I Tor Bomann-Larsens lett ironiske bok Mot den evige sne tidfestes idrettens seier over kulturen til Nansens hjemkomst fra Fram-ferden.

I perioden mellom hjemkomsten fram til unionsbruddet i 1905 bygges en nasjonal identitet på idretten (den gang ski-idretten). I pakt med dette måtte også de nasjonale helter søkes blant idrettens menn, og en ung Knut Hamsun som bivåner sirkuset rundt de hjemvendte polarhelter bemerker med atskillig sarkasme at i Norge har åndslivet tapt for idretten.

Bomann-Larsen antyder at man her sto ved et nasjonalt veiskille - vår selvfølelse ble tuftet på de rent fysiske heltegjerninger. Nansen som forsker havnet totalt i sin egen skygge fra polarhelten.

Det er derfor i pakt med tradisjonene når en bemerkelsesverdig politisk allianse nylig vedtok at forskningens andel av tippemidlene skal tilfalle idretten. Når kulturen (enn så lenge) fortsatt beholdt sin andel kan det være fordi enkelte ser idretten som endel av “det utvidete kulturbilde”. Forskning synes derimot ikke å tilkjennes hjemstavnsrett i kulturens verden.

Det gjenstår å se i hvilken grad bortfallet av tippemidler skader norsk forskningsbevilgning, men uansett er symboleffekten formidabel og vedtaket illustrerer nok en gang avstand mellom ord og handling i den politiske håndtering av forskningsbevilgninger. Noe av problemet ligger i det faktum at utsiktene til politisk gevinst, iallfall på kort sikt, er atskillig magrere ved å fri til forskning enn til idrett.

Den samme form for erkjennelse ligger til grunn for medienes marginale interesse for forskningsformidling. Tross heroisk innsats fra forskningsrådets informasjonsavdeling blir forskningens usynlighet av og til total - som da dagspressen ikke makter å ofre en enspalter på tildelingen av sentra for fremragende forskning mens fotballen uten videre legger beslag på ti sider og kulturstoffet tilkjennes sine sider med CDer og “låtslepp”. Problemet er ikke at forskning er uspennende (et subjektivt utsagn, naturligvis?), men at norske medier konsekvent undervurderer sitt publikum.

Rett etter fotball-VM er neppe tiden inne for et hjertesukk over skjev mediedekning. Fotball er dessuten blitt in på en måte som bør være et sosiologisk forskningsprosjekt verdig. Å skrike seg hes på Vålerengas hjemmekamp synes i dag å framstå som en likeverdig kulturell opplevelse som en kveld i operaen. Og kanskje er det ikke sosiologi, men sosiobiologi denne kulturrelativisering dreier seg om.

Den sosiobiologiske fanebærer Desmond Morris beskriver fotball som en ritualisert gjentakelse av stammekrigene - fotballen ligger så og si i genene.

I de fremtidsoptimistiske 50- og 60-årene var forskeren - om ikke helt - så en garantist for lykke og velstandsøkning med påfølgende kredibilitet for denne rollen. Den rollen har blitt vanskeligere å fylle etter hvert som verdien av kunnskap har blitt devaluert (paradoksalt nok i et erklært kunnskapssamfunn) og framtidsoptimismen redusert.

I kampen om et individfokusert rampelys kan forskningen åpenbart aldri konkurrere med David Beckham og det ritualiserte og fysiske dramaet rundt vinnere og tapere - men vi gir ikke opp håpet om at en dag vil vi få tildelt spalteplass på bekostning av tippekupong og tabellplasseringer.