De åtte eliteforskerne er så å si dyrket fram i laboratoriene, der de frembringer kunnskap som kan vise seg å bli betydningsfull innenfor medisin og biomedisin. Satsingens styreleder, professor Rolf Seljelid ved Insitutt for medisinsk biologi, Universitetet i Tromsø, uttrykker det slik: - Vi har høye mål. Hvis vi får nødvendig støtte, skal minst én av forskerne være i nobelprisklasse i løpet av ti år.

De tre første forskerne i programmet - Stefan Krauss, Helga Refsum og Harald Stenmark - ble presentert i Forskning nr. 1/98. Her gir vi et glimt av hva de fem nye kandidatene arbeider med.

Epilepsi og sinnssykdom

Hvis Niels Christian Danbolt lykkes, kan arbeidet hans føre til at vi bedre forstår mekanismene ved alvorlige sykdommer som epilepsi og sinnssykdommer. Han forsker på hjernens funksjoner, konsentrert om hva som foregår i kontakten mellom hjernecellene og andre celler i kroppen. Her spiller stoffet glutamat en viktig rolle, en substans som overfører impulser mellom cellene. Mengden glutamat påvirker hvordan hjernen fungerer.

Danbolts mål er å finne ut mer om de mekanismene som fjerner glutamat, og hvilke roller disse mekanismene spiller for normal utvikling av nervesystemet, dets funksjon og hva som skjer ved sykdom. Kanskje kan Danbolts oppdagelser brukes til å utnytte nye, skreddersydde medisiner.

Mot kreft

Terje Johansen studerer en type proteinmolekyler i cellene som kalles protein kinaser. De regulerer forskjellige signalveier i cellene som kan ha betydning for utvikling av f.eks. kreftsykdommer. Han studerer i tillegg en type proteiner som kalles transkripsjonsfaktorer. De har en «sjefsrolle» ved å «slå av og på» bestemte gener. Johansens arbeid er grunnforskning helt i fronten blant dem som vil forstå hvordan kroppen og cellene fungerer. Hans mål er å bidra til økt forståelse for forhold som er avgjørende for celledeling.

- Det vi driver med, gjør vi i en blanding av konkurranse og samarbeid med en rekke andre forskningsgrupper verden over. Det er snakk om et internasjonalt «forskningssamfunn» som er i kontinuerlig og stadig raskere utvikling. Denne forskningen gir hele tiden resultater, faktisk er mye av problemet nå å skaffe seg oversikt og tolke riktig alle resultatene som produseres, forteller han.

Skader på arvestoffet

Arne Klungland forsker på vedlikehold av arvestoffet i cellene - DNA - og hvilke mekanismer som er nødvendige for å unngå at skader på DNA medfører varige endringer - mutasjoner - i den genetiske koden. Arvestoffet utsettes for skader som følge av stråling og kjemiske og fysiske påvirkninger. Skader i arvestoffet er vanskelig å studere hos levende mennesker, og derfor benytter Klungland mikroorgansimer, forsøksdyr og humane cellekulturer. Arbeidet gir anledning til å kunne påvise skader og reparasjonsmekanismer som forårsaker syndromer og disposisjoner for aldringsrelaterte sykdommer, deriblant kreft.

Klungland ønsker å finne ut hvorvidt gener som reparerer skader på arvestoffet, beskytter mot mutasjoner og kreft, og hvilke endringer i DNA som kan medføre kliniske tilstander hos mennesker. Han har allerede vist at defekter innen reparasjon av oksidative DNA-skader kan være avgjørende for hvor alvorlig rammet pasienter med det alvorlige syndromet Xeroderma Pigmentosum er.

Mannens hormoner

Fahri Saatcioglu prøver å ta rede på hvordan hormoner regulerer genuttrykket, dvs. hvordan aktivering av en celles «arbeidstegninger» nedfelt i arvematerialet blir styrt av hormonene. Dette er viktig både i sunnhet og sykdom, f.eks. styrer mannlige kjønnshormoner prostata og dermed veksten av prostatakreft, som i tidlige faser kan behandles med antihormoner, men senere er upåvirkelig.

For å kunne forstå denne utviklingen i sykdomsforløpet og kanskje forbedre behandlingen, er det avgjørende å kartlegge molekylære forhold. Også andre hormonvirkninger studeres, f.eks. skjoldkjertelhormonet, som regulerer stoffskiftet og har kraftige virkninger på hjertets funksjon. Målet for studiene er å bedre forståelsen av mekanismene som kontrollerer mannlige kjønnshormoner, androgener og tyroidhormoner, både i normal fysiologi og i sykdomstilfeller.

Aidsmedisin

Studier av hvordan cellene i kroppen er gjenstand for signaler og ytre påvirkninger opptar Kjetil Taskén. Disse påvirkningene uttrykkes gjennom kjemiske signaler inni cellene. Taskén studerer hvordan disse kompliserte signalveiene er organisert, og har funnet en helt ny signalvei som hemmer immunsystemet og hindrer celledeling i hvite blodlegemer. Sammen med medarbeidere har han vist at signalveien er altfor kraftig oppskrudd hos HIV-infiserte pasienter, og at det bidrar til svikt i deres immunsystem. Ved hjelp av et lite molekyl kan denne svikten minskes eller oppheves i cellekultur.

Taskén prøver nå å finne varianter av molekylet som er mer egnet som legemiddel, og det er innmeldt fem patentsøknader. Forskningsgruppen under ledelse av Taskén tar mål av seg til å forstå mekanismer som gjør at en signalvei «snakker med» og veves sammen med andre signaler cellen mottar. Hensikten er å avsløre hvordan dette samlivet foregår på molekylnivå.

- Toppforskningsprogrammet er en fantastisk flott ordning som kommer til å ha stor betydning for meg og forskningsgruppens videre fremdrift. Bevilgningen gir fleksibilitet til å bruke midlene på det som til enhver tid reduserer hastigheten for utviklingen av prosjektene, f.eks. til å opprette stillinger på kort varsel, slik at vi kan fange opp og rekruttere dyktige personer, sier Taskén.