- En helhetlig miljø- og utviklingsforskning kan være med på dempe konfliktene mellom rike og fattige land, hvor de rike landene ofte har fokus på miljø, mens de fattige landene har større fokus på utvikling, sier Gunnar Sørbø, direktør ved Christian Michelsens Institutt.

På grunnlag av innleggene på konferansen “Fattigdom, utvikling og miljø”, som Forskningsrådet arrangerte i vår, har et panel på fem personer nå kommet med anbefalinger til myndigheter, næringsliv og Forskningsrådet.

- Det har vært en tendens til at arbeidet for miljø og utvikling har drevet fra hverandre etter den store miljø- og utviklingskonferansen i Rio de Janeiro i 1992, både i forskning og praktisk politikk. Vi anbefaler derfor at norske myndigheter integrerer bærekraftig utvikling bedre i den nasjonale politikken som helhet, sier Sørbø.

To parallelle prosesser

Selv om det på konferansen i Rio de Janeiro i 1992 ble lagt stor vekt på koplingen mellom fattigdom og miljø, har de to i følge panelet, i praksis blitt forankret i to parallelle prosesser med dårlig integrasjon, også i Norge.

- Og i utviklingsland har det vært uro over at flere globale miljøavtaler er basert mer på de industrialiserte lands prioriteringer enn det utviklingslandene selv opplever som de mest presserende miljøproblemene, sier Sørbø

Brundtlands feilslutning

I rapporten blir det fremhevet at nyere forskning har påvist at forholdet mellom fattigdom og miljø er mer sammensatt og differensiert enn Brundtland-kommisjonen la til grunn.

- Helt siden Brundtland-kommisjonen for miljø og utvikling la fram sin rapport “Vår felles framtid”, har vi gått ut fra at fattigdom er en av hovedårsakene til miljøproblemene. Dermed blir det sagt at vi trenger økonomisk vekst og utvikling for å løse miljøproblemene. Dette har lenge vært en nyttig tese, som har vært med på å skape oppmerksomhet om fattigdom. Men sannheten er nærmere at velstandsøkning kan skape miljøproblemer, som paradoksalt nok kan være et hinder for velstandsøkning for andre.

Lokal kunnskap

Panelet viser derfor til at det er viktig å identifisere vekstmuligheter som bidrar til å redusere fattigdom uten at de går på bekostning av miljøet. Det fremheves at disse tiltakene må bygge på lokal kunnskap om fattigfolks tilpasninger, strategier og institusjoner, i tillegg til kunnskap om de ulike makro-faktorer som preger folks liv i ulike deler av verden.

Både nasjonale og globale strategier for fattigdomsreduksjon må være utformet slik at de underbygger, og ikke undergraver, de fattiges levekår og ressursgrunnlag og -tilgang. Dette inkluderer tiltak som kan gi økt sysselsetting blant de fattige, styrke deres rettigheter til både produktive ressurser og elementære offentlige tjenester, som helse, utdanning og vann/sanitær.

Næringslivets rolle

De fem ekspertene fremhever at det er nødvendig med tiltak som kan gi lokale institusjoner og fattige grupper en sterkere rolle og større deltakelse i politikk og samfunnsliv. Viktige formål er å redusere de fattiges sårbarhet overfor miljørelaterte problemer og sikre dem langsiktig tilgang til naturressurser. Panelet fremhever også at næringslivet må være en aktiv partner for å fremme bærekraftig utvikling.

- Dette kan både gi økt sysselsetting og fremme kompetansebygging om bedriftenes samfunnsansvar i vertslandet, sier Sørbø