Nasa beskriver i denne videoen månens forskjellige faser – og som bonus får du dessuten en forklaring på hvorfor månen noen ganger er rød.

Solen og månen har til alle tider fasinert oss mennesker. Særlig sol- og måneformørkelser har vært forbundet med mystikk, magi og dunkle krefter. Men også månens skiftende utseende og forskjellige faser, som fullmåne og nymåne, skaper undring.

Ethvert barn vet at månen er oppe om natten. Derfor blir mange mennesker også overrasket når månen er synlig i dagslys.

Nettopp den undringen har rammet Nanna Heiring Juelsbo, som spør: «Hvordan er det mulig at man noen ganger, ved høylys dag, kan se både sol og måne på samme tid?»

Sol, jord og måne i samspill

Vi spør astrofysiker Kristoffer Leer, som er postdoktor på Danmark Tekniske Universitet.

– Slike ting er lettest å forklare hvis vi har et bilde av jorden, solen og månen foran oss, starter han. Du kan se et slikt bilde litt lenger nede i artikkelen.

– Helt generelt kan vi se månen fordi solen skinner på den: Vi kan se gjenskinnet fra sollys som treffer månen. Når det er nymåne, skinner ikke solen på den siden av månen som vender mot jorden. Derfor kan vi ikke se nymånen – uansett hvor på jorden vi er, forteller Leer.

– Og i dagene opp til og etter nymåne kan vi faktisk bare se månen i dagslys, siden månen da befinner seg mellom jorden og solen, forklarer han.

Månens faser

Det er en utbredt misforståelse at månen står direkte i motsetning til solen på himmelen. Det er antagelig også derfor mange tror måne og natt henger uløselig sammen. I virkeligheten inntar månen bare den motsatte posisjonen i ett enkelt øyeblikk under sin månedlige rundtur om jorden. Øyeblikket inntreffer når det er fullmåne.

Skal vi forstå månens syklus rundt jorden, er det nok lettest hvis vi ser på månefasene i følgende rekkefølge (følg eventuelt med i grafikken under):

Nymåne: Her er månen plassert midt mellom jorden og solen. Den belyste delen av månen er baksiden, så ved nymåne kan vi ikke se månen fra jorden.

Fullmåne: Her står jorden, månen og solen også noenlunde på linje, akkurat som ved nymåne. Her er månen på den motsatte siden av jorden, så hele den solbelyste delen av månen vender mot jorden, noe som betyr at vi kan se «hele» månen.

Første og tredje fase (kl. 12 og 6 på grafikken): månen befinner seg her i en 90 graders vinkel i forhold til jorden og solen. Den ene halvparten av månen er belyst, mens den andre halvparten er i skygge – halvmåne.

Den lyse siden av månen

Forstår du de fire sentrale månefasene, bør de resterende fasene være innlysende:

Etter nymåne er den solbelyste delen av månen stigende, men mindre enn halvparten er opplyst. Her har månen altså form som en banan, men mer og mer av den blir synlig, helt til vi kommer til første kvartal.

Ved første fase blir halvparten av månen opplyst. Den solbelyste delen av månen vokser fram til det blir fullmåne, og hele månen er opplyst. Deretter er over halvparten av månen opplyst, men andelen er synkende.

Ved tredje fase kommer vi igjen til en halvmåne. Denne gangen blir den synlige delen av månen mindre og mindre, inntil månen forsvinner ved nymåne, og syklusen starter på nytt.

Tre på linje: sol- og måneformørkelser

Hvis man etter nærstudie av grafikken undrer seg over at månen ikke blokkerer for solen ved nymåne, og at jorden ikke blokkerer for sollys ved fullmåne, må vi ut i mer langhårete forklaringer.

Årsaken er at månens bane om jorden avviker fem grader fra jordens og solens baner. Det vil si at de tre objektene ikke ligger helt på linje, som man ellers kunne tro ut fra grafikken.

De tre himmellegemene plasserer seg imidlertid en sjelden gang i en perfekt linje. Når jord, sol og måne faktisk befinner seg i en perfekt linje, får vi enten sol- eller måneformørkelse.

Ved solformørkelser blokkerer månen for solen, noe som bare kan skje ved nymånefasen. Ved måneformørkelser skygger jorden for månen, noe som bare skjer under en fullmåne.

Sol- og måneformørkelser skjer mellom fire og syv ganger årlig, men skyggen dekker som regel bare en del av solen eller månen. Totale formørkelser er sjeldne.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.