fakta om lamarckisme
		Ifølge Jean Baptiste de Lamarck (1744 - 1829) oppstår livet hele tiden, spontant som primitive livsformer, som deretter langsomt starter kravlingen oppover utviklingens stige. Når vi i dag ser både primitive encellede dyr og avanserte mennesker, skyldes dette at den ene startet sin kravling senere enn den andre. Lamarck mente at slektslinjer av arter eksisterte uendelig. Ingen døde ut, og ingen forgrenet seg. Slik kan man tenke seg en uendelig rekke av insekter, en uendelig rekke av fisk - klart definerte - hvor den ene arten gir opphav til / går over i den neste. En grafisk presentasjon av et lamarckistisk slektstre blir derfor ikke noe tre slik vi kjenner det fra biologibøkene, men snarere parallelle linjer som aldri berører hverandre. En slags stige uten trinn. Det som driver denne utviklingen, det som får artene til å endre seg, er ifølge Lamarck to mekanismer: En indre streben som gjør at individer får avkom som er litt annerledes enn dem selv. Når disse forandringene har akkumulert seg over flere generasjoner, står man til slutt med det vi må definere som en ny art. Noe mindre viktig for Lamarck, fordi den ikke driver utviklingen, er den mekanismen han huskes for i dag - nemlig at ervervede egenskaper kan overføres til avkommet. Det mest kjente eksempelet i dag, er antagelig giraffen. Lamarck forestilte seg, ganske riktig, at giraffenes forfedre hadde kort hals. I kampen for å få nok mat, strakte de halsen opp for å nå løvet stadig høyere opp i trærne. De som var flinkest, klarte å strekke halsen litt lenger enn de andre. Denne egenskapen ble dermed overført til deres unger - som så kanskje strakk seg enda litt lenger - og til slutt fikk vi dagens giraffer. Charles Darwin mente på sin side at ervervede egenskaper ikke kan overføres til neste generasjon. Forandringer oppstår spontant (mutasjoner), og det naturlige utvalg plukker ut de som er best egnet til å overleve. På den måten vil livet utvikle seg.

To år etter at støvet ble blåst av Mendels lover, ble det publisert en annen epokegjørende, men mindre påaktet oppdagelse.

Det var den tyske zoologen August Weismann som slo fast at den sentrale enhet for arv lå i cellekjernen. Ikke bare lå oppskriften på organismen i dette arvematerialet, det var også i alt vesentlig upåvirket av omverdenen.

Denne kimplasmateorien postulerte at arvesubstansen ble overført uforandret, eller tilnærmet uforandret, fra generasjon til generasjon gjennom kjønnsceller - den såkalte kimbanen.

Dette var i realiteteten dødsstøtet for lamarckismen, og det var samtidig forløperen for molekylærbiologiens sentrale dogme som skulle publiseres etter oppdagelsen og beskrivelsen av DNA-molekylets struktur i 1953. Kort fortalt gikk denne ut på at organismens “instruksjonsbok” befant seg i DNA (genene), og herfra gikk en ensrettet strøm av informasjon og instrukser til cellemaskineriet som så dannet proteiner. Kombinasjonen av Mendels arvelover og Weismanns forståelse av arvelighetens essens ga støtet til en akselererende utvikling innen genetikk og senere molekylærbiologi.

Selv om den siste spiker i lamarckismens kiste altså ble banket inn av Weissmann for nøyaktig hundre år siden, så utelukket Darwins evolusjonteori allerede i 1859 Lamarcks tese om arv av ervervede egenskaper.

Likevel hadde lamarckismen fortsatt stor appell i vide kretser - selv etter 1902. Mange av de tidlige talsmenn for darwinismen forfektet i realiteten en form for lamarckisme. Et tiltalende aspekt ved Lamarcks teori var at den innebar et element av rettferdighet som ikke Darwinismen kunne by på.

Der Lamarck hevdet at foreldrenes iherdige innsats ville komme avkommet til gode, hvilket utvilsomt appellerer til den allmenne rettferdighetssans, så betonte darwinismen det tilfeldige. Grunnlaget for suksess eller undergang lå i de tilfeldige mutasjoner som en sjelden gang viste seg å være et vinnerlodd i evolusjonslotteriet,.

Det var dette Jaques Monod poengterte i sin berømte bok “Chance and Necessity” : mutasjonenes slump ble fulgt av seleksjonens nødvendighet. Selv mennesket var et resultat av blinde krefter hvor “survival of the fittest” gjensto som eneste overordnede prinsipp.

Denne så og si eksistensielle forskjellen mellom lamarckisme og darwinisme har bidratt til et ønske om å gjenreise Lamarckismen - men dette ønsket har manglet et faglig fundament.

Selv om Lamarckismen altså prinsipielt møtte sine bane for 100 år siden, så hadde den i høyeste grad sine talsmenn langt inn i det nye århundre, med etterdønninger helt opp til de store nasjonale darwin-debatter på 1950-tallet der Andre Bjerke gjorde iherdige forsøk på å rehabilitere lamarckismen.

Mange av de tidligste talsmenn for darwinisme her til lands, som Armauer Hansen, talte for darwinisme med lamarckistiske argumenter, og det er trolig at darwinismens popularitet i enkelte miljøer skyldtes at den ble forvekslet med lamarckisme. For mange var det viktigste at man mer eller mindre så for seg en naturlov for fremskritt. En av Armauer Hansens unge studenter - Fridtjof Nansen - så derimot tidlig den prinsipielle forskjell mellom lamarckisme og darwinisme.

I forlengelsen av Weismanns oppdagelser og antakelsen om den ensrettede informasjonsflyt fra DNA, ble angsten for en genetisk determinisme reell. Var begrepet som selvbevissthet og fri vilje kun fiksjoner?

Akkurat det spørsmålet skal få ligge i denne omgang, selv om det hører med til de eksistensielle spørsmål som darwinismen reiser. Til trøst har det vist seg at det genetiske diktat er mindre absolutt enn hva Watson antok da han formulerte tesen om ensidig informasjonsflyt fra gener til proteiner.

Det er neppe tilstrekkelig til å rehabilitere lamarckismen, men Lamarck selv var et universalgeni som hadde fortjent bedre enn for evig tid å få eksempelet med giraffens lange nakke klebende ved sitt navn.