En 360 meter høy ås utenfor småbyen Visoko, 30 km nordvest for Sarajevo har en form som sett fra spesielle vinkler kan minne om en kjempestor pyramide. Dette har satt igang en pyramidefeber med politiske og økonomiske overtoner.

Entreprenøren og forretningsmannen Semir Osmanagic gikk i 2005 ut med nyheten om at denne åsen virkelig er en pyramide, restene etter en 12 000 år gammel, ukjent «supersivilisasjon».

Osmanagic startet utgravninger, og i juli i år mottok han i underkant av en million kroner fra den bosniske regjeringen for å fortsette arbeidet. Dette er en betydelig bevilgning i et land der arkeologien nærmest har ligget død siden borgerkrigen på 1990-tallet.

Solpyramiden

Dette er antagelig først og fremst mulig fordi Osmanagic gir bosnierne noe de liker. Han startet med å gi åsen utenfor Visoko det klingende navnet «Solpyramiden». Deretter fant han at mindre, nærliggende åser nok egentlig var «Månepyramiden» og «Dragepyramiden», deler av et større pyramidekompleks.

Tanken og navnene fenget, og når pyramide-manien herjer, hjelper det lite at arkeologene sier “Det er bare åser”.

Tidlige utgravninger avslørte steinblokker og tunellsystemer i åssiden.

- Det er ikke overraskende at de finner rester etter menneskelig aktivitet her, det har tross alt bodd folk i området i tusenvis av år, sa en av hensyn til sin fremtidige karriere, anonym arkeolog til Science for et år siden.

Det viktige spørsmålet er således hva det er de finner.

Geologisk forklaring

Åsens pyramideform og de regelmessig formede steinblokkene har sin forklaring i at den for sju millioner år siden dannet bunnen av en innsjø, sier geologer. Senere har geologiske krefter løftet den sedimenterte bunnen opp til det som i dag fremstår som en noe uvanlig åsrygg.

På samme vis antar arkeologer at tunellene er gamle gruveganger og murer som senere utgravninger har brakt fram i lyset minner mistenkelig om konstruksjoner fra middelalderen, sier de.

Dette gjør imidlertid ikke inntrykk på Osmanagic og hans folk, som også kan slå i bordet med skjelletter og steiner med inskripsjoner.

Store verdier kan bli ødelagt

Arkeologene frykter at dette kan være restene etter et nekropolis de har lett etter lenge, og/eller restene av en forsvunnet by som omtales i Byzantiske tekster. Store verdier kan altså være i ferd med å gå tapt, ved at amatører nå graver ut området.

- Etterat Osmanagic er ferdig med Visoko, risikerer vi at alt er ødelagt. Det virkelige arkeologiske materialet er det som befinner seg mellom overflaten og grunnfjellet. For en mann som leter etter pyramider, er dette derimot bare møkk som må fjernes, sier en annen arkeolog til Science, Enver Imamovic ved Universitetet i Sarajevo.

- Dette er som om jeg, en arkeolog, ble satt til å utføre operasjoner på et sykehus.

Bevilgninger fra staten

Men arkeologene får kanskje aldri vite hva som går tapt. Slik saken har utviklet seg, har kritikere vanskelig for å få tilgang til utgravningene. Det har gått politikk i saken.

Osmanagic sikret seg tidlig støtte fra regjeringen, i 2006 representert ved statsminister Nedzad Brankovic og daværende kulturminister Ivica Saric. Den nye kulturministeren, Gavrilo Grahovac gikk i juni i år inn for å stoppe støtten til Osmanagics prosjekt, men ble overprøvet av statsministeren, som i juli altså bevilget i underkant av en million til fortsatt arbeid.

Politikk og patriotisme

Pyramidejakten har nemlig fått patriotiske overtoner. Å benekte at det under istiden eksisterte en supersivilisasjon på Bosnisk jord, blir av enkelte ansett som en «ubosnisk» handling.

Her ringer det bjeller fra langt tilbake i tid.

Osmanagic får støtte fordi han forteller folk det de helst vil høre, nemlig at deres nasjon har en stolt fortid - i dette tilfelle intet mindre en enn supersivilisasjon fra istiden, en sivilisasjon som hvis den virkelig hadde eksistert, ville fått Egypt, Rom, Azterkerriket - alt annet - til å blekne.

Samme behov for en stolt fortid, har fått folk til beleilig å lukke øyene flere ganger opp gjennom historien.

Falsk fortid

For eksempel forfalsket waliseren Iolo Morganwg sent 1700-tall og tidlig 1800-tall dikt og historisk materiel, så som lover, tradisjoner og legender - nettopp for å styrke walisisk nasjonal- og identitetsfølelse.

Forfalskningen ble ikke avslørt før i 1926, og haddde da forlengst hatt sin ønskede virkning. Det var Morganwg som i sin tid først luftet tanken om et eget walisisk universitet og initierte studier av walisiske dialekter.

Som sydd over samme lest, frembrakte tsjekkeren Václav Hamka tidlig på 1800-tallet hittil ukjente skrifter som bygget opp under tsjekkernes nasjonalfølelse.

Og da svindelen ble avslørt, førte dette til opptøyer - ikke fordi folk følte seg snytt, men fordi de holdt med Hamka.

Noen få år senere kunne den bretonske baron de Villemarque presentere det til da “glemte” folkeepos “Baraz Breiz”. Flere av vår tids “tradisjonelle bretonske folkesanger” stammer egentlig fra baronens hånd.

Ossiankvadet

Den mest kjente forfalskningen innen denne skolen er vel den til den skotske teologen og poeten James Macpherson, som i 1760 kunne presentere gammelskotske epos i “nyoppdaget” utgave: “Ossiankvadet”. Her rotet han til skotsk historie, rappet irenes helt Finn og omdøpte ham til sin Fingal, rev han opp fra sin mytiske fortid og plasserte ham sammen med romere og vikinger - og skapte en hardt tiltrengt følelse av skotsk nasjonal identitet.

Kvadet vakte stor oppsikt. Goethe og Schiller var var henrykte (Goethe siterer til og med fra Ossian i sin “Die Leiden des jungen Werthers”).

Det var en del folk som i sin tid også lot seg henrykke over Hitlers og særlig Himmlers jakt på Det tyske folks stolte, ariske opphav.

Himmler opprettet forskingsinstituttet Ahnenerbe, der man diktet opp opprinnelsesmyter fra Himalaya. Fysiske antropologer og andre supplerte med forestillinger om hvordan man med enkle midler kunne måle hvem som hadde og hvem som ikke hadde den rette ariske bakgrunn.

Flyvende farao

Den såkalte “Afrosentrismen” er et åpenbart eksempel fra vår egen tid. Dens mål synes å være å få fram at mye av det vi betrakter som europeisk kultur, egentlig hadde sitt opphav i Afrika.

Aristoteles stjal for eksempel sine ideer fra egypterne, han rappa dem i Biblioteket i Aleksandria (som ble grunnlagt flere år etterat Aristoteles døde, men slikt er jo bare detaljer…).

Skoleverket The African-American Baseline Essays, som ble distribuert på skoler i mange amerikanske storbyer på 1990-tallet, kunne i samme ånd fortelle elevene at de gamle egypterne egentlig var svarte, at de oppfant flyet, utviklet evousjonsteorien, newtonsk fysikk, astronomi og vitenskapelig metode - samt at de briljerte med paranormale ferdigheter som levitasjon, klarsyn, psykokinese og prekognisjon.

Det hele for å gi svarte elever større selvtillit.

Mer von Däniken enn Macpherson

I motsetning til i tilfelle over, er det ikke grunnlag for å beskylde den bosniske forretningsmannen Semir Osmanagic for å ha forfalsket noe - kanskje bortsett fra begrepet “arkeologi”. Slik sett likner han kanskje mer på von Däniken enn Macpherson.

Det han driver med er likevel ikke uproblematisk.

La oss si at det virkelig befinner seg en gigantisk pyramide fra istiden under torva i Visoko - det har skjedd utrolig ting før! - uansett, skulle Osmanagic og regjeringen fulgt vitenskapelig metoder, aliert seg med ekte fagfolk og ikke risikert å ødelegge verdifullt arkeologisk materiale.

Men la oss forestille oss det langt mer sannsynlige scenariet - at pyramideentusiastene lar seg forføre, at de lurer seg selv og andre trill rundt.

Det vi ser i Bosnia er da egentlig samme fenomen som jeg skisserte fra Wales, Tsjekkia, Bretagne, Skottland, Tyskland og USA. Og det har skjedd mange andre steder i verden også: En nasjon eller en befolkningsgruppe trenger selvfølelse, og enkelte er villige til å strekke seg langt for å gi dem den.

Hvor ble det av fortiden?

Spørsmålet “Hva er galt med virkeligheten?” blir påtrengende, for å si det slik.

Eller for å sitere Harward-arkeologen Stephen Williams i et intervju jeg gjorde med ham tidlig på 1990-tallet:

- Disse menneskene stjeler fortiden vår.

Vi skal ikke se bort fra at folk i Bosnia-Hercegovina kan ha et behov for å føle seg stolte. Men, som jeg sa, hva er galt med virkeligheten?

Stolt historie

Det har levd mennesker i Bosnia-Hercegovina siden siste istid, antagelig lenger.

De første slaviske stammene ankom for rundt regnet 1500 år siden, før dem var det Illyrierne, som holdt fortet i hvert fall fra 1300 fkr, og innimellom var romerne på plass.

Går vi lenger tilbake i tid, finner vi byen Okoliste, sju kilometer unna “Solpyramiden”. Her er det funnet rester 7000 år gamle bosetninger fra Butumir-kulturen. Et sted mellom 200 og 300 hus utgjør den største bosetning fra yngre steinalder funnet i Europa.

Det ligger altså nok av spennende funn og ubesvare spørsmål og venter under torva - mer enn nok til å gi folk stolthet og nasjonalfølelse. Så hvorfor i all verden satser regjeringen heller pengene sine på et Indiana Jones-aktig prosjekt som “Solpyramiden”?

Jeg har ikke noe problem med å se at for en amatør, står Indiana fram som så mye kulere enn en knirkete gammel arkeolog. Og politikere er vitenskapelige amatører - i ordets negative betydning.

Her kunne vi gått nok en runde med problemet politisk styrt forskning, et tema vi har besøkt i klimadebatten diverse ganger opp gjennom årene. Vi runder i stedet av med én ting Osmanagic og Tunstad antagelig er skjønt enige om: Solpyramiden kommer til å være “Solpyramiden” til evig tid. Uansett hvor mye arkeologene protesterer.

Sammen med nedtråkket britisk korn og lyspærer fra oldtiden, flyplassen på Nazca-linjene og Noas fossilerte Ark på Ararats berg - samt det faktum at det knapt finnes en nasjon i Den gamle verden som ikke egentlig oppdaget Amerika, vil “Solpyramiden”, “Månepyramiden” og “Dragepyramiden” for all fremtid stå der som bevis på at forstokkede arkeologer ikke verken vil eller kan se sannheten i øynene.

Hva er egentlig galt med virkeligheten?