I år er det 50 år siden forfatteren og fysikeren CP Snow utga sin bok om ”de to kulturer”. Dessverre er boka stadig aktuell.

Men kanskje kan de to kulturene forenes i en allianse mot en felles utfordring: en styrings- og ledelseskultur som setter viktige idealer i fare?

Snow tenkte på henholdsvis den litterære, humanistiske kulturen og på den naturvitenskapelige kulturen. Snows poeng er, svært forenklet, at det mellom disse to kulturene er en kløft av gjensidig uvitenhet, arroganse og fordommer.

Han så på denne polariseringen som en trussel mot en sunn samfunnsutvikling, og hans anliggende var å bygge bro. Snows bok var heller tynn, knapt 50 små sider. Men den viste seg å fange offentlighetens interesse på en måte som har gjort den til en klassiker.

Boka har kommet i stadig nye opplag i utallige land, ofte forsynt med nye forord, innledninger og kommentarer. Allerede i 1960 kom boka på norsk, og nå, 50 år etter originalen, er den kommet i ny utgave, med et innledende essay av Vidar Enebakk. Han plasserer Snows bok og ideer både i en historisk og i en norsk sammenheng.

Frihet til å gå seg vill

Snows uttrykk ”de to kulturer” er blitt et fast uttrykk eller symbol på oppsplitting og spesialisering av fag og tenkemåter. Men antallet kulturer, og hva de skal kalles, blir stadig diskutert. Noen vil legge til flere kulturer, spesielt den teknisk-industrielle. Andre hevder at samfunnsvitenskapen er en slags bro mellom de to kulturene.

Mange vil med styrke hevde at Snows ”litterære, intellektuelle kultur” slett ikke har den betydning som den en gang hadde. Men debatten om ”de to kulturer” dreier seg alltid om kultur- og kunnskapskløfter.

Snow legger i sin bok stor vekt på skole og utdanning. Hans kritikk dreier seg om ensidighet, tidlig spesialisering – og derav følgende uvitenhet og fiendtlighet overfor det man har valgt bort. Han ville ha en skole med vekt på bred allmenndannelse, med et innblikk i ulike kunnskapskulturer.

Dette rimer godt med de idealer som kommer fram både i formålsparagraf og i den generelle delen av norsk læreplan. Men norsk skolepolitikk taler med to tunger. For samtidig som man har det brede dannelsesidealet som ideal, har man i økende grad åpnet for stadig friere valg. Den enkeltes rett til å velge fritt er blitt helt sentralt. Denne friheten blir også en frihet til å gå seg vill, og en frihet til å velge ensidighet og spesialisering.

Ny ledelseskultur - felles utfordring

Spesialisering og fragmentering preger i stor grad også norsk forskning og høyere utdanning. I festtaler fremheves ofte verdien av tverrfaglighet og bredde. Men når forskningsmidler skal utdeles og når stillinger skal besettes, er det sjelden noen fordel å framstå som tverrfaglig og allsidig.

Men selv om det også i dag er kløfter mellom ulike fag- og forskningskulturer, så er det mye som forener dem, spesielt et sett med felles akademiske idealer.

Men disse verdiene står i dag overfor en felles utfordring, nemlig en ny styrings- og ledelseskultur. Denne framstår som en forening av administrativ, juridisk og økonomisk tankegang, fjernt fra begge de kulturene som Snow behandler.

Både skole, høyere utdanning og forskning tar i bruk den samme type styringsinstrumenter: nasjonale og internasjonale tester og rangeringer, evalueringer, indikatorer, ”benchmarks”, produksjonsmål osv.

Mange stikkord er positive; ingen kan være motstander av ansvarlighet (accountability) og gjennomsiktighet (transparency). Pillen sukres også med uttrykk som kunnskapsløft, kvalitetsreform og kompetanseløft.

Budsjettbalanse viktigst

Management- kulturen preges av en slags Orwellsk språkdrakt som bærer med seg en bestemt virkelighetsforståelse. Lærere og forskere omtales som leverandører av tjenester, mens elever og studenter er kunder eller brukere. Virksomheten skal styres etter markedets logikk.

Institusjonene ”produserer” både studiepoeng og publikasjoner. Dette skal telles etter bestemte regler, og brukes til økonomiske tildelinger, prioriteringer og styring.

I de nye belønningssystemene teller slett ikke formidling til offentligheten, først og fremst fordi det er så vanskelig å tallfeste. Det som ikke kan telles, teller ikke. Bunnlinje-tenkning preger nå også skole og utdanning.

Selv universitetsinstitutter tvinges til å oppfatte budsjettbalanse som det viktigste kvalitetskriterium, og de ansetter ledere som agerer som administrerende direktører og snakker om ”bedriftskultur”.

Ved mange institusjoner er man tvunget til å løpe etter pengene der de finnes. Tilgangen på oppdrag legger premissene for faglige prioriteringer. I en slik situasjon er det lite ønskelig at man legger seg ut med potensielle oppdragsgivere eller ”kunder”.

Ansatte som ytrer offentlig kritikk kan i et slikt system lett oppfattes som problematiske. Kritikk og analyse var tidligere oppfattet som akademiske dyder, nå er de mer som hår i suppa. Skeptikere får høre at det hadde vært greiest om man holdt kjeft i offentligheten.

Stadig større administrasjon

Her er et eksempel på den nye tid. Tidligere arrangerte universitetsmiljøer kurs for skolens lærere. Det kostet ikke skolen noe, og universitetsansatte oppfattet slike kurs som en viktig del av jobben og sitt ansvar for formidling. Nå skal kurs og etterutdanning ut på anbud.

Anbudene er konkurranseutsatt, og de må følgelig skrives av eksperter som kan akkurat dette. Det finnes nå et utall slike søknadsbyråkrater. De må skrive ”avrop for rammeavtaler” der de som skal undervise er ”tilbydere” og ”leverandører av tjenester” eller ”anskaffelser”. De må forholde seg til ”kravspesifikasjoner og milepælsplaner” og skoler og kommuners ”innkjøpsrådgivere og virksomhetsledere”.

Systemet skaper behov for mange ansatte som behersker de nye prinsippene for styring. Da skulle man tro at den store veksten i administrasjon skulle gjøre livet enklere for de faglig tilsatte, både i skole og høyere utdanning.

Men, paradoksalt nok, en stadig større administrasjon synes tvert i mot å ha en utrolig evne til å generere enda flere administrative oppgaver også for de faglige tilsatte. Det å gjøre et lite innkjøp eller det å skrive en reiseregning er snart blitt en nesten umulig oppgave.

To kulturer - felles fiende

Snows bok dreide seg om kløften mellom det vi kan kalle humaniora og naturfag. Hans ambisjon var at vi må bygge bro mellom ulike fagkulturer, han ville finne møteplasser.

Og her har jeg altså et helt konkret forslag: De to kulturene kan møtes på barrikaden, for å sloss for viktige akademiske idealer.

For på den andre siden møter vi kanskje en felles fiende, en kultur som Snow ikke beskrev.