Annonse
Spanere jobber helt annerledes enn andre politimenn. En sivil politibil står her utenfor en bygård i Bergen etter et mistenkelig dødsfall. (Foto: Marit Hommedal/NTB Scanpix)

Slik jobber politispanere

Forsker Johanne Yttri Dahl har vært med spanere ute i felt. – Spanere bruker blikket annerledes enn andre politifolk, konkluderer hun.

Publisert

Uniformert ordenspoliti er synlig i gatene. Jobben de utfører preges av at de har et dirtekte forhold til ulike typer publikum.

Nå gjøres mer av politiarbeidet i det skjulte. Ved spaning blir mistenkte overvåket og skygget i smug. At politiet er tilstede, skal ikke synes.

Politiet spaner mer enn før. Men både metodene og deler av opplæringen er lite formalisert.

Var med ute i felt

- Det er viktig å skaffe mer med forskningsbasert kunnskap om dette mindre synlige arbeidet som politiet gjør, sier Johanne Yttri Dahl, førsteamanuensis ved Politihøgskolen.

Dahl har vært med polititjenestepersoner som driver etterretning ut på oppdrag, og observert dem i aksjon. Hun har også intervjuet dem.

I tillegg har hun gjort 45 dybdeintervjuer med analytikere, jurister og etterforskere, om hvordan de innhenter informasjon i det skjulte om mobile vinningskriminelle.

Studien er publisert i Tidsskrift for samfunnsforskning, med tittelen: «Spaningsblikket – en utforskning av politispaneres lesning av omgivelsene».

Mer skjulte etterforsknings-metoder

Politiet arbeider mer proaktivt enn før, både for å forebygge og avdekke kriminalitet.

Det er fordi lovbrudd og potensielle lovbrytere har endret karakter.

Spaning har hittil særlig vært brukt for å avdekke alvorlig, organisert kriminalitet.

Politiforsker Johanne Yttri Dahl har vært med ute i felten på spaning, og utviklet uttrykket spaningsblikket. (Foto: Politihøgskolen)

Men nå brukes det også ofte til å avsløre mindre alvorlige lovbrudd, som vinningskriminalitet. De siste årene har politiet brukt spaning særlig for å avdekke mobile vinningskriminelle.

Selv om slike skjulte politimetoder brukes mer enn før, har det vært lite forskning på metodene.

I en bok fra 2014 skriver professor Paul Larsson fra Politihøgskolen at skjulte politimetoder som mobilovervåking, informantbruk og infiltrasjon brukes stadig mer.

- Offentligheten mangler tilsyn med bruken av disse metodene. Grunnen er at det skal være hemmelig. Politiets hemmelighold om metoder og mangel på innsyn, er udemokratisk, sa han til forskning.no i 2014.

Spaning i bil og på sykkel

Spaning brukes for å identifisere og observere personer som er mistenkt for å ha gjort eller for å planlegge en straffbar handling.

Fra krimserier på TV, kjenner vi til at spaning kan foregå fra en fast spaningspost eller fra en bil. Men spaning kan også skje til fots, på sykkel eller ved bruk av offentlig transport. Og digitalt.

Det er viktig at verken de som blir spanet på eller andre blir klar over politiets spaningsvirksomhet. Det meste foregår i ikke-uniformerte biler.

- De såkalte etterretterne jeg har intervjuet, driver hovedsakelig spaning i bil og til fots. I tillegg gjør de registersøk og etterforsker lovbrudd.

Det meste av spaningen på mobile vinningskriminelle foregår i bil.

- Jeg hadde stort utbytte av å bli med på spaning i bil. Det er lettere å åpne seg når man ikke ser på hverandre. Og samtalene i bil glir lettere fordi de får et mindre formelt preg, forteller hun.

Læres ute i felt

Det er begrenset formalisert utdanning i denne delen av politivirksomheten.

- Spaningsblikket læres i stor grad ute i felt, gjennom jobbsosialisering. Metoden bygger på såkalt taus kunnskap, forteller hun.

Dahl valgte å fokusere på det hun kaller «spaningsblikket», og undersøkte hvordan dette blikket formes og utvikles.

Norsk politi påvirkes nå av utrullingen av nærpolitireformen og innføringen av etterretningsdoktrinen, påpeker hun.

Disse endringene bidrar til mer styring av de uniformerte politipatruljenes arbeid. Som hvor de skal kjøre og hva de skal samle etterretningsinformasjon om.

Det betyr at politiblikket vil bli mer styrt til å se etter forhåndsdefinert informasjon.

- Det er grunn til å spørre om dagens politiblikk er i endring, til å inkludere flere momenter av spaningsblikket, mener Dahl.

Politiblikket gir overblikk

Men først, hva betyr egentlig «politiblikket»?

Uttrykket ble lansert av politiforsker Liv Finstad i år 2000. Uttrykket beskriver at politiet leser omgivelsene på en mer mistenksom måte enn mannen i gata.

Politiblikket har overblikk og zoomer seg eventuelt inn på noe bestemt.

Det er et analytisk sorteringsblikk. Blikket skal sile og klassifisere, og er rettet mot avvikende situasjoner og oppførsel.

Blikket søker etter personer som gjør noe uventet, eller som skiller seg ut i det miljøet hun er i. Og det ligger til grunn for hvem som blir stoppet og kontrollert.

Ifølge informantene er politiblikket «å se hva som skiller seg ut i et miljø uten at man nødvendigvis vet helt hvordan eller hvorfor».

«Politiblikket, det (…) er å kunne skille ut hvem som er kjeltring og hvem som er normale», som en informant sier.

Dette politiblikket er noe man bygger opp over tid, ifølge en informant.

«Man kommer i masse ulike situasjoner og etter hvert blir det på en måte at du gjenkjenner situasjoner og personer. Man skaper seg ulike stereotypier i politiet».

Slik skiller spaningsblikket seg fra politiblikket

Spaningsblikket er mer fokusert. Det aktiveres når politiet har en person eller en sak de skal innhente relevant informasjon om.

Dahl har funnet hovedtrekk for hva som skiller spanerblikket fra det vanlige politiblikket.

- Politiblikket er et synlig, søkende overblikk. Hvis politiblikket ser kriminalitet, griper polititjenestepersonene inn.

Spaningsblikket derimot, er et fokusert blikk som er justert inn på noe forhåndsdefinert. Det er spaningsobjektet som er i fokus, eller den saken man skal innhente relevant informasjon om.

Politiet bruker blikket til å se, lese, følge og gi mening til de personene de observerer.

Hvis spanere observerer annen uorden og kriminalitet, må de som regel se gjennom fingrene med det, eller tilkalle andre for å gripe inn.

For spaningsblikket skal være usynlig.

Må droppe stirrekonkurranser

En forutsetning for å ha et godt spaningsblikk er at man klarer å skru av politiblikket, ifølge politifolkene som ble intervjuet i studien.

- Mens folk flest ser raskt på hverandre og trekker blikket tilbake, gir flere av mine informanter uttrykk for at de gjerne stirrer folk i øynene for å observere reaksjonen de får.

Vanlige politifolk har slik sett en tendens til å bryte normene for det Goffman kaller høflig uoppmerksomhet, forklarer Dahl.

Vanlige politifolk kan bruke blikket for å kommunisere: «Jeg ser deg, ikke gjør det», når de treffer folk på gaten som er i ferd med å gjøre noe de ikke burde.

- Når politiet og kriminelle møtes på gaten, har de visstnok ofte «stirrekonkurranser», forteller hun.

Det er fordi kriminelle svarer med samme mynt, og prøver å si: Jeg ser deg, og jeg gir blaffen.

Men spanere bør ikke bli lagt merke til.

Å la være å bruke et korrigerende og disiplinerende blikk, er noe av det vanskeligste med jobben som spaner, ifølge politifolkene Dahl har intervjuet.

Analytisk og god til å tolke

Spanere setter som regel i gang etter at en del etterretning er gjort.

- Spaningsblikket er innstilt på en forhåndsdefinert mistenkt, for å finne ut hva personen foretar seg.

Riktignok har spanerblikket det til felles med politiblikket at det må være aktivt, årvåkent, nysgjerrig og fokusert.

- Gode analytiske evner er også viktig, understreker Dahl.

I tillegg må spanere være gode på å innhente sanseinntrykk og tolke samt sortere dem riktig, for å skille viktig fra uviktig informasjon.

Spaningsblikket må fremfor alt være fokusert. Dahl viser følgende eksempel på evne til fokus:

«Jeg sitter sammen med Janne i spaningsbilen. Vi venter på at objektet skal gå ut av en boligblokk slik at vi kan se hvilken oppgang han bor i. (…) oppstår det en hendelse borti gata. For meg ser det ut som om det er noe kjøp og salg av narkotika. Plutselig løper en av personene fra stedet, mens to andre løper etter. Janne ser fortsatt rett frem mot boligblokka. Så du det, spør jeg. Selvsagt, svarer Janne.»

Viktig å ikke bli avslørt

Spanerne forteller at de kriminelle som de overvåker, tar forhåndsregler hvis de føler seg spanet på.

De kan kjøre en ekstra runde i rundkjøringen for å forsøke å riste av seg potensielle spanere.

I et tilfelle hadde forskeren og spaneren fulgt etter en bil med en mistenkt i flere timer. Fra forskerens notat kan vi lese:

«Spaneren forteller meg om de ulike stoppene: nå er han hos venner, nå er han hos en dealer. Så virker det som om objektet setter kursen hjem. Vi følger etter. Objektet kjører en ekstra runde i rundkjøringen. Vi må fortsette rett frem, ellers blir vi brent, altså avslørt. Spaneren sier: «Faen, nå vet han at vi følger etter».»

Viktig å unngå tunnelsyn

Spanere streber etter å fange en gyldig representasjon av virkeligheten. Spanere som observerer noe, vil tolke hva de ser.

Spanerens forkunnskaper og forventninger vil påvirke tolkninger og hvordan de settes i sammenheng, har andre forskere påpekt.

En erfaren spaner kan være mer forutinntatt, og bli preget av sin egen subjektive oppfatning. En observasjon, eller tolkning av en observasjon kan påvirke om det tas ut tiltale eller ikke.

Dermed kan spaningsblikket ha konsekvenser for borgernes rettssikkerhet.

- Derfor er det viktig for spanere å være bevisst sin forutinntatthet for å hindre tunnelssyn, mener Dahl.

Uregulert arbeidsmetode

Selv om metoden brukes mer enn før, er spaning altså en uregulert og lite formalisert arbeidsmetode.

- Dette gir den enkelte polititjenesteperson et større handlingsrom og åpner for større grad av skjønnsutøvelse, sier Dahl.

Og det har vært lite innsyn i denne arbeidsmetoden.

- Ved å få mer bevissthet om spaningsblikket, kan det bidra til at handlingsrommet forvaltes på hensiktsmessig måte, mener hun.

Å løfte frem denne tause kunnskapen er viktig for å utvikle profesjonen.

- Det er et bidrag til å gjøre spaningsopplæring og utføring av spaning mer profesjonelt.

Referanse:

J. Y. Dahl: Spaningsblikket - en utforskning av politispaneres lesning av omgivelsene. Tidsskrift for samfunnsforskning nr 3, 2019.

Powered by Labrador CMS