Medieoppslag på tampen av 2010 satte oppdragsforskning på dagsorden. En oppdragsgiver skal ha forsøkt ‘å pynte på’ forskernes resultater.

Det førte til debatt, og at Kunnskapsdepartementet lot utarbeide en ny standardavtale for forsknings- og utredningsoppdrag. Men løser det alle problemer?

Anbudsregimet

Når en oppdragsgiver inviterer til anbud på et forsknings- eller utredningsoppdrag, lages en oppdragsbeskrivelse. For at konkurranseforholdene mellom ulike anbydere ikke skal forvris, er anbudsteksten gitt.

I forkant er det kun anledning til å stille oppklaringsspørsmål. Vinneren av anbudskonkurransen etter definerte kriterier (kompetanse, faglig opplegg og metode) har i etterkant sterkt begrensete muligheter til å forhandle om justeringer av oppdraget. Forsøk blir umiddelbart avvist av oppdragsgiver med henvisning til lovgivning og forskrifter for innkjøp av tjenester.

Det er legitimt for oppdragsgiver å bestemme forskningstema og problemstillinger, fordi oppdragsgiveren betaler og forventer å dra nytte av resultatene. Men oppdragsbeskrivelsen går ofte lenger.

Det er ikke uvanlig at tilnærmingsmåte og metodevalg blir foreskrevet i detalj. Det hender oppdragsgiveren legger sterke føringer på hvem respondentene skal være.

Dermed forkludres rollefordelingen mellom oppdragsgiver og oppdragstaker. Når oppdragsgiveren gjennom oppdragsbeskrivelsen under strenge anbudsregler trenger seg inn på oppdragstakers enemerker, sås det tvil om oppdragstakerens uavhengighet og integritet. Slik rolleblanding er forskningsetisk uakseptabel.

Bestillingskompetanse

Utforming av oppdragsbeskrivelse koker gjerne ned til et spørsmål om bestillingskompetanse.

Det er positivt at oppdragsgiver formulerer problemstillingene presist slik at oppdragets art og omfang blir klart. Men når oppdragsgiveren forsøker å bestemme tilnærmingsmåte og metode, kan det skyldes et ønske – bevisst eller ubevisst –om å dreie resultatene i en viss retning eller lede oppmerksomheten bort fra visse forhold. I beste fall reflekterer det manglende forskningsetisk bevissthet.

For å forebygge slike forsøk er det ikke nok å stramme opp regelverket og forbedre standardavtalen. Når regelverket skal håndheves, kreves det heving av det forskningsetiske bevissthetsnivået både hos oppdragsgivere og oppdragstakere.

Kvalitetssikring

I alle forsknings- og utredningsprosjekter er kvalitetssikring sentralt og nevnes eksplisitt i utkastet til standardkontrakt. Kvalitetskravet kan imidlertid misbrukes.

Oppdragsgiver har rett til å kreve at det skal være forskningsbasert evidens for konklusjonene. Det er et selvsagt vitenskapelig krav.

Det er derimot misbruk når oppdragsgiver – under påskudd av kvalitetssikring – hevder at det ikke foreligger evidens fordi resultatene ikke anses ‘politisk korrekte’ eller er ‘uspiselige’ av andre grunner. Det ligner utilbørlig press om at oppdraget skal føre frem til bestemte konklusjoner.