Scenografien er allerede på plass: Vi har fått en ny stortingsmelding om forskning og får en ny regjering de nærmeste ukene. Det er unison enighet om at Norge skal ha en forskningsinnsats tilsvarende tre prosent av bruttonasjonalproduktet innen 2010, og da blir det Stoltenbergs regjering som skal innfri dette.
Alt tyder derfor på at forskningens stemme i diskusjonen rundt regjeringsbordet skal bli høyere - og denne gang kanskje hørt også, vil sikkert noen legge til.
Men hvor forskningen skal plasseres - nei, det er visst ikke så enkelt.
Det tok nemlig ikke lang tid før det lekket fra Soria Moria at et oppvekstdepartement ville se dagens lys, kanskje først og fremst for å godgjøre SV i de pågående forhandlingene. At barnehager og skoleverket hører inn der er ganske åpenbart. Utdanning, joda. Men forskning? Tja.
I valgkampen har det dreid seg mest om skole og utdanning - og da helst med trykk på det første. Med de store oppgavene som den ikke usannsynlige nye oppvekstminister Kristin Halvorsen har innenfor barnehage og skole, spørs det vel ikke om forskningen fort kan bli en stemoderlig behandlet statssekretær-oppgave.
Intet nytt under solen, vil kanskje noen mene.
Dermed startet spekulasjonene om et Nærings- og forskningsdepartement.
Vi skal faktisk ikke lenger tilbake enn forrige gang Stoltenberg var statsminister i 2000 for å finne nettopp den konstellasjonen. Da lå nemlig både Norges forskningsråd og Regjeringens forskningsutvalg (RFU) innenfor veggene hos Næringsminister Grete Knudsen.
Den gang måtte det et interdepartementalt utvalg til for å avklare hvor forskningen skulle høre hjemme, og de kom fram til at det nok var best å holde det sammen med utdanning.
Hos Trond Giske. Som argumenterte at dette var da ganske åpenbart.
Nå er vi i gang med en ny runde om et Nærings- og forskningsdepartement. Når oppvekstdepartementet kun mangler en formell opprettelse, må nødvendigvis forskningen plasseres annet sted. Og da legges det vekt på at koblingen mot innovasjon, næringsutvikling og kunnskapsbaserte arbeidsplasser er gode grunner til å plassere forskningen i et Nærings- og forskningsdepartement.
Hos Trond Giske. Som kanskje ikke argumenterer likt høyt om at dette er åpenbart. Selv om han nok mener det.
Hvis vi nå lar Giskes ku(nnskaps)vending ligge, bør vi spørre: Er det noe galt i dette, da?
Tja, ikke bortsett fra at ingen ønsker en slik løsning.
Forskerforum, et blad som for øvrig fortjener langt flere lesere enn forskerforbundets medlemmer, har i siste nummer spurt en del sentrale skikkelser om hvordan de ser på et eventuelt Nærings- og forskningsdepartement.
Verken Tor-Arne Solbakken i LO, KUF-komitéleder og potensiell SV-statsråd Rolf Reikvam, Kolbjørn Hagen i Forskerforbundet eller Universitets- og høgskolerådet vil ha en slik løsning.
Utdanningsforbundets Helga Hjetland vil på sin side ikke ha noe oppvekstdepartement, fordi det er uklart hva som da skjer med utdanning. I stedet vil hun ha ansvaret for barnehagene over i Utdannings- og forskningdepartementet. Nå er det vel tvilsomt om Hjetland får det som hun vil, men vi aner vel kanskje at Nærings- og forskningsdepartement ikke er på ønskelisten hennes, heller.
Nå skal det sies at det å knytte forskningen opp mot næringslivet slett ikke er helt høl i hue. En tilnærming mot innovasjon og gründervirksomhet, et større fokus på kunnskapsbasert næringsliv, og en klarere kobling mellom forskning, næringsutvikling og nye arbeidsplasser er et gode.
Imidlertid vil nok noen mene at dette i så fall blir et endelig farvel til den frie forskningen, fordi fokuset blir enda sterkere på anvendt forskning som kan skape gode effekter mot næringslivet.
I siste nummer av forskningsmagasinet Apollon skriver fungerende redaktør Yngve Vogt at den såkalte programstyrte forskningen gjør at Norges forskningsråd kun ønsker å støtte de forskerne som passer inn i rammeprogrammene deres. Dette underbygges ved at Forskningsrådet i vår satt sluttstrek for muligheten til å søke frie doktorgradsmidler.
Hovedpoenget til Vogt er at betingelsene for de kreative og ikke fullt så “anvendte” forskerne nærmer seg fattigdomsgrensen, for å si det sånn. Med en sterkere tilknytning til næringslivet er det ikke sikkert at betingelsene blir noe dårligere.
Men de blir i alle fall ikke bedre.
Forskningen har jo hovedsakelig to hovedoppgaver: 1) heve det generelle kunnskapsnivået i befolkningen og verden for øvrig, og 2) bidra til innovasjon, næringsutvikling og sikre arbeidsplasser i kunnskapsbaserte bedrifter.
Det første taler soleklart for en kobling mot utdanningssystemet, mens det andre kan brukes som et argument for en nærmere kobling mot et næringsdepartement.
Ting tyder på at den kommende regjering vil føre en langt mer aktiv næringspolitikk enn den nåværende, noe som kan bidra til at forskningen kan limes tettere sammen med en politisk satsing mot næringslivet.
Imidlertid skal man henge ett faktum litt høyere opp på veggen enn de andre: Det er ved våre største utdanningsinstitusjoner mye av forskningen foregår. Og det er jo en interessant tanke å se på de mange forskere og utdanningsinstitusjoner som skal forholde seg til undervisningsplikten som ligger under et annet departement.
Forskerforbundets leder Kolbjørn Hagen peker da også på at Stortinget gjentatte ganger har sagt at høyere utdanning skal være forskningsbasert. Sterkere signal om tette bånd mellom utdanning og forskning er vanskelig å tenke seg.
Man kan si mye om interdepartementale løsninger der departementene jobber tett og godt sammen, men det var ikke uten grunn at arbeid og sosial ble slått sammen under Dagfinn Høybråten for å kunne se de to oppgavene mer under ett.
Spesialrådgiver Hans Skoie i NIFU STEP vil i følge Forskerforum plassere forskningen på Statsministerens kontor, i alle fall gjennom Regjeringens forskningsutvalg (RFU).
Han påpeker at UFD ikke har hatt noen heldig hånd med forskningen, og at departementet er preget av sterk undervisningsprofil, mens kontakten med anvendt forskning og utviklingsarbeid har vært for svak.
Dermed står vi i en situasjon der mange mener at høyere utdanning og forskning blir uglesett nesten uansett hvilken departementskonstellasjon de måtte befinne seg i.
Derfor er det selvsagt med litt undring at forskning.no registrerer at det er én løsning som ikke har fått så stor oppmerksomhet.
Ut fra de signaler som har kommet blir det nok et oppvekstdepartement der Kristin Halvorsen kan forlenge sitt politiske liv ved å innfri sine kabinettspørsmål om barnehager og skole.
Deretter kan man erkjenne at folk er godt voksne og ferdig med oppveksten i det de går ut porten fra den videregående skolen, hvor også det nye oppvekstdepartementets virkeområde bør stoppe.
Så kan vi få et departement for høyere utdanning og forskning.
Kall det gjerne “Kunnskapsdepartementet” eller “Vitenskapsdepartemetet”.
Med de selvpålagte utfordringer vi har for å få forskningsinnsatsen opp på tre prosent av BNP, og de ytre utfordringer de fleste av oss er enige om krever en satsing på kunnskap, så er det ikke noen tvil om at et slikt departement vil bli stort nok til å fortjene livets rett.
Og hvis noen likevel mener det er for lite for en hel statsråd, kan vi jo bare gå noen linjer opp i denne kommentaren og påpeke at det ikke er få stemmer som mener at både høyere utdanning og forskning til tider er stemoderlig behandlet.
I en kunnskapsnasjon, som vi jo liker å kalle oss, er ikke det noe vi bør høre for ofte.
