I en artikkel publisert på forskning.no den 11.november 2013 står det:

Landbruksorganisasjonene mener det er miljøvennlig å øke produksjonen av storfe- og lammekjøtt, blant annet fordi vi utnytter gressressurser som ellers ikke blir benyttet.

Deres løsning på miljøutfordringen er å spise mer kortreist mat og kjøtt som ikke er produsert ved bruk av importert kraftfôr.

Miljøvernorganisasjonene mener på sin side at kjøtt, og spesielt rødt kjøtt, gir en betydelig miljøbelastning.

Først og fremst på grunn av at klimagassen metan, som kommer fra drøvtyggere når de promper. Men også fordi det kreves mye fôr for å produsere et stykke kjøtt.

Kjøttforbruket må derfor reduseres, mener de.

Vi i Natur og Ungdom mener dette gir et unyansert bilde av miljøbevegelsen. Det er riktig at produksjon av hvitt kjøtt er mer effektivt og at den gir lavere klimagassutslipp enn produksjon av storfekjøtt. Men det finnes en bakside.

Import av kraftfôr vil øke

For at kylling, høns og gris skal få nok mat, må vi øke import av kraftfôr som blir produsert i utlandet.

Det glemmer vi når vi skal gjøre opp CO2-regnskapet rundt produksjonen av storfe- og lammekjøtt.

Det finnes nemlig flere negative konsekvenser ved import av kraftfôr. Siden hverken Norge eller andre land i Europa har mulighet til selv å produsere soya som brukes i kraftfôr, må vi kjøpe det fra andre land. Utslipp fra transporten bør derfor inngå i klimaregnskapet.

I tillegg blir soyaproduksjonen i Brasil og Argentina, som vi importerer fra, dyrket på såkalt nyvunnet mark. Det vil si at de dyrker der det en gang var enten regnskog eller savanner. Så ved bruk av kraftfôr for å fore opp husdyr her i Norge, legger vi beslag på andre lands jordbruksarealer, og gjør oss selv mindre selvforsynt.

Dyrking av soya skaper monokulturer og mindre mangfold i tidligere naturrike områder. Nydyrking av slike arealer fører også til store klimagassutslipp og bør også inngå i klimaregnskapet.

Opprettholder kulturlandskapet

Med storfeproduksjon tar vi vårt eget landskap i bruk. 

Hvis vi skal kunne øke selvforsyningsgraden i Norge, er det viktig å basere mest mulig av matproduksjonen på norske naturressurser. Dyr på utmarksbeite gjør nettopp dette, der de er ute om sommeren, spiser norsk gress og bidrar til å opprettholde kulturlandskapet vårt.

Produksjon av hvitt kjøtt som svin og kylling foregår for det meste innendørs. Produserer vi mer av dette, og mindre av kjøtt fra drøvtyggere i Norge, legger vi i realiteten jord og utmark brakk.

Effektivisering skader landbruket

Når ønsket er å effektivisere og industrialisere landbruket, øker etterspørselen for kraftfôr. Vi burde tenke på hva som ganger oss selv mest? Er det best for oss å gjøre oss avhengig av andre lands landarealer, eller er det best å basere seg på norsk gress og utmarksbeite? Jeg mener det siste.

I dag får kua også kraftfôr, men muligheten for å basere mer av fôret på norske ressurser er mye enklere. Vi må bare ikke tenke industrialisering og effektivisering. Istedenfor må vi tenke at kua har fire mager av en grunn, den kan spise gress og den kan hjelpe til med å vedlikeholde kulturlandskapet vårt.

I 2012 ga Natur og Ungdom ut artikkelsamlinga ”Importerte åkrer”. Denne artikkelsamlinga tar for seg problematikken med import av fôr, viktigheten av utmarksbeite og hvorfor målet er å være mer selvforsynt.

Lokal kjøttproduksjon basert på lokale ressurser er en bedre løsning!