Den norske, offentlige, faglige klimadebatten er sterkt polarisert. Frontene er harde: det er skeptikerne mot hovedstrømmen, de som oftest ganske enkelt kalles klimaforskere.

Klimaforskerne klager gjerne og ofte på klimadebatten. De er misfornøyd med det opphetede debattklimaet og sine debattmotstandere - og med media som slipper dem til.

Men det virker ikke som de ser på seg selv om hovedspillere, som de med størst makt av de to partene.

Norsk virkelighet

I USA utgjør kanskje skeptikerne en viktig politisk kraft, men i Norge er det ikke slik.

Her er det klimaforskerne som har forskningspengene, dominerer institusjonene og har informasjonsavdelingene. De har politikernes oppmerksomhet og brukes som kommentatorer og eksperter i media.

Så hvorfor bruker klimaforskerne, makten i norsk klimavirkelighet, så mye krefter på skeptikerne, disse få, men høytlytte motstanderne – uten institusjonell tyngde, forskningsprogrammer og politisk makt.

Er det fordi man er redd for amerikanske tilstander? Er man redd for at hvis det ikke brukes krefter på skeptikerne så kan de vokse seg mange og innflytelsesrike?

Eller er det i grunnen gunstig for klimaforskerne at debatten er polarisert og opphetet? Er det kanskje mer komfortabelt å diskutere med motstandere som benekter menneskeskapte klimaendringer enn med hverandre?

Stoler på klimaforskningen

Et stort flertall av nordmenn stoler på klimaforskningen, ifølge TNS Gallups klimabarometer. Samme undersøkelse viser at 2/3 av oss tror at klimaendringene er menneskeskapt.

Ifølge Erik Solheim på en klimakonferanse i Litteraturhuset denne uken er det stor tillit blant norske politikere til klimaforskningen. Han mener at det er stor politisk enighet om at menneskene påvirker klimaet. Selv Fremskrittspartiet protesterer lite.

Problemet er en manglende følelse av at det haster, ifølge Solheim.

Hva er gevinsten?

Så hva tjener klimaforskerne på å ha fokus på skeptikerne i den offentlige debatten?

Jo, debatten blir ganske enkel. Det blir for eller mot om klimaendringene er menneskeskapte, det blir de store linjene og enkle spørsmålene. Og det blir en helt annen debatt enn de faglige diskusjonene som foregår internt i klimaforskningsmiljøene.

Den offentlige debatten går i svart og hvitt, det finnes ingen mellomstandpunkter eller gråe felter, alle innvendinger blir illegitime. En forenklet debatt er lettere å forstå for politikere som vil ha klare svar.

I en overopphetet debatt er det tillatt å bruke store ord og stygge metoder. Man angriper motstandernes faglighet, referanser og akademiske legitimitet. Alle med – også legitime - innvendinger kan defineres ut, og kalles skeptikere og dermed tas mindre på alvor. Er du ikke med oss, er du mot oss.

Og med en opphetet klimadebatt er det lov å trekke seg, å ikke delta. En hver klimaforsker kan melde seg ut og møte forståelse: dette blir for dumt, dette er langt utenfor mitt saksfelt, jeg orker ikke temperaturen i debatten.

Debatt uten skeptikerne

Men hvordan ville klimadebatten gå uten skeptikerne som motstandere?

Det ville fortsatt vært en debatt. Men langs andre og mer nyanserte linjer. For det diskuteres mye i klimaforskningen, men dette er diskusjoner som foregår på forskerkonferansene og i de vitenskapelige tidsskriftene. Dette er diskusjoner som ikke tas ut til oss som ikke er klimaforskere.

De faglige uenighetene handler om modellers validitet, om usikkerhet i effekten av skyer, sol, stormer og havstrømmer på klimaet. Det er uenigheter som handler om tidslinjer og framtidsscenarioer, hvor fort det vil gå og hvor voldsomme klimaendringene vil bli.

Forskere generelt vil gjerne ha med sine reservasjoner og forbehold når de kommuniserer sine resultater ut i offentligheten. Klare konklusjoner og skråsikkerhet er ikke vanlig kost når forskere snakker. Men i den offentlige, faglige klimadebatten blir innvendinger og tvil slått ned på.

En av nestorene i norsk polar- og klimaforskning, Olav Orheim, mener at det i klimadebatten er en uheldig kobling mellom forskning og misjonering og mellom forskning og politikk. Men det skal ikke være umoralsk å tvile.

De gode og informerte valgene

Kanskje er det grunn til å spørre om det finnes en viss arroganse i fagmiljøene basert på at vanlige folk ikke skjønner eller tåler noe annet enn svart/hvitt i klimaspørsmålet, at vi ville bli forvirret om vi fikk innblikk i de faglige uenighetene. Eller kan det være at man er redd for at innsyn i uenighetene blant fagfolket ville svekke oppslutningen om klimatiltak.

Men en nyansert faglig debatt er langt viktigere og mer interessant enn dagens klimadebatt. Og vi trenger den ute på de åpne arenaene.

For dette er interessante temaer for alle oss som er opptatt av klimaendringer og ikke bare for forskerne og ekspertene. Jeg ønsker å bli så godt informert som mulig om framtiden til planeten jeg bor på.

Men først og fremst er det viktige debatter fordi vi som samfunn skal bruke store pengesummer på tiltak for å begrense effektene av klimaendringene og stoppe utviklingen så langt det er mulig. Og de politiske vedtakene bør være basert på kunnskap og på diskusjoner som flest mulig deltar i.

Vi har behov for debatten om usikkerhet, hva er mest sannsynlig, hvor er man mest usikker. Først da kan vi gjøre de beste valgene.