Helt siden professorene Thomas Hylland Eriksen og Dag Undlien den 10. januar i år kom med Aftenposten-kronikken Inni er vi ulike har det pågått en rasedebatt i Norge, og jeg har selv deltatt aktivt i denne.

Som Rolf Marvin Bøe Lindgren er inne på i sin artikkel i forskning.no 13. april, har jeg påpekt at faglige argumenter mot mine synspunkter hittil har glimret med sitt fravær i denne debatten (uten dermed å hevde at slike argumenter ikke finnes). Slik sett er det positivt at han har satt seg fore å rette på akkurat dette.

Lindgren oppsummerer sine faglige innvendinger mot meg som følger: ”Det er tre sentrale misforståelser som går igjen i Anfindsens skrifter. Den ene er at IQ er det samme som intelligens. Den andre er at arvelig betyr uforanderlig. Den tredje er at gener har arvelighet.”

IQ versus intelligens

Lindgren har rett i at jeg stort sett ikke har skilt klart mellom IQ og intelligens i den pågående debatten (se likevel kort drøftelse av dette med ulike typer intelligens i min kritikk av Undlien og Eriksen). Jeg har tillatt meg å gjøre en slik forenkling fordi de to begrepene er så nær knyttet til hverandre. Som Lindgren selv skriver:

”Det er etablert gjennom ca. hundre års forskning at IQ-tester er det beste enkle målet på et individs generelle evne til å navigere i samfunnet og å nå sine mål. På et abstrakt nivå regner man intelligens som evne til å ta til seg og behandle informasjon. […] En IQ-test er altså et svært nyttig, men indirekte, mål på intelligens.”

Så vidt jeg kan se, er det ingen uenighet mellom Lindgren og meg her, og inntil videre vil jeg nok fortsette å referere til IQ siden det ser ut til å være det beste målet på intelligens vi har til rådighet.

Biologisk determinisme

Lindgren er ikke snauere enn at han forklarer meg at det er gener (og altså ikke fenotypiske trekk) som arves, og tillegger meg ellers det synspunkt at ”arvelig betyr uforanderlig”.

Et annet begrep for dette siste, er biologisk determinisme, hvilket behandles i David N. Stamos bok Evolution and the big questions (en bok jeg har referert til gjentatte ganger etter at kulturforskeren Torgeir Skorgen trakk den inn i debatten). Jeg siterer fra innledningskapitlet:

”Related to this is the fear that talk of genes and human nature invariably involves biological determinism. The fear is that once it is granted that genes influence human behavior then it must also be granted that they determine human behavior, so that the status quo with all its injustice is justified and any hope of progressive change is lost. […] To be sure, there are legitimate fears that are involved with the self-knowledge that comes from studying evolutionary biology, but the fear of biological determinism is not one of them.”

Jeg er altså enig med Stamos her. Det vi imidlertid må være klar over, er at selv om arvelige trekk selvsagt ikke er uforanderlige (ellers ville evolusjon ha vært umulig), og selv om ingen er determinert av sine gener, vil det være helt utopisk å tro at vi derfor kan late som om genetiske forskjeller mellom folkegrupper ikke eksisterer.

Arv og miljø

Lindgren skriver: ”Når Anfindsen gjentatte ganger trekker fram at han vil at hans meningsmotstandere skal forklare ham hvor stor del av IQ-forskjeller som skyldes arv, synes det klart at han ikke er klar over at arvelighet varierer med miljø […].”

En mann som synes det er ”klart” at jeg ikke er ”klar over at arvelighet varierer med miljø”, bør være forsiktig med å anklage andre for å trekke forhastede konklusjoner.

Lindgrens poeng er grundig drøftet for eksempel av Richard Lewontin i hans bok The triple helix – gene, organism, and environment, som står på min liste over anbefalt, engelsk litteratur.

Konklusjoner

Lindgren og jeg er nok uenige om mye, men det bør være klart at denne uenigheten ikke handler om de konkrete misforståelsene han mener å ha identifisert hos meg.

Inntrykket jeg sitter igjen med, er imidlertid at Lindgren resonnerer innenfor den såkalte Standard Social Science Model, der gener og biologi tillegges en nokså perifer rolle når det gjelder å forklare adferdsmessige trekk hos mennesker, og vår uenighet bunner formodentlig i dette.

Jeg er, i likhet med Stamos, overbevist om at en adekvat forståelse av menneskets natur ikke kan oppnås uten at man tar utgangspunkt evolusjonære betraktninger.

Derfor er jeg også uenig med Lindgren i hans dristige antagelse om at systematiske IQ-forskjeller i all hovedsak kan forklares ved henvisning til miljømessige faktorer.