Petter Northug er i ferd med å bli Norges største idrettshelt noensinne, men i motsetning til Brå, Dæhlie og Ulvang skaper han debatt og kontrovers. Noen vil til og med slå politisk mynt på ham. Hvorfor er han omstridt?

Frps Ole Berget hevder i Adressa 11. februar at kritikken mot Northug bunner i janteloven. Kritikken må bekjempes, hvis ikke vil vi ikke klare å dyrke fram vinnertyper, heller ikke utenfor idretten. Berget kobler på denne måten Northug-fenomenet til et generelt forsvar for enere: Både i idrett, arbeid og skole må det være lov å tydeliggjøre at man er en vinner.

Utspillet fikk dagen etter det glatte lag av Adresseavisens kommentator Trygve Lundemo, som blant annet viser til at norske enere er forbilder og derfor ikke har behov for særskilt omsorg fra myndighetene. Det er også fristende å minne Berget om at kritikk dypest sett er en form for anerkjennelse, men jeg skal ikke forfølge dette sporet.

Oppbrudd fra foreldet mentalitet

Kontroversen gir meg i stedet anledning til å fundere over hvorfor en skiløper kan skape slikt engasjement. Selv om omsorgen for Northug kan synes noe overflødig, har Berget utvilsomt fornemmet og satt ord på en irritasjon som flere deler. Det trenger man bare å lese nettdebatter om langrenn og Northug for å oppdage.

Northugs opptreden provoserer enkelte, mens han for andre symboliserer et sårt tiltrengt oppbrudd fra en foreldet norsk mentalitet. Kritikk av Northug oppfattes som kritikk av en mer generell og sårt tiltrengt modernisering av Norge, som løfter fram individualitet, dristighet og tro på egne ferdigheter.

Northug har egentlig svært mange egenskaper felles med tidligere langrennshelter. Det er derfor ikke umiddelbart lett å forstå hvorfor han oppfattes som mer kontroversiell.

En alminnelig, unik vinner

Idrettssosiologen Jan Ove Tangen har forsøkt å sette ord på hva som kjennetegner idrettshelter. Blant de egenskapene han peker på er for det første – naturligvis – at en idrettshelt er en vinner. Han eller hun (skjønt det oftest er en han) beseirer konkurrentene i kraft av å ha inngått en forpliktende pakt med idretten, og ved å overholde denne pakten. Alt annet er underordnet det sportslige målet. Når Northug erklærer at han forbyr seg selv å drikke alkohol fra juni til sesongslutt, illustrerer dette at selvdisiplin og vilje til oppofrelse er sentrale elementer i det å bli best.

For det andre er idrettshelten unik. Det unike kan bestå i ekstrem treningsvilje (for eksempel Oddvar Brå) eller ekstremt talent (for eksempel Thomas Alsgaard). Det handler også om å gå nye veier; om å sprenge grenser gjennom treningsmetoder eller taktikk. Northug har for eksempel en fantastisk evne til å manøvrere i felt, og har til fulle forstått den nye langrennssporten, hvor fellesstart dominerer.

Men for det tredje mener Tangen at en ekte idrettshelt også skal være alminnelig. Hvordan kan man samtidig være unik og alminnelig? Det tilsynelatende paradokset understreker bare tvetydigheten ved de forestillingene vi danner oss om helter. Vi identifiserer oss med stjerner, som til tross for sine unike ferdigheter også er en av oss. Vi skal gjenkjenne noe av oss selv i dem, eller gjenkjenne noe av dem i oss. Den tradisjonelle norske langrennsløperen var alminnelig i ordets egentlige betydning, skogsarbeider som han ofte var.

En fornyer

Northug fyller alle disse kriteriene. Kanskje er det først og fremst medietrykket som gjør at enkelte oppfatter ham vekselvis som en blærete vinner og en dårlig taper. For 40 år siden ville ingen mikrofoner fanget opp utropet «Barneskirenn!» rett etter målgang, og forrige generasjons skihelter fikk gå av seg skuffelsen over en dårlig prestasjon før de ble konfrontert med ubønnhørlige kamera-linser.

Men det er noe mer med Northug. Ved siden av alle sine sportslige og personlige egenskaper, fremstår han også som en fornyer. Dels symboliserer han fornyelsen av langrennssporten, ved bedre enn noen annen å tilpasse seg nye konkurranseformer. Han er spesialist på de nye øvelsene i moderne kommersielt langrenn, og peker dermed nese til det tradisjonelt konservative skimiljøet.

Norge var skeptiske både til OL, glassfiberski, skøyting i langrenn og v-stil i hopp, og uten Northug ville nok motstanden mot fellesstart i langrenn også vært langt mer utbredt. Men nå har vi altså en utøver som fronter moderne langrenn. Det er noe nytt.

Ligner fortid, er framtid

Dels – og det er denne dimensjonen Berget vil utnytte politisk – symboliserer han oppbruddet fra det Berge Furre har kalt den sosialdemokratiske orden. I Norge har kollektivets betydning for individets vekst blitt betont. Et slikt samfunnssyn har mange åpenbare styrker, men i en mer individualistisk kultur kan det også forstås som en tvangstrøye.

Det er dette som aktualiseres når Northug tegner sponsoravtale med energidrikkprodusenten Red Bull, og når han deltar i fasjonable pokerturneringer. Det første skaper et trykk mot skiforbundets kollektive kultur, hvor de nest beste får utviklingsmuligheter gjennom de bestes avtaler.

Det siste legitimerer en aktivitet som oppfattes som en trussel mot Norsk Tippings kontrakt med norsk idrett, men er også et symboltungt uttrykk for langrennssportens modernisering: Vi kan knapt se for oss Ole Ellefsæter eller Håkon Brusveen i Las Vegas.

Northug har, som det heter, vinnerskalle. Han ligner på fortidens skihelter. Samtidig symboliserer han og gir løfte om et modernisert Norge. For sine tilhengere staker han ut veien framover, for kritikerne kommuniserer han verdier og væremåter de vil motarbeide. I framtidige historieverk kan han godt bli stående som eksempel på tunge trender som forandret Norge.

Også publisert i Adressa