Rekviem for Mozart-effekten

Den såkalte Mozart-effekten eksploderte i offentligheten i 1993, da fysikeren Gordon Shaw og cellisten og kognisjonsforskeren Frances Rauschner publiserte en artikkel i bladet Nature. I artikkelen mente de å kunne dokumentere at studenter som hadde hørt litt på Mozart ble flinkere til å gjenkjenne mønstre.

Ikke etterprøvbart

Senere ballet påstandene på seg. Rotter skulle ha blitt flinkere til å labbe rundt i labyrinter av å høre på den godeste Wolfgangs musikk. Og vokste ikke planter raskere av litt Wiener-klassisk gladmusikk?

Problemet var at det var vanskelig for andre forskere å få de samme glimrende resultatene. Innen vitenskap betyr dette da normalt at resultatene regnes som ikke etterprøvbare, og kan skyldes alt fra tilfeldigheter til bevisst manipulasjon. Følgen er gjerne at forskermiljøet mister interessen og i stedet forsker på ting som kanskje har noe for seg.

Til tross for skepsis blant fagfeller fungerte Mozart-effekten bombesikkert på ett plan: Folk gikk mann av huse for å kjøpe Mozart-plater.

I dag er Mozart-effekten både en populær moderne myte med evig liv i media og en lukrativ industri av bøker, undervisningsopplegg og CD’er med særlig intelligensfremmende Mozart-stykker.

Tyskerne skeptiske

Nå har det tyske forskningsministeriet merket Mozart-effekten de også, i form av en mengde søknader om støtte til forskjellige forskningsprosjekter som skulle se på sammenhengen mellom musikk og intelligens. Hva skulle man gjøre med disse?

Ministeriet løste utfordringen ved å sette ned et panel bestående av ni forskjellige forskere - nevrologer, psykologer, pedagoger og filosofer. Alle hadde solide musikkunnskaper. Sammen skulle de se på tidligere undersøkelser som så etter sammenheng mellom musikk og intelligens.

- Vi gikk gjennom all litteraturen som var tilgjengelig for å finne ut hvilke spørsmål som fremdeles var åpne, sier Ralph Schumacher, til news@nature.

Schumacher er en pianospillende filosof som arbeider ved Humboldt-universitetet i Berlin.

Lite substans

Det var lite å finne for Schumacher og kollegene hans. Noen studier konkluderte med at det å høre på musikk (ikke bare Mozart) kunne fungere stimulerende på mennesker, men effekten holdt seg ikke mer enn i 20 minutter. Og at mennesker blir inspirert av å høre på musikk, er kanskje ikke så banebrytende for oss som har oppdaget at oppvasken går raskere med litt musikk til.

Derimot var forskerne mindre avvisende når det gjelder spørsmål om hvorvidt musikkundervisning kunne påvirke IQ’en, særlig hos små barn. Men at barn blir smartere av å lære er vel heller ikke noen revolusjonerende oppdagelse.

Som britene nylig har vist, så er vi mennesker hva vi hører på. Selv om dette nok har fint lite med noen Mozart-effekt å gjøre, og heller henger sammen med at visse samfunnslag liker å smykke seg med interesse for klassisk musikk.

Tilbakevises stadig

Det mest interessante er at Mozart-effekten jevnlig tilbakevises. En av dem som har gjort dette i Norge er Even Ruud, professor i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole og Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.

- Jeg har arbeidet med musikkterapi i 30 år og sett hva musikk kan gjøre med sterkt handikappede mennesker, så det er få som er mer opptatt av hva musikk kan gjøre enn meg, sier Ruud.

Mozart-effekten er det derimot ikke noe hold i, mener han. Selv om han mener den ikke må bagatelliseres.

- Selv om den vitenskapelige siden ved Mozart-effekten blir avslørt gang på gang, forteller denne myten veldig mye om hva vi forventer av kunsten skal gjøre med oss og hva vi er opptatt av i samfunnet. Da artikkelen hadde stått i Nature, løp amerikanerne mann av huse for å kjøpe Mozart-plater for å få intelligente og vellykkede barn. Dyrkingen av Mozart handler nok også om en myte om geniet som har røtter i romantikken, sier Ruud.

Myten dør ikke

Han har liten tro på at den tyske rapporten vil ha noe å si for folks tro på Mozarts mirakuløse effekt.

- Jeg tror ikke man klarer å rydde ut denne myten. Hver eneste konferanse jeg er på kommer dette opp igjen, sukker Ruud.

Som et PS, kan det nevnes at selv om Mozart-effekten ikke har så mye med virkeligheten å gjøre, er den nok en av de hyggeligste formene for pseudovitenskap.

For mens for eksempel kvakksalvermedisin kan ha dødelige konsekvenser, er den vanligste bivirkningen av Mozart-effekten at du får hørt på litt Mozart. Og det kan jo ikke skade. Selv om det også finnes dem som helst ville sluppet det også.