Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Frosk kvekker, fugler synger og mennesker prater. Amfibier, reptiler, fugl og pattedyr har alle evnen til å produsere lyd. De lager masse lyd og forskjellig lyd.
Men selv om piping, mjauing og snakking er svært forskjellig, kan lydene ha et felles opphav.
Kartla nervebanene
Midshipman (Porichthys), også kalt syngende paddefisk, lever på steinete havbunn langs Nord-Amerikas stillehavskyst.
Hannen lokker hunnene til reiret sitt ved å synge. Etter at hunnen har lagt eggene sine, forsvarer hannen eggene mot andre hanner ved å knurre og grynte truende.
Nevrobiologer ved Cornell University i USA fattet interesse for den høylytte fisken. Forskerne kartla nervebanene som kontrollerer fiskens evne til å lage lyder.
Disse nervene ligger ved bunnen av hjernen og toppen av ryggmargen og er festet til luftblæra. Det er ved å vibrere luftblæra at fisken lager lyd.
Likner på andre virveldyr
Nervene som gjør det mulig for paddefisken å være så pratsom, likner, både i plassering og funksjon, på strukturer funnet i hjernen til andre virveldyr som også kommuniserer ved hjelp av lyd.
Dette omfatter både amfibier, fugler og pattedyr. Hos disse dyrene er nervene koblet til andre lydproduserende organer enn hos fisk.
I tillegg har nervene forbindelser til ulike deler av hjernen, som for eksempel områdene som sørger for læring, hukommelse og abstrakt språk.
Spredt til etterkommerne
Likevel hinter nervebanene til den syngende paddefisken om at evnen til å lage lyd var på plass hos virveldyrenes vannlevende stamfar. Den levde for rundt 400 millioner år siden.
Evnen til å lage lyd ble så spredt til alle etterkommerne.
- Ulike dyr brukte nervebanene til å utvikle sine egne lyder, sier nevrobiolog Andrew Bass ved Cornell University, leder for forskningsarbeidet.
Annonse
- Mange forskere tror at virveldyrenes fiskeaktige stamfar hadde organene som gjør at vi kan høre, kommenterer biolog Arthur Popper ved University of Maryland i USA til vitenskapsmagasinet Science.
- Dermed er det ikke rart om strukturene for å lage lyd også var til stede allerede den gangen.
Referanse:
Science 18 July 2008: Vol. 321. no. 5887, pp. 417 – 421 DOI: 10.1126/science.1157632