Hun mener kulokk kan redde forholdet vårt til naturen
Alizeé Piel ser på kulokk som mer enn en gammel skikk. I en tid med økologisk krise, mener hun tradisjonen viser hvordan vi kan få et bedre forhold til dyrene og planeten.
Forsker Alizeé Piel har selv bodd på setre rundt omkring i Norge. Hun har selv sett hvordan budeier tilpasser sangen til dyr, vær og landskap.(Foto: Marte Dæhlen / forskning.no)
Sauer, kuer og geiter skal sankes ned fra fjellet og ut av skogen. De skal tilbake til livet i fjøset etter en sommer i det fri.
På noen få setre rundt omkring i Norge lokker fremdeles budeier på dyra for å få dem med seg hjem.
Forsker Alizeé Piel har selv besøkt norske setre fra Valdres til Røros for å finne mer ut om kulokk.
– Jeg vil forstå forholdet mellom musikk og natur, sier Piel.
For det viser seg at kulokkens klang endrer seg i takt med været, dyra, skogen og fjellene.
Hva er kulokk?
Kulokk er en form for sang eller rop som blir brukt for å lokke dyrene hjem til seters om kvelden.
Det kalles også kulning, budeierop, kurop, ja til og med huldrelokk.
Vi vet ikke hvor lenge folk i Norge har holdt på med dette i Norge.
Men det er sannsynlig at det første kulokket ble ropt eller sunget samtidig med at folk startet husdyrhold, beitebruk og setring – også for 3000 til 4000 år siden. Den er en av våre eldste musikkformer, ifølge Store norske leksikon.
Og så finnes det folk som fremdeles holder på med det i dag. Til tross for at Norge har mistet omtrent 22.000 seterdrifter siden 1949, er det fremdeles 750 igjen, ifølge SSB.
Det finnes ingen offisiell statistikk over hvor mange budeier som fremdeles bruker kulokk aktivt.
Stae geiter og medgjørlige kuer
Ifølge Piel er hver eneste dyrelokk forskjellig. Kulokk er for eksempel veldig annerledes fra geitelokk.
Når du lokker på kua, er tonen ofte lys og melodien søt og myk.
– Det er fordi kuer er medgjørlige og veldig gode til å oppføre seg, sier Piel.
Geiter derimot, er heller stae, viljesterke og rampete.
– Her må du vise mer styrke og makt, sier Piel. Melodien og lokkene blir tilsvarende.
Været bestemmer lyden
Siden lyden må bære langt gjennom tett skog og over fjell, må budeiene synge sterkt.
Ifølge Store norske leksikon synger enkelte budeier med et ekstremt høyt toneleie, ofte opp mot 120 desibel, noe som tilsvarer et jetfly. Helt uten vibrato og med en skarp, nasal klang.
Noen kan synge så sterkt at lyden bærer opptil fem kilometer. Men dersom det regner, vil lyden stoppe tidligere.
Da må budeiene justere seg.
– Kvinnene tilpasser lyden og melodien de lager til været akkurat den dagen, forteller Piel.
– Hver melodi kan bety ulike ting, men det handler vanligvis om at dyrene må komme tilbake til gården, eller at de må gå til et annet beite, forteller Piel.
Noen ganger kan det være en sang om å skremme bort rovdyr som ulv og bjørn.
Andre ganger handler det om å kommunisere med setrene i nærheten.
Har selv bodd på setrene
Piel har selv bodd på setre og vært med på å gjete og lokke på husdyrflokker.
I Valdres, Tolga, Røros og i på steder i Telemark.
– Jeg satte veldig pris på å få være med på hverdagslivet deres hver dag, forteller Piel.
Da måtte hun tidlig opp, ta vare på dyrene og synge for dem.
Det kan virke som et fint sommerliv, men det er en tung jobb, påpeker hun.
Du må følge dyrene konstant, opp bakker, i skogen og på vidda. I tillegg lagde flere av setrene ost og andre meieriprodukter, som Piel var med på.
Annonse
Bildet er av budeiene Signe og Marie Kristine på Stamosetra i Einunndalen i Folldal kommune. Året er 1962.(Foto: Anno Musea i Nord-Østerdalen / Public domain)
Budeie i bygda Narjordet i Innlandet som steller dyra på sommerbeite.(Foto: Anno Musea i Nord-Østerdalen / Public domain)
– Når man er ferdig, er man kommet i veldig god form, sier hun.
Forholdet til dyrene
Piel har en filosofisk tilnærming til kulokk.
Hun mener vi må tenke nytt om måten vi lever sammen med dyr på.
– I dag lever vi i en økologisk krise, sier hun.
Vi mennesker må forstå oss selv som likeverdig dyrene, mener hun.
Piel ser på kulokk som en slags musikalsk prosess der dette kommer til uttrykk. Sangen handler om samspill, kommunikasjon og respekt for hverandre.
Dette kommer også frem i en ny svensk doktorgradsavhandling som ble publisert tidligere i år. Også her blir kulokk sett på noe som oppstår i et samspill mellom mennesker, dyr og landskapet rundt, der mennesker og dyr gjensidig tilpasser seg.
Avhengig av hverandre
– Før i tiden var dyr og mennesker avhengige av hverandre, sier Piel.
Hvis dyrene ble tatt av rovdyr eller budeiene ikke fikk lokket dem hjem igjen, ville folk i landsbyen sulte.
Det ville blitt en veldig lang vinter.
Annonse
– Hvis vi vil at planeten og forholdet vårt til dyrene skal overleve, må vi tenke på andre måter å skape forhold til dyrene våre på, sier hun.
Hun mener vi har mye å lære av kulokk-tradisjonen. Og at det er et godt eksempel på hvordan vi kan bruke gamle tradisjoner til å planlegge fremtiden.
Alizeé Piel forteller at setrene var et sted hvor kvinner kunne være frie uten å bli kontrollert av mennene. Bildet er fra Bakkesetra i Nordre Atnadalen der en budeie står og speider utover dalen. Årstallet er ukjent.(Foto: Anno Musea i Nord-Østerdalen / Public domain)
Kvinner i middelalderen
Tradisjonen med kulokk har pågått lenge før den dukket opp i historiebøkene eller i kulturen.
Siden det var kvinner som først og fremst holdt på med det, fikk det lite oppmerksomhet fra folk i samtiden, ifølge Piel.
– Kvinners tradisjon har alltid vært minimalisert, sier hun.
Akkurat nå studerer hun reiseskildringer fra folk som har vært på reise i Norge. Ingen av dem skriver om seterdrift eller kulokk. Men det er ikke fordi de ikke vet om den. Flere av dem bodde på setrene. De overnattet flere netter og ble servert kaffe og mat.
– Det er nok ikke det at de ikke brydde seg om kvinnetradisjoner. De hadde bare ikke de riktige brillene til å sette pris på dem, sier Piel.
Det var først under nasjonalromantikken at tradisjonen kom inn i kulturen.
– Komponisten Edvard Grieg var en av de første som puttet dette inn i klassisk musikk, sier Piel.
Det aller første stykket i Griegs 19 norske folkeviser, Op. 66 heter kulokk og kan høres her.
Inspirasjon til moderne musikk
– Er du bekymret for at kulokken kan dø ut?
Annonse
– Ja, det vil nok dø ut i sin originale form, sier Piel. Men nå ser vi at den overlever på andre områder og i andre former, som på scenen og i performance-kunst, sier hun.
Hun trekker frem bandet Gåte, som deltok i Eurovision song contest i 2024 med en låt der melodien er basert på et historisk opptak av kulokk. Opptaket ble opprinnelig sunget av folkesangeren Marit Jensen Lillebuen fra Jondalen.
