Det var den vakreste hagen Bergen hadde sett. Apotekerfamilien de Besche hadde møysommelig bygget opp urtehagen som startet som en liten apotekhage ved Lille Lungegårdsvann.

I 1779 fortelles det om en hage som målte 132 ganger 45 meter, og strakte seg over dagens Ole Bulls plass og hele Torgallmenningen. Langsidene var avgrenset av strake alléer med strengt formklipte trær, og innenfor dem var arealet delt i åtte symmetriske kvadrater, brutt av en tverrgående fiskedam.

Foran huset til de Besche dannet blomsterbed navnetrekket til siste blad av de Besche-familien: Johan Carl de Besche. Her og der kunne du møte på skulpturer av små engler (puttier, som de heter i kunsthistorien).

Borgerskapet var enige om at dette i sannhet var den staseligste hagen i Bergen, og kanskje i hele Norge.

Uhyrer i kålhagen

Samtidig satte bergenseren Claus Fasting seg ned for å forfatte innlegget «Om skjønnhet» til tidsskriftet Provinzialblade som han ga ut for egen regning. Puttiene imponerte ham lite, og han beskrev dem som «de brogede uhyrer i kaaltufter, man hos os kalder haver».

Fasting mente hager ikke skulle være symmetriske, strenge og fylt med temmet natur, slik som de Besche-hagen og hagen til Damsgård hovedgård. Begge disse lå i krysningspunktet mellom renessanse- og barokkhager.

Da Fasting selv skulle anlegge en hage rundt eiendommen sin på Nygårdshøyden, var det den engelske landskapshagen som var idealet. Bevæpnet blant annet med en tysk plantekatalog planla han nøye det som skulle introdusere bergenserne for nye hageidealer.

– Fasting var en kontroversiell person. Han var 50 år forut for sin tid, med et stort kontaktnett i Europa men lite nettverk i ånds- og kulturlivet i Bergen. Han kom i konflikt med det bergenske borgerskapet, og slikt får man lide for, forteller botanikkprofessor Dagfinn Moe.

Han arbeider for tiden med et større arbeid om Bergens hagehistorie, samt en artikkel om introduksjon av hagemoter.

Filosofisk sjeledyrking

Det å kritisere hagemoter ville ikke fått noen til å reagere i dag. På 1700-tallet forholdt det seg svært annerledes, skriver hagehistoriker Carl Schnitler i sin bok Norske haver fra 1912:

«Havekunsten spilte i det 18de aarhundre en rolle, som vi nu vanskelig kan forestille os. Den var i virkeligheten blit en faktor i tidsalderens idékamp for frihet og natur og laa uten overdrivelse i centrum av al aandelig interesse som et ypperlig agitationsmiddel.»

Siden renessansen hadde hagekunsten vært domenet til store arkitekter, men på denne tiden tok også filosofer og forfattere hagespaden fatt. Pope, Rousseau, Kant, Herder, Goethe og Schiller skrev engasjert om hagekunst.

Ifølge Schnitler så de ikke bare en kunstnerisk verdi i hagen, men også et middel til å utvikle det nye mennesket, og løse det fra det gamle samfunnets fordommer og ufrihet.

«Naar den gamle franske barokhave stod for Rousseau og revolutionens mennesker som legemliggjørelsen av enevældets forbandelser, vidner det ikke bare om den magt, som havekunstens verker fra gammel tid hadde i folks forestillinger, men det forklarer, at den nye naturhave kom til at staa som et symbol paa frihet og enkelhet og landlivets rolige glæder, – som virkeliggjørelsen av noget av det dypeste i tidens lengsler», skriver han.

Grasiøse Bergen

På 1700-tallet fikk Norge impulsene sine fra Nederland og Tyskland, men de kom gjerne med hundre års forsinkelse eller mer, forteller Dagfinn Moe.

Schnitler peker på at forholdene i Bergen lå til rette for renessansehagene som var små, livfulle og grasiøse, mens slettebyer som Oslo og Trondheim lå bedre til rette for de tunge, massive sammenhengende linjene som kreves av en barokkhage.

Det bergenske landskapet, fullt av høydedrag, knauser og vann, var også godt egnet for den engelske naturhagen. Tradisjonelt sett er gården Bogstad utenfor Oslo kreditert som Norges første landskapshage, men Dagfinn Moe peker på at disse impulsene kom til Norge via København, og de nådde Bergen og Oslo samtidig.

– Renessansehagen hadde en oppblomstring i Bergen på 1600-tallet, og den fortsatte inn på 1700-tallet. Rundt 1790 blir en renessansehage anlagt på Damsgård hovedgård, og det er sent, sier Moe.

Han forteller at renessanseelementene fremdeles finnes i dagens byhager, i form av små stier, firkantede bed og vannposter.

Hageveien til akademia

Selv om renessansehagene har overlevd, fikk Fasting også gjennomslag for sitt syn etter hvert. Da han ble rådmann i Bergen i 1787 økte statusen hans i byen. Pengene han tjente brukte han på hagen sin, og på å kjøpe inn bøker:

Sjeldne bøker fra 1500-tallet står side om side med verk av Carl von Linné og Voltaire i Universitetsbibliotekets samlinger i dag, alle deler av Fastings gamle samling.

Selv de Besche-hagen, med sine «brogede uhyrer» ble bygget om til en landskapshage på 1800-tallet, og siden kom blant andre parken rundt Elsero og Nygårdsparken til.

Kritikken fra Fasting såret nok likevel borgerskapet hardt. Selv i minneord fremsagt etter Fastings død, ble det påpekt at han burde holdt seg for god til å trakassere borgerskapet ved å introdusere nye hagemoter.