Nyleg var det stor mønstring mot AIDS i Tromsø, der mellom anna Nelson Mandela var til stades og det vart arrangert ein ungdomskonferanse om AIDS.

Ved Universitetet i Bergen (UiB) er mange miljø involvert i AIDS-forsking. Blant desse er stipendiat Mai Bente Snipstad ved Hemilsenteret, som tek doktorgraden på eit prosjekt i byen Moshi ved foten av Kilimanjaro i Tanzania.

Dette er ein del av eit større HIV/AIDS-prosjekt som er administrert av Hemilsenteret og Senter for Internasjonal Helse, som begge ligg ved UiB. Prosjektet er finansiert av Forskningsrådet.

I Afrika er rundt 13 millionar born foreldrelause på grunn av AIDS-epidemien. Men ifølgje Snipstad viser ikkje nyare forsking at barna som har mista foreldra i AIDS blir til ei stor gruppe “ville barn” som lever på sida av samfunnet, slik ein tidlegare har antyda ville skje.

Blir ivaretatt - har det likevel vanskeleg

- I Tanzania er det i den utvida familien og lokalsamfunnet tradisjon for, og stor vilje til å integrere barn og unge som mister foreldra. Likevel er det stor trong for internasjonal merksemd og hjelp til denne sårbare gruppa, seier Snipstad.

Ho peikar på varsemd er svært viktig når tiltak skal iverksetjast i ein kultur grunnleggande annleis enn vår.

Velmeinte tiltak sett i verk gjennom internasjonale NGO’ar (Non Government Organisations) kan få heilt andre konsekvenser, som til dømes at desse barna blir stigmatisert fordi dei mottek goder mange andre manglar.

Forankrast i kunnskap

- Tiltaka må derfor forankrast i kunnskap om lokale forhold, og ønske om å hjelpe kan best kanaliserast gjennom lokale krefter, som kjenner tilhøva og veit kva ein må ta omsyn til, meiner psykologen.

Ho jobbar tett med organisasjonen KIWAKKUKI som er ein stor kvinnedriven organisasjon med om lag 150 avdelingar i sju distrikt. Målet er å bidra til betre omsorgsvilkår for dei foreldrelause borna og forebygge at dei skal få psykiske lidingar seinare i livet.

I tre workshops har folk frå den afrikanske organisasjonen og psykologane frå Bergen møttest for å diskutere seg fram til ein plattfom for det vidare arbeidet.

Lokal modell

- Angst og depresjon er faktisk eit mykje større problem enn at dei har antisosial oppførsel, slik ein tidlegare har frykta ville skje når ein får ei stor gruppe foreldrelause.

- Men omsorgskapasiteten er no strekt til det ytterste, og det er viktig å støtte lokalsamfunn, familier og omsorgsgjevarar til å klare desse store oppgåvene, ikkje minst til å hjelpe barna gjennom deira opplevingar og reaksjoner.

- I samarbeid med KIWAKKUKI har vi utvikla eit prosjekt, som tek sikte på å samle omsorgsgjevarar i samtalegrupper lokalt, der fokus er omsorg og kommunikasjon med barn. Desse gruppene tenker vi også kan fungere som ein sosial støttestruktur.

Flest kvinner

I Tanzania aleine lever det om lag ein million foreldrelause barn. I Kilimanjaro-regionen møtes tradisjonelt klanen når ein forelder dør, for å diskutere situasjonen og bestemme hvem som skal ta seg av barnet.

Snipstad har gjort ei kvalitativ studie der ho mellom anna har vitja 13 hushold gjennom ein periode på halvtanna år. Desse har til saman omsorg for 36 foreldrelause born.

Dei fleste av omsorgsgiverne er kvinner som lever aleine, og dei aller fleste har eigne born frå før. Det er mange og vanskelige utfordringer som følger med det å ta seg av barn som gjerne har gjennomgått ei tøff tid før dei kjem til ein ny omsorgssituasjon.

Økonomisk ruin

- Å få foreldrelause barn inn i huset er utfordrande, både i høve til relasjoner og økonomi. Fattigdom er utbredt i Tanzania, og det kan være svært vanskeleg å få midlane til å strekke til.

- I tillegg til mat og klær skal utgifter knytt til skule dekkast. Dette kan tyde økonomisk ruin, seier Mai Bente Snipstad.

Det har inntil no følgt lite økonomisk kompensasjon med borna, men der det er ein fungerande klan er regelen at denne støttar den familien som står for den daglege omsorgen til barna.

Det er og ulike organisasjonar som dekker utgifter til skule, for å hindre at denne gruppen barn blir uten skulegang. Men dessverre er det berre eit fåtall av barna som blir nådd av hjelpetiltak.

Søvnvanskar og mareritt

Der ressursene er knappe kan det lett oppstå konfliktar knytt til fordelinga av desse.

- Ta til dømes ein ung ektemann med draumar om å bygge eit betre tilvære for seg og sine. Draumane må leggast på is når kona hans insisterer på å ta seg av fem mindre søsken.

- Det er klart at slike situasjonar kan gje opphav til gnisninger både mellom ektefellene, mellom egne barn og “fosterbarn”, og mellom barn og omsorgspersonar.

Mange plager

Ofte går det likevel relativt bra med desse borna, men dei subjektive plagene dei opplever er mange. Søvnvanskar, mareritt og konsentrasjonsvanskar blir rapportert av alle borna: Dei har mange spørsmål omkring sin egen situasjon, som dei ikkje snakkar med voksne om.

- Som i dei fleste kulturar er det heller ikkje i Tanzania vanleg å snakke med barn om døden, men gjennom prosjektet vårt håpar vi å bidra til større fokus på at borna har behov for dette, avsluttar Mai Bente Snipstad.

Ho skal følgje opp prosjektet i Moshi med ein ny workshop i Tanzania i haust.