Fysisk aktivitet beskytter hjernen både hos eldre mus og mennesker. Nå tyder ny forskning på at treningseffekten kan overføres med blodet.
(Illustrasjonsfoto: Mary Swift / Shutterstock / NTB scanpix)
Gamle mus fikk treningseffekt – uten å trene
Når du er fysisk aktiv, skjer det noe i kroppen som beskytter hjernen. Denne positive effekten kan kanskje overføres til andre via stoffer blodet, antyder ny studie på mus.
Fysisk aktivitet er bra for hjernen. Mange studier, både på dyr og mennesker, har vist at trening kan motvirke demens og aldersrelaterte skader i hjernen. Vi vet derimot mindre om hvorfor dette skjer. Det vil forskere gjerne gjøre noe med.
For finner vi ut mer om mekanismene bak treningseffekten, kan vi kanskje utvikle nye metoder for å behandle og forebygge demens og kognitive problemer.
Og nå kommer altså en ny musestudie som kaster lys over saken.
Alana Horowitz fra University of California, San Francisco og kollegaene hennes viser at trening endrer nivåene av en hel masse stoffer i blodet. Og dersom disse stoffene overføres til en annen mus, vil denne musa også oppleve de positive effektene av trening.
Spreke, gamle mus
Det er kjent fra før at stoffer i blodet har innvirkning på hjernen. Tidligere studier har for eksempel vist at gamle mus som får blod fra unge mus, blir flinkere til å løse oppgaver.
Kunne noe lignende gjelde for treningseffekten?
Horowitz og co startet forsøket sitt med å la en gjeng voksne eller eldre mus få regelmessig trening i et løpehjul over en periode på sju uker. En annen gruppe mus levde sedate liv, uten mulighet til fysisk aktivitet.
Så isolerte forskerne blodplasma – altså den delen av blodet som ikke er røde blodceller – fra begge gruppene.
Neste skritt var å overføre dette blodplasmaet til eldre, utrente mus. De fikk jevnlige plasmaoverføringer i fire uker.
Ble flinkere til å lære og huske
Resultatene viste at den gode effekten av trening så ut til å bli overført til de utrente musene.
De aldrende dyra utviklet nye nerveceller i hjernen og ble flinkere til å lære og huske etter plasmaoverføringer fra fysisk aktive mus. Det samme skjedde ikke hos eldre mus som fikk plasma fra utrente mus.
Men hva var det i plasmaet som gjorde utslag?
Da Horowitz og kollegaene undersøkte plasmaet, oppdaget de at nivåene av 30 ulike stoffer var høyere i de fysisk aktive musene, sammenlignet med de sedate dyra. Mange av disse stoffene var knyttet til leveren.
GPLD1
Forskerne bestemte seg for å se nærmere på ett av stoffene, nemlig glycosylphosphatidylinositol-specific phospholipase D1, forkortet til GPLD1. Dette stoffet lages av leveren og finnes i høyere nivåer både hos mus og mennesker som er fysisk aktive.
Og høyere GPLD1-nivåer i blodet henger sammen med bedre hjernefunksjon hos eldre mus.
I et nytt eksperiment brukte Horowitz og kollegaene genteknologi til å få leveren til gamle, sedate dyr til å lage store mengder GPLD1. Da viste det seg at dette var nok til å gjenskape effekten av ukesvis med trening.
– Dette er et bemerkelsesverdig eksempel på kommunikasjon mellom lever og hjerne, som ingen, så vidt vi vet, ante eksisterte, sier Saul Villeda, en av forskerne bak studien, ifølge en pressemelding fra University of California.
– Det får meg til å lure på hva mer vi har oversett i nevrovitenskapen, fordi vi har ignorert den dramatiske effekten andre organer kan ha på hjernen, og omvendt.
Kan bli medisin
Alt i alt betyr resultatene at det kanskje kan være mulig å lage en medisin som erstatter trening, mener forskerne.
Det kan i så fall bli viktig behandling for eldre mennesker som av ulike grunner ikke har muligheten til å være tilstrekkelig fysisk aktive.
Men mye testing gjenstår, kommenterer forskerne Victor A. Ansere og Willard M. Freeman, som ikke har vært med på studien.
Kommer ikke inn i hjernen
For eksempel skjønner vi fortsatt ikke helt hvordan Gpld1 virker. Trolig kan stoffet ikke krysse den såkalte blod-hjerne-barrieren. Det kommer seg altså ikke inn i hjernen. Hvordan kan det da likevel påvirke den?
Kanskje gir Gpld1 andre effekter i kroppen, som igjen påvirker hjernen, spekulerer Horowitz og co.
En annen sak er at vi også trenger dypere innsikt i selve effekten av trening, skriver Ansere og Freeman.
Hvor ofte må vi trene og hvor intense må øktene være for å oppnå effekt? Og er virkningen umiddelbar, eller kun et gode du oppnår over lang tid med mye fysisk aktivitet?
Mer forskning på dette vil kunne skaffe oss forskningsbasert veiledning om hvordan vi best kan bruke fysisk aktivitet til å fremme hjernehelsa, skriver de.
Referanser:
A. M. Horowitz m. fl., Blood factors transfer beneficial effects of exercise on neurogenesis and cognition to the aged brain, Science, juli 2020. Sammendrag.
V. A. Ansere & W. M. Freeman, Exercising your mind, Science, juli 2020. Sammendrag.
