Barnevernet møter stadig oftere foreldre som har sterke og langvarige konflikter etter et samlivsbrudd, og som strever med å dele omsorgen mellom to hjem.

Kari Sjøhelle Jevne ved Høgskolen i Oslo og Akershus har dybdeintervjuet 15 av disse foreldrene.

De forteller om et krevende foreldresamarbeid, hvor den ene forelderen ofte har bekymringer om psykiske lidelser, rusmisbruk, vold, mangel på grensesetting eller annen omsorgssvikt hos den andre forelderen.

Mange av foreldrene som var med i studien, gråt da de fortalte om erfaringene sine. De var fortvilet over barnets situasjon og bekymret seg for at de sendte barnet til en forelder som ikke tok vare på barnet.

– Det som overrasket meg, var at flere fortalte om psykisk vold og kontrollerende forhold, og at dette ofte var grunnen til at de skilte seg. Etter bruddet opplevde de at det ble desto vanskeligere å beskytte barnet, sier Sjøhelle Jevne.

– Når du ikke bor sammen, så har du jo ikke noe innsikt i hva som skjer hos den andre. For å få til samvær på en god måte, kreves mye kommunikasjon og tillit. Men blant deltakerne i denne studien var tilliten brutt og foreldrene snakket ikke sammen. Slik fortsatte bare konfliktnivået mellom foreldrene å vokse, sier hun.

Finner pappa på kjøkkengulvet

Både mødrene og fedrene i studien hadde sterke historier å fortelle. En mor med to barn på sju og ti år forteller om eksmannen som i økende grad misbrukte alkohol i ekteskapet.

Han var sjalu og hadde uforutsigbare raserianfall, men kunne også være leken og vise omsorg for barna. Da de senere blir skilt, avtaler de at barna skal ha mye samvær med far.

Etter bruddet er moren veldig bekymret for hvordan barna har det hos faren. Hun bekymrer seg for om han drikker, og hun er redd for at han ikke passer på barna. Faren vil ikke ha kontakt med moren, og han tar ikke telefonen når hun prøver å ringe. All kommunikasjon må derfor foregå på sms.

Hun føler et ansvar for å beskytte barna og prøver å finne ut hvordan barna har det. Hver eneste dag prøver moren å ringe til den eldste sønnen, men faren begrenser denne kontakten. Hun beskriver episoder hvor hun eller barnevernsvakten må hente barna hos en ruset far.

Barna blir instruert til å ikke si noe til moren om hva som har skjedd mens de har vært hos han. Etter flere runder i retten blir barnas samvær med far stanset. Først da begynner barna å fortelle om vanskelige opplevelser hos far.

Moren forteller det slik:

«Alt det jeg fryktet skjedde. Han våknet ikke om natten. Han drakk. Vår eldste sønn våknet, skulle finne pappa og fant han ikke noe sted. Og det var helt mørkt i leiligheten. Så finner han pappa på kjøkkenet. På gulvet og får ikke vekket ham. Og typisk sånne ting som at hvis de ikke oppfører seg ordentlig, så straffer pappa dem med at han ikke lager mat til dem eller ikke snakker med dem.»

Involverer seg for å beskytte barnet

Ifølge forskningen til Jevne håndterer de bekymrede foreldrene konflikten på forskjellige måter.

For det første ved å forsøke å overvåke og evaluere hvordan barnet har det og hva slags omsorg barnet får hos medforelderen. De prøver for eksempel å ringe til barnet hyppig for å undersøke om alt er greit.

En annen måte å håndtere dette på er ved å forsøke å styrke kvaliteten på omsorgen hos den andre, eller ved å forsøke å redusere barnets tid i det andre hjemmet.

– De bekymrede foreldrene ser ut til å være fanget mellom usikkerhet om hva som skjer hos den andre og ansvar for å beskytte barnet, sier hun.

Må granske beskyldningene

Jevne har intervjuet åtte fedre og syv mødre. Alle deltakerne hadde uenigheter om bosted og samvær og hadde vært undersøkt av barnevernet på grunn av bekymringer for barnets omsorgssituasjon.

Hun har også intervjuet saksbehandlere i barnevernet. De forteller at de opplever slike saker som svært vanskelige. Barnevernet kan på den ene siden ikke bestemme over barnas samvær eller bosted. Dette er forhold som reguleres av barneloven, ikke barnevernloven.

Samtidig skal barnevernet sørge for tiltak som er til barnets beste og gripe inn når det er bekymring rundt barnas omsorg. Ett dilemma er å vurdere om bekymringene for omsorgen hos den andre er reelle eller ikke.

– Barnevernet må gå inn og granske bekymringene og beskyldningene som foreldrene kommer med. De kan hjelpe foreldrene med å finne ut om det er grunn til å være bekymret og hva som skjer i det andre hjemmet, påpeker Jevne.

Barnevernet må ifølge forskeren gå inn og undersøke om det er slik at mor er deprimert og ikke får barnet på skolen? Sørger hun for at barna har det de trenger? Er det slik at far drikker og er voldelig?

– Minst like viktig er det at saksbehandleren undersøker hvordan omsorgssituasjonen var før bruddet, sier hun.

– Beskriver foreldrene et tillitsfullt forhold og god omsorg før bruddet, eller startet bekymringene for den andres omsorgsevne allerede før de skilte lag? Eller har foreldrene kanskje aldri bodd sammen og dermed ingen erfaring med å dele på omsorgen for barnet? Disse forholdene har betydning for hvordan vi forstår foreldrenes samarbeid og bekymringer etter brudd, sier Jevne. 

Opplever det som invaderende

Kari Sjøhelle Jevne har også snakket med foreldre som opplevde å bli fremstilt som en dårlig omsorgsutøver av den andre forelderen.

– De beskriver hvordan den andre invaderer deres foreldreskap gjennom stadig å ringe og spørre og ikke lar barnet få være i fred, sier hun.

En far som skilte seg da barna var to og fem år beskriver samarbeidet med mor som krevende. Han forteller om en overbeskyttende mor som kritiserer han og alltid forhører seg om hva de hadde gjort.

Han forteller det slik:

«For det var kritikk av alt mulig. Om vi hadde spist nok, om de hadde hatt nok klær, om vi hadde gjort noe farlig.»

Problemene fortsetter å vokse

– Foreldrene som opplever denne kontrollen, prøver å sette grenser for den andre og vil ikke snakke med den andre forelderen, sier Jevne.

Og som faren selv sa:

«Mor forsøkte å fastsette en del rammer rundt hvordan vi skulle ha samvær. Mens jeg mener at jeg har full frihet til å bestemme.»

– På denne måten fortsetter bare problemene å vokse, påpeker Jevne.

Foreldrene som er bekymret, blir bare enda mer bekymret for om barnet har det godt nok hos den andre. Og de som blir fremstilt som dårlige foreldre, føler seg så invaderte at de bare ønsker å stenge døra.

– Barnevernet må utforske hvorfor foreldre gjør som de gjør. Noen ganger kan uenighet om samvær og involvering hos den andre være nødvendig for å beskytte barnet. Andre ganger kan foreldre trenge hjelp for å bygge opp tillit til at den andre forelderen er god nok, og til å finne gode måter å dele omsorg på tvers av hjemmene.

– Denne kompetansen til å undersøke og styrke foreldreskap har ansatte i barnevernet, og her må barnevernet sterkere inn, avslutter hun.

Referanse:

Jevne, Kari Sjøhelle og Andenæs, Agnes. Parents in high-conflict custodial cases: negotiating shared care across households. Child & Family Social Work. doi: 10.1111/cfs.12240, 2015

Jevne, K. S., og Ulvik, O. S.. Grensearbeid: Barnevernets møte med foreldrekonfliktsaker. Fontene forskning(2), 18-32, 2012