I artikkelen U-land er bedre på industri en jordbruk skrives det at forbrukere gjør u-land en bjørnetjeneste ved å handle rettferdig kaffe. En slutning som er bygget på en misoppfatning av hva Fairtrade og Max Havelaar er og jobber med, og dessuten synes å være irrelevant i forhold til artikkelen forøvrig.

Uansett hvilket perspektiv en har på utvikling må det være vanskelig å forsvare utnyttelse av råvareprodusenter. Også vi i Max Havelaar vet at lave råvarepriser i noen tilfeller kommer som en følge av overproduksjon, men prisene er i større grad et resultat av kjøpernes overlegne maktposisjon i et urettferdig handelssystem.

Vi som forbrukere skal ikke bruke vår gunstige posisjon til å presse prisene ned til et nivå som fører til at mennesker ikke kommer seg ut av fattigdommen. Fairtrade og Max Havelaar forsøker å regulere dette ved å innføre garanterte minstepriser, som hindrer oss i å kjøpe varer til en pris som er så lav at mennesker lever under uverdige forhold. Det handler om respekt for de menneskene vi handler med.

Artikkelforfatter Monsen viser friskt til Smith og Ricardo for å bygge opp under sine argumenter, og nøler ikke med å trekke Erik Reinert inn i sin argumentasjon, noe som er en motsigelse i seg selv.

Reinert ga følgende uttalelse til Morgenbladet i forbindelse boken Monsen refererer til: “Den nåværende økonomiske politikken er utrolig kortsiktig og fordummende. Vi blir regjert av Ricardianere på både høyre og venstre side.” (14. januar 2005).

Det er ingen motsetning mellom rettferdig handel og industrialisering slik artikkelen hevder. At råvareprodusenter får betalt slik at de lever under ordentlige sosiale forhold og i tillegg har mulighet til å gi sine barn utdannelse betyr ikke at de må drive med jordbruk i all fremtid, tvert imot.

Ved å sette mennesker i fattige land i stand til å ta styring over egne liv og gi barna utdannelse, er Fairtrade med på å skape nettopp den sosiale kapitalen og kunnskapen som kreves for å skape industrialiseringen Skarstein etterlyser.

Det er heller ikke slik at Fairtrade har noen målsetting om kun å drive rettferdig handel på jordbruksvarer, det jobbes for å inkludere industrivarer i systemet. I dag finnes det tekstiler og sportsballer som er rettferdig merket, for å sikre at arbeidsforholdene holder en anstendig standard.

For det er mange problemer knyttet også til industrialisering. Artikkelen gir inntrykk av at arbeidskraft kan flyttes fra jordbruk til industri ved et enkelt grep. Slik er det ikke. Allerede 1998 estimerte den internasjonale arbeiderforeningen (ILO) at det eksisterte 850 såkalte “export processing zones”.

Konkurransen er med andre ord enorm, det er ikke gitt at land vil oppleve økonomisk vekst ved alle forsøk på industrialisering. Også her presses arbeidsforhold, lønninger og skatter til uholdbart lave nivåer. Som Reinert påpeker er en nødt til å skape etterspørsel gjennom kjøpekraft hvis industrialisering skal nytte.

Det kreves at en er i stand til å jobbe på flere områder samtidig om utviklingen i fattige land skal lykkes. Fairtrade kan ikke løse alle problemer alene, men kan være en del av løsningen. Vi bør stå sammen når vi skal finne løsninger på en problemstilling som er til de grader utfordrene.

Det er riktignok ulike meninger om hva som vil fungere, men en bør i hvertfall ta seg tid til å finne ut hva andre mener før man forsøker å undergrave hverandre.