The first principle is that you must not fool yourself—and you are the easiest person to fool. So you have to be very careful about that. After you’ve not fooled yourself, it’s easy not to fool other scientists. You just have to be honest in a conventional way after that. -Richard Feynman

Det er knapt noen overraskelse. Pseudovitenskap innebærer per definisjon å fremme tvilsomme teorier, forskningsresultat og ofte tvilsomme metoder. Ingen forskere er for slikt.

Derimot er de meget ofte revnende likegyldig til det, så lenge ingen tråkker i deres egne bed. For det gjør vel ingenting om folk tror på mye rart?

Det gjør kanskje ikke det? Jeg er litt usikker.

For eksempel er jeg glad for at ikke ledende politikere tror alles energibehov kan løses med kald fusjon eller “nullpunktsenergi”. Derimot trekker jeg lett på skuldrene av at det finnes subkulturer som tror det samme.

Det er tross alt vanskelig å gjøre noe med hva folk tror.

På den annen side: Det er ikke like lett å avfinne seg med at statslederen i ett av de land som er hardest rammet av HIV/AIDS følger marginale miljøer som avviser “virusteorien” om AIDS.

Det er blitt meg fortalt at det ikke alle usannheter er like spiselige. Som antydet med AIDSeksempelet tror jeg også det som ofte kalles pseudovitenskap er en etisk utfordring.

Det er imidlertid ikke nødvendig å gjøre det helt så enkelt for seg selv. Jeg kan se minst to måter vi kan angripe spørsmålet om “pseudovitenskap” og etikk på.

Stempling

For det første: Det å stemple et sett med prosedyrer, en gruppe, eller en type teori som pseudovitenskap er en sosial dom, en kraftig form for maktbruk som utdefinerer noen fra reell forskning. Slikt kan legge et felt øde, skape problemer for den frie søken etter sannhet og ødelegge karrierer. Det er derfor åpenbart at man må være forsiktig med å bruke slike stempel.

Problemet blir ikke mindre av at det ikke finnes noen klar definisjon av vitenskap som engang de beste eksempler på “pseudovitenskap” faller utenom. Det omvendte er også sant.

Dermed står vi tilsynelatende igjen med et begrep som ikke er noe annet eller mer enn en utestengelsesmekanisme.

Så langt følger jeg kritikerne: “Pseudovitenskap” er ikke noe godt begrep, og man skal være forsiktig.

På den annen side klarer vi oss slett ikke uten merkelapper eller mekanismer for utelukkelse. Alle andre sosio-retoriske grupperinger (“diskursfellesskap”) har slike teknikker. Det er gode grunner til dét. Vi må trekke grenser for hva som får lov til å gjelde, om vi nå spiller sjakk eller diskuterer klimateori. Det finnes eksempler på tankerekker, argumenter og praksiser fra religiøs diskurs som ikke nødvendigvis passer i vitenskap.

Cargo-cult Science

Det er bare ikke alltid så lett å identifisere hva som er utillatelig eller forbilledlig innen vitenskap generelt. Som regel ser vi det best ved å bruke eksempler som prototyper. Richard Feynman (1974,) grep fatt i dette da han skapte begrepet “cargo-cult science”. Begrepet peker på hans forståelse av nye religionsdannelser i Stillehavsregionen. Under 2. verdenskrig landet amerikanerne med varer (cargo). Etter krigen forsvant amerikanere, fly og varer. Og selv om man bygget “flyplasser” og satte ut “mannskap” og “landingslys” hjalp det ikke. De kom ikke tilbake.

Slik forholder det seg også med “cargo-cult science”, mente Feynman: De har kopiert noen ytre former, men mangler all forståelse for det essensielle innhold. Feynman mente at det spesielt var den integritet som skal til for å unngå (selv-)bedrag som ofte mangler, hvilket bringer oss over i den andre måten å gripe spørsmålet om “pseudovitenskap” og etikk på.

Dersom vi tar en kikk på de ting som ofte blir kalt for pseudovitenskap, varierer det fra noenlunde aksepterte til marginale vitenskapsdisipliner på den ene side (psykoanalyse, parapsykologi), til forlengst forkastede og folkelige disipliner, teorier og praksiser på den andre (astrologi, homøopati, ønskekvister). (Se f.eks. Shermer 2002.) Det man ønsker å utelukke er altså de som konsekvent har vist seg å følge ubrukelige prosedyrer, produserer teorier som ikke holder stikk og holder fast på konklusjoner lenge etter at de er falsifisert. Slik vil de stride mot vitenskapens ethos (i noe høyere grad enn oss som klamrer oss fast til et “utdatert paradigme”).

Det å konsekvent unnlate å la sine hypoteser utfordres eller falsifiseres er én side ved det etisk problematiske ved “pseudovitenskap”. Men det kan iblant medføre andre og større problemer.

Jeg kjenner det best fra temaet for mitt doktorgradsprosjekt: satanismepanikken.

Satanismepanikken

På begynnelsen av 1990-tallet arbeidet jeg med den moderne heksebevegelsens ideologi. Samtidig begynte media å interessere seg for “det okkulte”, med sensasjonelle påstander om at satanister i skjul bedrev hjernevask, tortur, bestialske orgier og ritualmord i stor skala (f.eks. Dyrendal 2000).

Påstandene inneholdt velkjente moment fra heksejaktenes tidsalder. I likhet med den paranoide forestillingen om “nattheksen” (Ankarloo & Henningsen 1987) var medias fortellinger om en indre, konspiratorisk fiende av samfunnet som snur all moral på hodet.

Men media hadde også støtte fra “eksperter”. Ettersom jeg gikk noe nærmere inn på fortellingene, hørte foredrag og leste litteraturen, fant jeg ut at for dem var “mine” hekser del av denne satanistiske sammensvergelsen. “Ekspertene” visste med andre ord minimalt om nye religioner generelt. Det gjaldt også satanisme, viste det seg. Alt fra predikanter til velkjente forskere gikk god for de merkeligste påstander.

Litteraturen var også gjennomsyret av moral og politikk: man skulle tro fordi det ville være umoralsk og ville støtte usympatiske krefter å tvile. Påstandene om satanistisk rituelt misbruk (SRA) gikk direkte inn i diskusjoner om seksuelt misbruk av barn, om kvinnemishandling, om patriarkalsk dominans, om samfunnets ofre, og om sosial og mental fortrengning av problemer.

En rekke autoriserte ofre og deres forkjempere ville lide om SRA-påstandene ble avvist. Men det var omvendt like tydelig at dersom påstandene var feilaktige, så var det allerede en rekke mennesker, både “ofre” og påståtte overgripere som allerede hadde fått unødvendige problemer. Hele samfunn hadde blitt splittet, uskyldige fengslet, og enorme summer ble brukt på etterforskning, rettssaker, skadeserstatning og mer til.

Det viste seg at det siste var tilfelle (se f.eks. LaFontaine 1998; Victor 1993). Forskningens konsensus har blitt at det hele var en moralpanikk.

Den angivelige kunnskap som legitimerte de panikkartede handlingene kom ofte fra vitenskapelig hold. Derimot unndro de aktive pådrivere av teoriene seg gjerne kritisk etterprøving. I sin kamp for de verdier og sannheter de mente å stå for, dro de seg inn i pseudovitenskapelige strategier, der hvert datum ble tolket til beste for teorien, uansett.

Når det angivelige offer for et alvorlig overgrep ikke husket noe slikt, ble det sagt å være spesielt alvorlig: Det var nemlig vanlig for de spesielt utsatte å umiddelbart fortrenge alt minne om hendelsen. Ulike former for “minnearbeid” ble benyttet i konstruksjon av minner som “måtte” være sanne. Barn som ikke fortalte om overgrep ble styrt gjennom tvang og belønninger til å fortelle om dem. Påståtte drap og nedgravede lik som ikke lot seg finne ble sagt å vise hvor omfattende og effektiv konspirasjonen var.

Satanismepanikken var basert på en kjede av tvilsomme teorier om alt fra religion, historie og samfunnsliv til menneskets psyke. Hysteriet ble bragt videre inn i rettssalen og til media, slik at det var dårlig rom for tvil og kritisk granskning. Det fikk tildels ødeleggende konsekvenser.

Har så et slikt eksempel på pseudovitenskap og moralpanikk noen videre overføringsverdi? Er “pseudovitenskap” så skadelig at det kan være etisk betenkelig å ikke gjøre noe med det?

Det er mer tvilsomt. Man kan anføre andre eksempler som nok er problematiske, om enn på forskjellig vis.

Jordstråling

Jordstråling er et tilsynelatende godt eksempel på en uskadelig forestilling. Forestillingen er basert på tildels direkte gale teorier om geologi, vann og stråling. Strålene “påvises” helst ved hjelp av ønskekvist, som vanlig uten at kvistgjengere er enige om hvor strålene befinner seg.

Jordstrålene påstås å kunne føre til en rekke plager, men kan “avskjermes” ved hjelp av spesielle remedier. Dog kan ikke “skjermeren” i dobbeltblinde forsøk si om slik avskjerming er på eller av (f.eks. Manne 1992).

Det er med andre ord ingen rasjonell grunn til å tro at de postulerte strålene finnes.

Troen på slike stråler har imidlertid vært promotert av en del folk i byggebransjen. Forestillingen har også vært fremmet av ukritiske avisjournalister og i ukepressen, og har ført til at mennesker med diffuse plager har brukt både tid og penger på selvoppnevnte eksperter og deres produkter.

Én dame kunne fortelle at hun hadde brukt nærmere ti tusen kroner på et produkt som viste seg å være papp med påklistrede biter av metallisk tape. En annen fortalte at familien ble rådet til å rive huset. Man har antagelig en del eksempler på nocebo-effekt, altså at folk blir syke ved at de blir fortalt om farlig jordstråling i hjemmet. Som et potensielt ekstraproblem som ofte hjemsøker kvakksalveriet, kommer at man unnlater å finne reelle årsaker til plager, fordi man allerede har både en “diagnose” og en “behandling”.

Det er dermed ikke bare gøy og moro med jordstråling heller.

Det samme vil gjelde for langt de fleste paramedisinske og magiske terapier. Etter at mange homøopater gikk over til å tenke sin praksis som “komplementær”, har de mest problematiske sidene ved denne formen for terapi blitt færre. Andre heller fortsatt til den klassiske oppfatning at såkalt allopatisk (skole)medisin er en del av problemet (Heggland 2000: 100ff.). Det propaganderes for eksempel jevnlig mot vaksinasjon i Homøopatisk tidsskrift (se f.eks. Ukjent 2001 og Jakobsen 2002). Kampanjer mot vaksinasjon og ideologisk vaksinasjonsvegring har allerede medført nedgang i vaksinasjonsfrekvens med enkeltstående epidemier og svekket flokkbeskyttelse som konsekvens.

Eksempelet med homøopati reiser andre spørsmål. Homøopatien hviler på fire dogmatiske “grunnprinsipper” som alle mangler dekning. Det finnes etterhvert en anstendig mengde tildels kostbar forskning på noen av disse prinsippene, uten at man har kunnet konkludere med noen effekt. Det er da også som man kunne forvente, ettersom teorien bygger på et previtenskapelig, tildels magisk, tenkesett og tildels strider mot vel etablert kunnskap. Spørsmålet er så om det er riktig å prioritere midler til mer forskning på effekt av remedier eller “fortynningsteorien”?

Konklusjon?

Jeg tror vi kan konkludere med et forsiktig ja på at “pseudovitenskap” innebærer en etisk utfordring. Men er det nå så alvorlig? Er det ikke noe positivt å melde?

Joda. Mye av det som blir stemplet mer eller mindre med rette som pseudovitenskap har en prisverdig kritisk innstilling til etablert forskning. Det påpekes for eksempel at det finnes en del snusk, mye sløvhet og manglende interesse for upassende sammenhenger i etablert vitenskap også.

Det er uten tvil bra at man nekter å ta alt fra etablert hold for god fisk. Det er positivt å ikke la seg dupere av (andres) autoritet. Problemene oppstår, når verken selvkritikk, vilje til å lære, eller forkaste egne favoritthypoteser er tilstede. Det er uten tvil nok av det i etablerte miljøer. Problemet med tvilsomme påstander som blir undersøkt med dårlig egnede metoder griper langt videre enn de åpenbare “pseudovitenskaper”. Men ikke alle metoder er så åpenbart uegnede, som for eksempel måling av vitamininnhold i “holistiske” produktet ved hjelp av pendel.

Slike eksempler er like fullt nyttige, ikke minst for å vise hvordan vi lurer oss selv og andre til å tro på tynt grunnlag. I marginalt forskningsinteresserte “pseudovitenskaper” er det en utbredt praksis å kun rapportere eller ta hensyn til “passende” funn. Det er forståelig. Vi har alle en “confirmation bias”. Derfor må vi, uansett hvor veltrent vår selvkritikk har blitt, ta vare på våre kritikere. Jeg vil henlede oppmerksomheten nok engang på epigrafen: Det handler om å lære seg, i best mulig grad, om hvordan man skal unngå å lure seg selv. Først deretter handler det om alminnelig redelighet.

Feynman hadde ytterligere en kommentar om universitetssektoren som vi kanskje bør ta til oss:

[T]his long history of learning how to not fool ourselves—of having utter scientific integrity—is, I’m sorry to say, something that we haven’t specifically included in any particular course that I know of. We just hope you’ve caught on by osmosis.

Kombinasjonen av etikk og metodelære, deres felles relevans for hverandre, er ikke et alt for vanlig kurstema. De fleste fagmiljøer med respekt for seg selv har inkludert både metode og etikk som del av sin undervisning. Men kanskje kan det være nyttig å tenke nettopp bredt og bredere om kunnskapsproduksjon, redelighet og etikk i forskning. Jeg tror en fornuftig, kritisk bruk av de såkalte “pseudovitenskaper” som kurstema kan hjelpe oss til å tenke bedre og lære fornuftig av forskjellige fagtradisjoner.

Litteratur

Ankarloo, Bengt & Gustav Henningsen. 1987. Häxornas Europa 1400-1700. Lund: Institutt for Rättshistorisk forskning.

Dyrendal, Asbjørn. 2000. “Fanden er løs. En utviklingshistorisk fremstilling av “satanisme” som moderne ondskapsforestilling.” i Marburg Journal of Religion vol.5 no.1.) [12.9.2004]

Feynman, Richard. 1974. Cargo Cult Science. [8.9.2004]

Hansson, Sven Ove & Per Sandin. 2000. Høgskolans lågvattenmerken. Stockholm: Natur och kultur.

Heggland, Grethe Sogn. Piller og dråper for sjelen. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo.

Jakobsen, Reidun. Vaksine - trygt? i Homøopatisk tidsskrift nr.2 2002 . [12.9.2004]

LaFontaine, Jean S. 1998. Speak of the Devil. Cambridge: Cambridge University Press.

Laudan, Larry. 1996. Beyond Positivism and Relativism. Boulder, Co:Westview.

Manne, Rolf. 1992. Gud var ikke rørlegger. i Skepsis nr.3 1992, ss.36-41

Shermer, Michael (red.) 2002. The Skeptic Encyclopedia of Pseudoscience. Santa Barbara,Ca:ABC-Clio

Ukjent forfatter. Vitenskap for håp og helbredelse: Hvor står vi - og hvor går vi? i Homøopatisk tidsskrift nr. 4 2001. (Oversatt av Inger Garpestad.) [12.9.2004]

Victor, Jeffrey S. 1993. Satanic Panic. Chicago,Ill: Open Court.