Siste time er over på Lade skole i Trondheim. Ute i skolegården høres latter og skrål fra rundt 500 elever som er på vei hjem.

Inne på lærerværelset er lærere og forskere samlet. Det nærmer seg slutten for forskningsprosjektet og det tette og utradisjonelle samarbeidet som har pågått mellom dem siden skolestart høsten 2006.

Nå trekker forskerne seg snart tilbake til sine kontorer. Der skal det skrives vitenskapelige artikler og bøker om det de har sett og opplevd her, i løpet av de to skoleårene prosjektet har pågått.

På Lade skole fortsetter skolehverdagen. Forhåpentligvis blir den ikke helt som før. 

Lærer av hverandre

“Forskerne skal få bedre forståelse for praksisfeltet. Lærerne skal få en mer reflektert holdning til hvordan de underviser. Til sammen skal dette gi elevene bedre læring.”

Dette har vært målet for Lade-prosjektet. Lærer Ståle Hammern slår fast at målet er nådd for hans egen del.

– Det har vært utrolig lærerikt. I begynnelsen var det litt ubehagelig. Det var uvant at forskere og andre lærere satt i klasserommet og observerte meg når jeg underviste, sier han.

Men etter hvert ble det bare hyggelig.

– I etterkant av disse timene, hvor vi har observert hverandre, notert eller tatt opp undervisningen på bånd eller video, har vi hatt refleksjonssamtaler. Da har vi snakket om hva som gikk bra, og hva som kunne ha vært gjort annerledes.

– Disse samtalene har lært meg veldig mye. Jeg trodde kanskje ikke de mer erfarne lærerne ved skolen kunne lære noe av meg, som er ganske nyutdannet. Men jeg tror vi alle har hatt noe å lære av hverandre, sier Hammern. 

En ensom jobb

Lærerne ved Lade skole hadde lenge snakket om hvordan de kunne få til et faglig samarbeid. Men de hadde aldri fått gjort noe med det.

Professor May Britt Postholm er prosjektleder for Lade-prosjektet. Hun kan bekrefte at mange lærere lenge har hatt et ønske om samarbeid, uten å få det til.

– Mange lærere forteller at skolen som lærende organisasjon ikke har fungert i praksis. De er ofte svært alene i arbeidet, uten å vite hva kollegene har gjort i klasserommet ved siden av.

– Vi erfarte at lærerne trengte hjelp til å lage modeller for hvordan kunnskapsdeling kan skje. Nettopp det har dette prosjektet hjulpet dem med, sier Postholm.

Et reelt samarbeid

– I begynnelsen følte vi at forskerne tok for mye av styringen av prosjektet. Da satte vi ned foten. Det er våre utfordringer. Derfor var det viktig at vi var sammen om å lage forskningsspørsmålene, sier lærer Hanne Kvam.

Hun mener at det etter hvert har utviklet seg til å bli et reelt samarbeid mellom forskerne og lærerne.

– Forskerne har lært oss mye teori om læring. Samtidig har vi lært mye av hverandre, sier hun.

Hun håper at denne måten å jobbe på, hvor lærerne jevnlig besøker hverandres klasserom og senere møtes for å diskutere ulike læringsstrategier, ikke går i glemmeboken når den travle hverdagen kommer.

– Dette er en så fin måte å jobbe på. Det vil være utrolig synd om vi ikke klarer å videreføre den, sier hun.

Ikke nok med et kurs

– Utviklingsprosessen må ta utgangspunkt i lærernes egen hverdag og erfaringer, mener forskerne.

Skolen som lærende organisasjon. Det er et av tidens mest aktuelle slagord for skoleutvikling. Men hvordan kan man bygge opp en kollektiv læringsstruktur i en skole? Og hvordan kan man spre kunnskapen til andre?

De syv forskerne Astrid M. Sølvberg, Marit Rismark, Tove Steen-Olsen, Astrid H. Eikseth, Torill Moen, Kitt Lyngsnes og May Britt Postholm driver sine delprosjekter i Lade-prosjektet.

De mener at de har funnet en brukbar metode for hvordan dette kan gjøres, også andre steder enn på Lade skole. Og den er ikke å sende lærerne på flere kurs.

– I dag er lærerne på mange etter- og videreutdanningskurs som trolig ikke endrer praksis, fordi de ikke tar utgangspunkt i lærerens egne utfordringer, sier de.

Aksjonsforskning

– Endelig snakker vi om noe som angår oss, sier noen av lærerne som har vært med i dette prosjektet.

– Dette er først og fremst lærernes prosjekt. Forskningsspørsmålene har vi utformet sammen, de tar utgangspunkt i lærernes egne utfordringer. Mange av de vitenskapelige tekstene blir skrevet i samarbeid mellom forskere og lærere, forteller forskerne.

Metoden de bruker, kalles aksjonsforskning. Mens tradisjonell kvalitativ forskning dreier seg om at forskerne henter inn data uten noen mål om å påvirke aktiviteten de studerer, er målet for aksjonsforskningen nettopp å endre praksis.

Forholdet mellom forskerne og lærerne er å betrakte som et gjensidig bytteforhold. De utvikler data og innsikt fra hverandres ståsted.

– Hensikten er å skaffe kunnskap som er til nytte i forskningsprosessen. Når lærerne selv deltar i prosjektet, blir resultatene deres, og det skaper større interesse for forskningen.

– Mye av problemet med den tradisjonelle utdanningsforskningen er at praktikerne ikke tar del i den, mener forskerne.

Mer tillit til hverandre

Har vi tid til dette da? spurte noen av lærerne seg da de gikk inn i prosjektet.

– Dette spørsmålet vil alltid komme i et lærerkollegium, mener forskere.

Men rektor på Lade skole bestemte at alle skulle være med. Og etter hvert opplevde lærerne at de hadde mye nytte av samarbeidet. De valgte selv å bruke av sin frie tid til å jobbe med prosjektet.

Forskerne mener at lærerne ved Lade er blitt mer åpne og tillitsfulle overfor hverandre i løpet av prosjektperioden.

– De gir hverandre konstruktive innspill til undervisningen. Mange gode diskusjoner om pedagogikk har oppstått etter observasjonene i klasserommene.

– Vi som forskere har tilført forskningsbasert kunnskap om hvordan de kan takle utfordringer, som for eksempel bråk i klasserommet, og lærerne har prøvd ut nye metoder. Det har blitt en positiv utviklingssirkel, sier forskerne.

– Forskerne er opptatt av at lærerne skal videreutvikle møteplasser for endring og fortsatt bruke de metodene forskere og lærere har utviklet i fellesskap gjennom dette prosjektet, også når de trekker seg ut.

Men ikke alle forskerne er klare for å forlate skolen.

– Jeg slipper ikke grepet på det positive vi nå har satt i gang, sier prosjektleder May Britt Postholm.

– Det blir helt sikkert mer forskning her, sier hun med glimt i øyet.