gir.

Lavfrekvente hendelser med høy konsekvens former historien

Thomas Kuhns påstand om at vitenskapelige fremskritt skjer gjennom brå paradigmeskift, er kontroversiell men belyser et unektelig faktum: Historien formes ikke nødvendigvis av en (relativt) forutsigbar kontinuerlig prosess, men kan være et resultat av sjeldne og brå rykk og napp med svært ekstreme følger.

Lav frekvens og høye konsekvenser representerer i så måte en særdeles potent og tildels kontraintuitiv kombinasjon – en kombinasjon som også er en fremtredende karakteristikk for en rekke naturlige og menneskeskapte katastrofer.

Den lave forekomsten resulterer i en lav vurdert sannsynlighet, og katastrofer som 22.07 har en tendens til å ramme oss uforberedt. Styringsmakten har ved flere tilfeller definert risiko som sannsynlighet x konsekvens, men med høy asymmetri mellom frekvens og konsekvens er en slik vurdering i beste fall villedende og i verste fall direkte uansvarlig.

Ansvarlig risikostyring tar høyde for ekstreme verdier

En total immunitet mot katastrofer vil trolig aldri bli et realistisk alternativ, og det ansvarlige er å innrette oss deretter. Ved å skifte fokus fra kortsiktige “normaltilstander” til langsiktig planlegging med høyde for ekstreme verdier, kan vi gjøre oss langt mindre sårbare. Lavfrekvente hendelser med høy konsekvens forhåndsmelder ikke alltid sin ankomst, og ved å begrense skadeomfanget av potensielle adverse effekter gjør vi samfunnet mer robust.

Praktiske eksempler på tiltak kan spenne fra desentralisering av regjeringens fysiske lokalitet (alle departementene innenfor en radius på X antall meter er ikke-robust), til mer utopiske tiltak som en tilstrekkelig opprustning av politi og helsevesen.

På veien mot et mer robust samfunn er trolig den største utfordringen knyttet til manglende mekanismer for å utforme og opprettholde programmer for håndteringen av lavfrekvente hendelser med høy konsekvens. Politikere sitter med makten i relativt korte perioder hvor deres oppslutning har en direkte sammenheng med kortsiktige resultater.

Parallelt er det i det private svært vanlig med insentivordninger som belønner lederes kortsiktige performance fremfor langsiktig planlegging og robust drift. Det er derfor en åpenbar interessekonflikt hvor robuste tiltak og langsiktig tenkning vil nedprioriteres til fordel for kortsiktig gevinst.

Katastrofe til ettertanke

Det amerikanske National Research Council gjennomførte i 2008 en workshop som drøftet de sosiale og økonomiske konsekvensene av ekstremt romvær knyttet til solaktivitet. En kraftig geomagnetisk storm vil kunne føre til skader på GPS- og kommunikasjonssystemer, så vel som alvorlige strømbrudd som i verste fall kan ta år å utbedre.

Skulle en geomagnetisk storm av samme omfang som den veldokumenterte “Carrington event” i 1859 ramme oss i dag, anslås første års kostnader på 2 billioner dollar (20 ganger kostnadene tilknyttet “Hurricane Katrina”). En slik lavfrekvent hendelse kan få konsekvenser som kan bety nasjoners finansielle og sosiale ruin.

En unik plassering på den nordlige halvkule gjør Norge spesielt utsatt for ekstremt romvær, noe som også kan bekreftes med det blotte øye ved observasjoner av aurora borealis. Allikevel er dagens varselssystemer utilstrekkelige, og tiltak for å begrense skadeomfang er fraværende. Ekstremt romvær representerer i så måte en av flere samfunnsutfordringer som krever robuste utbedringer før heller enn senere.

Naturen lar seg ikke lure

For å gjøre oss mindre sårbare mot både naturlige og menneskeskapte katastrofer må vi erkjenne usikkerheten i egen prediksjonsevne og øke forståelsen for konsekvensene av ekstreme hendelser.

Risikobegrepet må forstås på nytt, og lav sannsynlighet må aldri bli en hvilepute. Som mennesker skal vi alltid håpe på det beste men være rustet for det verste.

Vi kan fortsette å lure oss selv, men vi kan ikke lure naturen.