Kommentar: En angrende synder?

USA vender tilbake til skapelseslæren lød en overskrift i Norges største kristne og politiske ukeavis, “Norge idag” her for et par uker siden. Det er Finn Jarle Sæle som står bak dette nettstedet, og forfatteren av artikkelen var en annen gammel kjenning, Bjarte Ystebø.

Saken handlet om de stadig pågående forsøkene på å innføre “vitenskapen” Intelligent Design på skolene i flere amerikanske delstater. De som vil lese mer om dette, kan søke på ordet “kreasjonisme” i søkefeltet på forskning.no.

Saken er alvorlig nok i seg selv, med tanke på fremtiden til verdens ledende nasjon innen vitenskap og kunnskapsutvikling. Vi lar imidlertid den biten ligge i denne omgang, og henger oss, ettersom vi er i det kverulerende hjørnet i dag, heller opp i en setning Ystebø så seg nødt til å inkorporere i artikkelens ingress: “Darwins evolusjonslære, som han ifølge enkelte historikere, selv forlot før sin død, skal ikke lenger forkynnes som eneste sannhet, men som en teori, på linje med andre.”

Vi hopper også over urimeligheten i påstandene om at noen i feltet evolusjonsbiologi, eller i vitenskapen som sådan, mener å sitte inne med den “eneste sannhet”. Vi henviser samtidig de som ikke vet at, eller forstår implikasjonene av at evolusjonsteorien “bare” er en teori, til å lese denne artikkelen.

Jeg vil heller snakke om Darwins påståtte omvendelse.

Aller først: Spiller det noen rolle? Er det viktig om Darwin gikk vekk fra evolusjonsteorien da han døde? For historikere er det kanskje det, men ikke for evolusjonsteorien. Vitenskapelig sett er det knekkende likegyldig. Er teorien korrekt, så er den det, uansett hva opphavsmannen måtte ha ment i et svakt øyeblikk.

Men nå har det seg imidlertid slik at Darwin slett ikke ble verken omvendt eller frafallen før han døde - og det gjør påstanden viktig på en annen måte: Den viser at enkelte kreasjonister ikke er nevneverdig opptatt av sannhetsgehalten i de påstander de slenger frem.

For å si det slik: Jeg tror, Ystebø, at du vil ha problemer med å finne historikere, selv “enkelte”, som mener Darwin forlot evolusjonslæren før han døde. Du vil faktisk heller ikke ha problemer med å finne kreasjonister som har avslørt denne vandrehistorien som oppspinn.

Historien om den omvendte Darwin kalles gjerne “Lady Hope-historien”, etter den religiøse korsfareren Lady Elizabeth Hope.

Charles Darwin vokste opp i et kristent, men frisinnet hjem. Da han reiste ut på sin kjente verdensomseiling med skipet HMS Beagle, var han fremdeles troende, og tolket til å begynne med alt han så ut fra det han visste fra Bibelen. Under veis begynte han imidlertid å få andre tanker.

Ettersom årene gikk og han ble gift, fikk familie osv, ble han mindre og mindre troende - men holdt en lav profil av hensyn til sin svært religiøse kone.

Da hans favorittdatter, den han virkelig følte seg nær, nemlig Anne døde i 1851, ti år gammel og etter mye lidelse, sa han “Dette er slutten på mitt forhold til Gud.”

Darwin selv døde i 1882.

I 1915 dukket Lady Hope opp på et møte hos evangelisten Dwight L. Moody i Massachusetts, og fortalte historien om hvordan hun hadde besøkt Darwin på dødsleiet: “It was one of those glorious autumn afternoons, that we sometimes enjoy in England, when I was asked to go in and sit with the well known professor, Charles Darwin.”

Hun ble overrasket over å finne at han satt i senga og leste i Bibelen, i Brevet til hebreerne. Om evolusjonsteorien sa han så, “Jeg skulle aldri ha formulert teorien min slik jeg gjorde ? Jeg var en ung mann med uferdige ideer (“a young man with unformed ideas”). Jeg slang ut spørsmål, forslag, lurte på alt, alltid, og til min overraskelse fenget ideene. Folk gjorde religion av dem.”

Deretter ba han henne arrangere slik at den lokale søndagsskolen kunne komme og synge i sommerhuset hans, hvor han også ville tale til menigheten om Jesus Kristus og frelsen.

Moody ble henrykt over historien, og fikk det arrangert slik at den kom på trykk i Bostonavisa Watchman Examiner. Derfra spredte historien seg, og ble servert på trykk så sent som i 1957 i The Monthly Record of the Free Church of Scotland.

Historien har vært tilbakevist utallige ganger, både før og etter den gang, men så var det dette med å skuffe møkk i motbakke, da?

Det viktigste beviset for at historien er oppspinn, kommer fra Darwins familie. Den 23. februar 1922 skriver datteren Henrietta i magasinet The Christian: “I was present at his deathbed ? Lady Hope was not present during his last illness, or any illness. I believe he never even saw her?”, før hun skriver: “Han trakk aldri tilbake noe av sitt vitenskapelige syn, verken da eller tidligere.” (På det kreasjonistiske nettstedet jeg la en lenke til over, står det at både familien og Darwins venn TH Huxley benektet Hopes historie, men Huxley døde i 1895, og historien ble publisert først i 1915.)

Ingen, bortsett fra Lade Hope selv, kan altså huske historien, og den er heller ikke understøttet av andre former for historisk bevis. Dermed bør vi kunne anse den som temmelig usannsynlig. Et par andre lett komiske glipper i Ladyens fortelling understøtter denne tolkningen.

“It was on one of those glorious autumn afternoons”, skrev hun, og hadde tydeligvis glemt at Darwin døde om våren - den 19. april 1882. I tillegg er det pussig å høre en mann omtale seg selv i en alder av 50 år som “a young man with unformed ideas” - Darwin utga “Artenes opprinnelse” i 1859, nesten 30 års grubling etter ferden med Beagle, altså da han var 50.

En lengere drøfting av denne historien, og andre spennende, mer eller mindre sannferdige myter rundt verdens største biolog, kan du lese i Edward Caudills bok “Darwinian Myths - The legends and misuses of a theory”, som kom i 1997. Den er fremdeles tilgjengelig på Amazon.