Det er vanskelig å vite hva man skal tro om frimurernes historie. Ikke minst fordi frimurernes motstandere og frimurerne selv nærmest har kappet om å overgå hverandre i fantasifulle påstander.

Det er heller ingen grunn til å tro at skredet av spekulative bøker om frimurerne vil stoppe opp nå som filmatiseringen av Da Vinci-koden kommer på kino. Dessuten mistenker mange at Dan Browns nye roman visstnok skal gjøre for frimurerne det Da Vinci-koden gjorde for Den katolske kirke.

Men heldigvis finnes det seriøse historikere som tar for seg frimureriet også.

Så hva kan vi egentlig vite om frimurerne?

Laugsvesen

Den dokumenterte delen av frimurerhistorien tar så smått til på 1400-tallet, og springer ut fra middelalderens laugsvesen.

Et laug var en slags blanding av en fagforening og et brorskap, der man gjerne tok godt vare på yrkeshemmeligheter.

En yrkesgruppe som hadde særlig bruk for laug var de såkalte “frie murerne”. Dette var de murerne som ikke lempet store steiner oppå hverandre, men derimot spesialiserte seg på kunstferdige utsmykninger. Flere steder fantes nemlig sterke begrensninger for hvor mye en slik “finmurer” kunne tjene, men etterspørselen etter flinke fagfolk var stor, og arbeidsgivere ville gjerne gå over lønnstakene. For at dette skulle bli mulig, måtte laugsbrødrene kunne holde kjeft.

Dette smarte opplegget er grunnlaget for det vi kjenner som frimureriet. Men frimureriet i moderne forstand dukker ikke opp før på 1600-tallet.

Mystiske innsikter?

I Skottland og England begynte mennesker som ikke selv var murere å gå inn i disse murerlaugene. Det skyldtes delvis en intellektuell motedille, men også en ekte interesse for den filosofien som ble formidlet blant de frie murerne. En del av tidens intellektuelle forestilte seg nemlig at murernes muntlige tradisjoner bar videre mystiske innsikter og religiøse sannheter som var veldig, veldig gamle.

Dette er et inntrykk murerne selv villig har bygget opp under, ved at enkelte frimurere har påberopt seg å være arvtagere etter tempelridderne.

Tempelridderne var en korsfarerorden som ble hardt forfulgt etter anklager om kjetteri. Moderne historikere regner dog med at kjetteranklagene var en unnskylding for å beslaglegge tempelriddernes rikdommer, og koblingen til frimurerne er det lite hold i.

Andre har spekulert i at frimurerne er arvtagere etter druidene, en påstand som nok har enda mindre med virkeligheten å gjøre.

Mote

På 1700-tallet var det på moten blant bemidlede og beleste herrer å være frimurer. Lister over frimurere er som å lese en “hvem er hvem” over kulturhistorien med Voltaire, Mozart og George Washington som tre av de mest kjente.

Med slike store navn i rekkene er det ikke rart at mange myter og misforståelser om frimurernes innflytelse har vokst fram. En av disse er påstanden om at USA nærmest er grunnlagt på frimurerisk grunn.

Dette er nok grovt overdrevet - selv om en god del av dem som undertegnet Uavhengighetserlæringen var frimurere, var det også en del frimurere som var lojale mot den engelske kongen.

En annen vanlig påstand er at frimurerlosjene var arnested for den franske revolusjonen, noe som nok også er en overdrivelse. Ja visst var det frimurere som var revolusjonære, men det var også mange som var mot revolusjonen. Og da revolusjonen utartet i blodbad og fraksjonskamp, sto det frimurere på begge sider.

Murer vs. murer

At frimurere sto mot frimurere er et mønster som har gjentatt seg gjennom historien. Dette er strengt tatt ikke merkeligere enn at andre kristne kjekler og kjemper seg i mellom, selv om de i teorien skulle ha samme religion.

Det finnes mange historier om mennesker som har sluppet unna straff ved å vise hemmelige frimurertegn som har blitt gjenkjent av murerbrødre (sågar ved fangenskap hos indianere?), men disse hører nok mer hjemme i mytenes verden.

Det har aldri manglet på skepsis mot frimurere. Det kan være enkelt å forstå. Frimurerne er organisert i lukkede losjer, og har ritualer som de har forsøkt å holde hemmelig. Selve grunnsteinen i frimurernes program, nemlig at de skal foredle menneskesjelen, kan virke vanskelig å akseptere i en moderne tid.

Jack the Ripper?

I nyere tid er det særlig den engelske forfatteren Stephen Knight som har vært sentral i å utbre skepsis mot frimurerne.

Stephen Knight fikk først offentlig oppmerksomhet gjennom en bok om den viktorianske seriemorderen Jack the Ripper. I boken spekulerte han i om det var frimurere som sto bak mordene. Men det var med boken The Brotherhood (1983) at Knight for alvor gikk ut mot frimurerne. Knight beskrev hemmelige nettverk, maktmisbruk og økonomisk samrøre.

Selv om Knights etterrettelighet er blitt trukket sterkt i tvil av historikere, hadde hans bøker en positiv bieffekt for frimurerne: De inspirerte britiske murere til å legge an en langt mer åpen profil enn de hadde hatt tidligere. Den samme åpenheten finner man hos dagens norske frimurere.

Primære kilder: Andrew Prescott, Jasper Ridley: The Freemasons