På et dialogmøte med norske forskere i regi av Forskningsrådet (13.01.12) om framtidig norsk klimaforskning, la professor emeritus Jan-Erik Solheim fram en figur (se under) med forslag om at følgende underlige forskningsspørsmål skulle prioriteres: Hvorfor er det en antikorrelasjon mellom atmosfærisk CO2 og global temperatur?

Antikorrelasjon, eller negativ korrelasjon, betyr i dette tilfelle at når CO2 -nivået øker så skal global temperatur gå ned, eller omvendt. Om det hadde vært tilfelle ville det vært oppsiktsvekkende.

Spørsmålet er underlig fordi kurvene Solheim presenterer i figuren viser klart at både mengden CO2 i atmosfæren og global temperatur har økt i perioden 1960-2011. Altså at de er positivt korrelerte – stikk i strid med det Solheim hevder med sin spørsmålsstilling.

Hvorfor er det antikorreleasjon mellom atmosfærisk CO2 og global temperatur? Betyr det at det er noe annet som styrer klimaet?

Nå kan det hende at Solheim egentlig mente å spørre om hvorfor det er antikorrelasjon i deler av kurvene, for eksempel fra de siste ti årene slik den hellende rette grå linjen som er trukket gjennom temperaturdataene (blå farge) de siste ti årene indikerer.

Diskusjon med stråmenn

Fra dem som avviser at det er menneskeskapte klimaendringer eller at de har liten betydning som forklaring på den globale oppvarmingen, får vi ofte presentert påstanden om at den globale oppvarmingen har stoppet opp, eller til og med gått ned de siste årene, selv om CO2-økningen i atmosfæren fortsetter.

Dette skal visstnok motbevise at det er CO2 som er årsaken til oppvarmingen. Dette kalles «stråmann-argumentasjon», en pussig form for argumentasjon: man fabrikkerer en fiktiv «stråmann» og argumenterer mot den.

I dette tilfelle er «stråmannen» påstanden om det skal være tett sammenheng mellom atmosfærens CO2-økning og økning i temperaturen hele tiden. Men det er det ingen som har hevdet. Snarere tvert i mot.

Det kan ikke forventes at global temperatur skal øke kontinuerlig selv om CO2-økningen gjør det fordi det er flere andre faktorer enn CO2 som også påvirker klima og vær. For eksempel vulkanutbrudd som sender støvskyer ut i atmosfæren som hindrer solinnstrålingen, El Niño-fenomet i Stillehavet, eller endringer i solaktivitet.

Stabil eller nedadgående temperatur i perioder

Derfor er det flere perioder på opptil 8-10 år de siste 50 årene der den globale temperaturøkningen har stabilisert seg eller til og med gått noe ned (figuren under). Eller «antikorrelerer» om en vil. Antall perioder med «antikorrelasjon» vil være avhengig av lengden på perioden vi studerer.

Se for eksempel på temperaturkurven i figuren øverst  (blå graf) og tenk deg at du er i 1997. Ville det ikke da ha sett ut som om kurven hadde flatet ut eller kanskje til og med gått ned de siste ti årene (fra 1988)?

Ved å plukke ut en slik periode kan man lage et galt bilde av trenden – «cherry picking» kaller amerikanerne det når et bestemt resultat plukkes ut samtidig som en stor mengde andre resultater som viser noe annet ignoreres.

På grunn av «støyen» fra de naturlige variasjonene har Santer et al (2011) regnet ut at en må ha en tidsserie på minst 17 år for å kunne fastslå om CO2-signalet i global atmosfæretemperatur har endret seg.

Uansett er det en klar positiv korrelasjon mellom global atmosfæretemperatur og økningen av CO2 i atmosfæren de siste tiårene.