Et rettssystem bryter sammen

I antikken betydde eutanasi en god, lett og mulig ærefull død. Det hadde i sitt utgangspunkt intet med de misbruk av ordet som fant sted under nasjonalsosialismens “eutanasiprogramm” 1939-45, der godt over 300 000 såkalte “mindreverdige” og “arvelig belastede” personer ble innvilget “nådedøden” med en overdose morfin eller i gasskamrene.

I denne artikkel vil jeg rette oppmerksomheten på den motstand som fant sted mot Hitlerregimets helsepolitiske utrensningsprosjekt, og som er lite påaktet i historisk forskning. Det var jurister, leger og prester som var imot eutanasi som statsterrorisme.

Når en gammel kulturnasjon som Tyskland i historisk ettertid er blitt stående som en stat som førte eutanasisaken ut på et skråplan som endte i mordaksjoner i tiden 1939-1945, skyldes dette for en stor del at rettssystemet ble undergravd fra det politiske maktapparat. At det i medisinske kretser lenge hadde vært tale om dødshjelp, innebar ikke mordaksjoner.

Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 var rettssystemet intakt og ble aldri helt satt ut av kraft før krigen brøt løs, selv om den var betydelig svekket etter at de diskriminerende raselovene var vedtatt i Nürnberg i 1935. Men nazistaten fikk alvorlige problemer da eutanasiaksjonene mot såkalte “livsuverdige og uhelbredelige syke” ble satt i gang høsten 1939. For selv om tyskere flest aksepterte visse rasemessige diskrimineringer, og i allfall ikke protesterte høylydt mot lovgivningen av 1935, var ikke dette ensbetydende med en aksept til mishandling og mord.

Tvert imot hadde flere medisinske og rettsfilosofiske konferanser før 1933 tatt avstand fra så vel tvangsteriliseringstiltak som eutanasi i betydning avliving av pasienter. Det kan her henvises til den diakonale fagkonferanse for eugenikk som ble arrangert i den tyske indremisjons regi i 1931, og de rettslige diskusjoner som fant sted på politisk grunnlag i Det prøyssiske helseråd i 1932. I begge fora var spørsmålet om tvangsinngrep av enhver art ansett som uetisk og i strid med den allmenne rettsoppfatning.

Det er imidlertid hevet over enhver tvil at Nazistaten (1933-1945) hadde kollektive utryddelsesaksjoner som sentrale ledd i sin befolknings- og “sunnhetspolitikk” med målet om “en ren og sterk rase”. Men Hitler la aldri frem en lovgivning som kunne legitimere et eutanasiprogram, men diskuterte på regjeringsnivå flere forslag om å avlive mennesker som var uhelbredelig syke, vanskapte, sinnslidende og asosiale. Det var grupperinger som ble ansett for å være en økonomisk belastning for samfunn og sykehusvesen, og dessuten en helsemessige fare for den oppvoksende slekt. Alle forslag som tok sikte på å legitimere barmhjertighetsdrap fikk imidlertid liten tilslutning i medisinske og juridiske kretser.

Bevisst motstand

Hitler og hans regjering var bevisst at motstanden mot eutanasi i dens aktive form ville møte motstand. Derfor omgikk han Riksdagen og rettsapparatet da han i sakens anledning utformet en personlig ordre til to av sine nærmeste medarbeidere ved krigsutbruddet 1. september 1939:

“Riksleder Bouhler og Dr.med Brandt er hermed under ansvar gitt i oppdrag å utvide myndigheten til bestemt navngitte leger slik at syke som etter menneskelig målestokk er uhelbredelig syke, kan innvilges nådedøden, etter en kritisk vurdering av deres tilstand.”

Eutanasiprogrammet skulle tvinges gjennom utenfor rettsgyldige forordninger. Protestene var mange, og er ganske bemerkelsesverdige i et diktatur. Statsadvokatene i Stuttgart, Dresden, Naumburg, Chemnitz og Jena henvendte seg til justisministeren for å få informasjon om rettsløse tilstander i mange sykehus, hvor yngre og eldre pasienter var avlivet, uten rettsgrunnlag og uten de pårørendes viten og vilje.

I det minste ble det forlangt at de angjeldende “likvideringsanstaltene skulle forpliktes til å avgi melding til de rette myndigheter når et drap var fullført.”

Brevene fra statsadvokatene og ledende kirkefolk førte justisministeren Dr. Gürtner inn i et dilemma som han ikke maktet å avfinne seg med. Han avgikk med døden etter flere protester i 1941, men hans etterfølger, Dr. Schlegelberger, fikk det ikke lettere. Han fortsatte Gürtners kritikk og var særlig opptatt av at den tyske legestand nå stod overfor et tap av den tillit de hadde i befolkningen: de vilkårlige tilstander i mange sykehus, de mange rykter om at dødsfall skyldtes “kunstfeil” fra leger som hadde fått militære oppdrag om å gjøre forsøk med pasienter (giftgass og andre kampmidler). Ministeren gir også uttrykk for sin bekymring hvis planene innebærer at noen hundretusen sinnslidende pasienter skal tas av dage, og hvilke konsekvenser dette vil få for den allmenne rettstilstand.

Alvorlig rettstridig fenomen

Både justisministerne, statsadvokater og byrettsdommere var i første rekke opptatt av eutanasiprogrammets tvangsmetoder som et alvorlig rettstridig fenomen. De etterlyste en lovgivning som kunne gi anvisning av hvilke livstruende sykdommer eller kroniske lidelser som kunne komme på tale når det gjaldt en innvilgelse av “nådedøden” (som barmhjertighetsdrap). Når en slik lov aldri ble utstedt, var det fordi en slik lov nødvendiggjorde en presisering av hvilke tilfeller, som etter nøye undersøkelser, kunne komme på tale og kontrolleres av rettsvesenet (som for eksempel tilfellene fra Nederland i vår tid, der det utelukkende er tale om barmhjertighet og ikke vold og tvang).

En slik presisjon ønsket verken Hitler eller hans medisinske rådgivere, som tenkte ut fra kompromissløse rasehygieniske prinsipper om å “rense ut arvelig belastet avkom i befolkningstilveksten.” Eutanasiprogrammet inngikk som en integrert del i rasestatens helsepolitikk, der all tale om menneskets autonomi og integritet var radert bort. En lovgivning måtte eventuelt presisere den aktive dødshjelp etter nøye prinsipper, og det ville selvfølgelig begrense mulighetene for dødelig inngrep til en såkalt “nådedød”, eventuelt på frivillig grunnlag, og ikke gi rom for vilkårlige mordaksjoner i stor stil.

Etikken i protestene

Det etiske innhold i protestene kom i alt vesentlig fra kirkelig hold, men stemte godt overens med intensjonene i de alvorlige juridiske betenkeligheter. I flere brev gav protestantiske kirkeledere og katolske biskoper utrykk for en utilslørt avstandtaken, mens kardinal Faulhaber i München overfor myndighetene aksentuerte at man nå var i ferd med å innføre dødsstraff for mennesker som ikke var kriminelle, men pasienter. De var ofte blant de svakeste og mest ubeskyttede individer: under tvang og uten noen som helst tale om medlidenhet, respekt eller frivillighet.

Det foreligger selvsagt et diametralt forhold mellom dagens eutanasidebatt og de premisser som lå til grunn for massemordene under nasjonalsosialismens diktatur. Men samtidig kan vi ikke unngå å forsøke og sette oss inn i det som skjedde i vår nære fortid, hvilke ideologiske strømninger som gjorde seg gjeldende og hvilke åpenbare motsetninger som kom til uttrykk i det daværende rettssystem; ikke minst motstanden fra jurister og teologer.

Den engelske filosofen Jonathan Glover, professor ved New College i Oxford, som selv er talsmann for aktiv dødshjelp i betydning selvbestemt død, skriver i sin bok Causing Death and Saving Lives (1977), at ingen etter den andre verdenskrig kan skrive med den grad av sympati for å fremskynde døden, som han selv har gjort i skrift og tale, uten å bli hjemsøkt av minnene fra nazitiden.

“Vi vet at utryddelsesleirene hadde sin begynnelse i nazistenes eutanasiprogram.”

En samtale om eutanasiproblematikken i et nytt årtusen mellom legestanden, rettsfilosofer, teologer og helsepolitikere må, uansett ulike livssyn og hvilke lovendringer man kjemper for, fastholde det enkelte menneskes autonomi og integritet som det sentrale element stilt overfor spørsmålet om livets avslutning.